Skribenter
96 201
redigeringer
tegnsetting
(tegnsetting) |
|||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
Før 1917 hadde firmaet fått ny eier 3 ganger på 2 år. Bankforbindelsen var [[Drammens privatbank]]. For å motvirke den krisen som hadde oppstått i 1915 pga kapitalmangel gikk et forslag ut på å nedskrive aksjenes verdi fra 500 til 150 kroner og nytegning av inntil 3298 aksjer. Planen kom fra bankens direksjon og ble vedtatt, men aldri gjennomført og da tilsynelatende av formelle grunner. En forhandlingskomite kom i stand, som hadde fullmakt til å forhandle med banken. Den ønsket imidlertid ikke å bli industrieier og begynte å lete etter kjøpere av de nye aksjene. Bedriften bestod således av to fabrikker, og noen så for seg en løsning med å selge de to hver for seg. [[Drammen kommune]] var dessuten ikke uvillig til å kjøpe bedriften på Holmen. Dermed lå det an til en oppløsning av Holmen-Hellefos, 18 år etter starten. {{thumb|Arbeidere ved Holmen Hellefos (oeb-193965).jpg|Arbeidsstokken ved tresliperiet på Holmen-Hellefos i 1904. I første rekke til høyre sitter Nils Heireth, som hadde vært sliperibestyrer siden starten i 1889. Bildet tilhører Hellefoss AS.}} | Før 1917 hadde firmaet fått ny eier 3 ganger på 2 år. Bankforbindelsen var [[Drammens privatbank]]. For å motvirke den krisen som hadde oppstått i 1915 pga kapitalmangel gikk et forslag ut på å nedskrive aksjenes verdi fra 500 til 150 kroner og nytegning av inntil 3298 aksjer. Planen kom fra bankens direksjon og ble vedtatt, men aldri gjennomført og da tilsynelatende av formelle grunner. En forhandlingskomite kom i stand, som hadde fullmakt til å forhandle med banken. Den ønsket imidlertid ikke å bli industrieier og begynte å lete etter kjøpere av de nye aksjene. Bedriften bestod således av to fabrikker, og noen så for seg en løsning med å selge de to hver for seg. [[Drammen kommune]] var dessuten ikke uvillig til å kjøpe bedriften på Holmen. Dermed lå det an til en oppløsning av Holmen-Hellefos, 18 år etter starten. {{thumb|Arbeidere ved Holmen Hellefos (oeb-193965).jpg|Arbeidsstokken ved tresliperiet på Holmen-Hellefos i 1904. I første rekke til høyre sitter Nils Heireth, som hadde vært sliperibestyrer siden starten i 1889. Bildet tilhører Hellefoss AS.}} | ||
I oktober 1916 kjøpte skipsreder [[Fred. Olsen]] fabrikkene etter at aksjonærene hadde godtatt et tilbud på 250 kroner pr aksje. Men Olsen var typisk nok ikke interessert i å sitte lenge på aksjeposten, og hans strategi lå mer i å få tilgang til havna på Holmen til fordel for sitt skipsrederi. Allerde i juli året etter solgte han aksjene videre til styreformann for Hellefos, Julius Stephansen, papirgrosserer K. Nordskog, skipsreder H. B. Sanne og den ledende forsikringsmannen Alf Whist. En ekstraordinær generalforsamling skrev ned pålydende verdi til 250 kroner. Stephansen forlot styret og ble daglig leder og administrerende direktør i selskapet. Strategien bak disse akjsetransaksjonene viste seg da generalforsamlingen vedtok endelig flytting av papirfabrikken. Stephansen hadde beregnet kostnadene ved flyttingen av fabrikken til 500 | I oktober 1916 kjøpte skipsreder [[Fred. Olsen]] fabrikkene etter at aksjonærene hadde godtatt et tilbud på 250 kroner pr aksje. Men Olsen var typisk nok ikke interessert i å sitte lenge på aksjeposten, og hans strategi lå mer i å få tilgang til havna på Holmen til fordel for sitt skipsrederi. Allerde i juli året etter solgte han aksjene videre til styreformann for Hellefos, Julius Stephansen, papirgrosserer K. Nordskog, skipsreder H. B. Sanne og den ledende forsikringsmannen [[Alf Whist]]. En ekstraordinær generalforsamling skrev ned pålydende verdi til 250 kroner. Stephansen forlot styret og ble daglig leder og administrerende direktør i selskapet. Strategien bak disse akjsetransaksjonene viste seg da generalforsamlingen vedtok endelig flytting av papirfabrikken. Stephansen hadde beregnet kostnadene ved flyttingen av fabrikken til 500 000 kroner, men som endte på 3 millioner. For å dekke opp for nok en utilstrekkelig egenkapital tegnet grosserer Nordskog aksjer for 1,5 millioner kroner og ble dermed nesten eneeier. Salget av papiret tok Nordskog seg også av. | ||
I 1922 stod bedriften nok en gang foran en trussel om konkurs. Aksjekapitalen ble nedskrevet fra 2.5 millioner til bare 250 | I 1922 stod bedriften nok en gang foran en trussel om konkurs. Aksjekapitalen ble nedskrevet fra 2.5 millioner til bare 250 000 kroner, og dermed hadde eierne tapt nesten hele investeringen. Nå ble det i stedet tegnet for hele 4. millioner kroner i ny såkalt preferansekapital hvorav 3/4 kom fra [[DnC]]. Tømmerkreditorene fikk 100 000 kroner i kontanter og resten av sine lån omgjort til egenkapital. Nordskog var også nok en gang villig til å ta en aksjepost. Stephansen forlot bedriften, og i 1923 hadde Hellefos på sine første 25 år ennå ikke utbetalt aksjeutbytte. Men en gjeld på 3,8 millioner bestod. DnC ble en stabil eier og valgte å sitte på aksjene i 20 år. Etter 1923 gikk produksjonen bedre, og to år etter gikk det for første gang utbytte til aksjonærenes hånd, 5 % av preferanseaksjene, ialt 200 000 kroner. Nå var bedriften også gjeldfri. Men det var en engangsutbetaling for Hellefos valgte å pløye overskuddet tilbake i bedriften. Da DnC ble majoritetseier så de ikke for seg en stor profitt, men først å unngå konkurs. De håpet på en oppgang i markedet på lang sikt og eventuellt senere utbytte, men bankens avkastning ble tilsist på bare 150 000 kroner selv etter 20 års eierskap. | ||
I slutten av 1930-årene var det klare tegn på at markedet tok seg opp, og bedriften stod på nå relativt trygge føtter etter store investeringer. Med | I slutten av 1930-årene var det klare tegn på at markedet tok seg opp, og bedriften stod på nå relativt trygge føtter etter store investeringer. Med [[Andre verdenskrig|den tysk okkupasjonen]] av Norge fra 9. april 1940 brast imidlertid disse forutsetningene, og DnC bestemte seg for å selge.{{thumb|Øvre Dynge og Holmen Hellefos (oeb-180970).jpg|Hellefossen med bedriften Holmen-Hellefos sett fra Dynge. Bildet er tatt etter utvidelsen av tresliperiet i 1904, men før byggingen av papirfabrikken i 1917. Båten i forgrunnen driver fiske etter laks med drivgarn. Bildet tilhører kjøpmann Arne Andersen i Hokksund.}} | ||
== Rindefamiliens overtakelse == | == Rindefamiliens overtakelse == | ||
I 1942 kjøpte [[Norsk Elektrokjemisk Aktieselskab]] (NEA) Hellefos. Bak dette firmaet stod [[Sigurd Rinde]] (1889-1972) fra Kragerø og Thorvald Johnsen. Fra før eide de kraftstasjoner og tresliperiene Vafos Brug og Trælandsfos. Rinde satt som styreformann i NEA og Hellefos fram til sin død. Nok en gang var dette folk som hadde tro på en bedre fremtid for treforedlingsbedriften i Hokksund, men de viste seg som betydelig mere profesjonelle og aktive eiere enn de foregående. Fra 1942 gikk det hvert år 200 | I 1942 kjøpte [[Norsk Elektrokjemisk Aktieselskab]] (NEA) Hellefos. Bak dette firmaet stod [[Sigurd Rinde]] (1889-1972) fra Kragerø og Thorvald Johnsen. Fra før eide de kraftstasjoner og tresliperiene Vafos Brug og Trælandsfos. Rinde satt som styreformann i NEA og Hellefos fram til sin død. Nok en gang var dette folk som hadde tro på en bedre fremtid for treforedlingsbedriften i Hokksund, men de viste seg som betydelig mere profesjonelle og aktive eiere enn de foregående. Fra 1942 gikk det hvert år 200 000 kroner til Hellefos i fondsavsetninger. Dette var en klar forventning om bedre tider når krigen en gang tok slutt. | ||
I 1945 hadde NEA den største direkte eierandelen i Hellefos mens familien Rinde, Bjarne Frang, Thorvald Johnsen og småaksjonærer eide omtrent like store deler, og disponent Erik Erichsen kjøpte en betydelig personlig eierpost. I 1946 ble det for andre gang utbetalt aksjeutbytte fordi driftsresultatet i det første etterkrigsåret var så godt. I 1957 hadde familien Rinde overtatt som aksjemajoritetseier i Hellefos. Bedriften gav et stabilt overskudd, og i 1950-årene kunne aksjonærene se fram til et forutsigbart utbytte på mellom 5 og 10 %. Men aksjen var lite likvid og vanskelig å omsette. Dette hadde igjen sammenheng med at Hellefos nettopp forble et familieeid selskap uten å bli tatt opp til børsnotering. | I 1945 hadde NEA den største direkte eierandelen i Hellefos mens familien Rinde, Bjarne Frang, Thorvald Johnsen og småaksjonærer eide omtrent like store deler, og disponent Erik Erichsen kjøpte en betydelig personlig eierpost. I 1946 ble det for andre gang utbetalt aksjeutbytte fordi driftsresultatet i det første etterkrigsåret var så godt. I 1957 hadde familien Rinde overtatt som aksjemajoritetseier i Hellefos. Bedriften gav et stabilt overskudd, og i 1950-årene kunne aksjonærene se fram til et forutsigbart utbytte på mellom 5 og 10 %. Men aksjen var lite likvid og vanskelig å omsette. Dette hadde igjen sammenheng med at Hellefos nettopp forble et familieeid selskap uten å bli tatt opp til børsnotering. | ||
| Linje 36: | Linje 36: | ||
Vinteren 1942 gikk produksjonen på Hellefos atter, men sterk kulde og is og mangel på tremasse førte til hyppig stans. Tilslutt stoppet driften helt pga tvangsutskriving til skogsarbeid. I september var produksjonen i gang igjen, men med stadig stans. Mot nyttår var det nesten slutt på kull, papirfabrikken stoppet, men driften gikk videre i sliperiet med 40 mann i arbeid, som byttet mannskap hver måned. 15 funksjonærer gikk på jobb, og noen av dem var beskjeftiget på verkstedet. I desember 1943 stoppet sliperiet da markedet var mettet for tremasse. I ett år jobbet så bare 19 ansatte, og 13 av dem var funksjonærer. Det gikk i vakthold, vedlikehold, fyring, snørydding, vedhogst og reparasjoner av landbruksmaskiner og redskaper. Norsk Treforedlingsråd prøvde å få gang produksjonen, og myndighetene stilte produksjonskvoter til rådighet, men Hellefos stod langt bak i køen, og nok en gang var det kull det stod på. Sent på høsten 1944 startet produksjonen igjen, men mange arbeidere hadde funnet jobb andre steder. | Vinteren 1942 gikk produksjonen på Hellefos atter, men sterk kulde og is og mangel på tremasse førte til hyppig stans. Tilslutt stoppet driften helt pga tvangsutskriving til skogsarbeid. I september var produksjonen i gang igjen, men med stadig stans. Mot nyttår var det nesten slutt på kull, papirfabrikken stoppet, men driften gikk videre i sliperiet med 40 mann i arbeid, som byttet mannskap hver måned. 15 funksjonærer gikk på jobb, og noen av dem var beskjeftiget på verkstedet. I desember 1943 stoppet sliperiet da markedet var mettet for tremasse. I ett år jobbet så bare 19 ansatte, og 13 av dem var funksjonærer. Det gikk i vakthold, vedlikehold, fyring, snørydding, vedhogst og reparasjoner av landbruksmaskiner og redskaper. Norsk Treforedlingsråd prøvde å få gang produksjonen, og myndighetene stilte produksjonskvoter til rådighet, men Hellefos stod langt bak i køen, og nok en gang var det kull det stod på. Sent på høsten 1944 startet produksjonen igjen, men mange arbeidere hadde funnet jobb andre steder. | ||
Okkupasjonsmyndighetene påla bedriften å sende 1/3 av produksjonen til Tyskland, men ledelsen saborterte. | Okkupasjonsmyndighetene påla bedriften å sende 1/3 av produksjonen til Tyskland, men ledelsen saborterte. «Løsningen» ble at kull ble inndratt for å brukes i andre bransjer. Dermed stod fabrikken resten av krigen. Men ledelsen hadde tidlig begynt å planlegge produksjonen i fredstid. Vinteren 1944 kom forslag til utvidelser og ombygging fordi man gjorde seg tanker om en kraftig høykonjunktur i etterkrigstida med begrensninger i arbeidskraft og råvarer. Dette ville ende i overproduksjon, prisfall og endelig en ny krise med nye nedleggelser som følge. Involvert i dette arbeidet var Kjell Rinde, Asbjørn Bredesen og Erik Erichsen. Som beskrevet hadde NEA med Sigurd Rinde som direktør kjøpt Hellefos i 1942, men forventninger om å tjene penger på fabrikken lå langt fram i tid tross den planlegging som hadde startet. For industrien gjaldt omhyggelig planlegging og ikke nødvendigvis profittmaksimering. | ||
== Etterkrigstid == | == Etterkrigstid == | ||
| Linje 53: | Linje 53: | ||
== Kilder == | == Kilder == | ||
* Artikkelen er i hovedsak basert på [[Bent Ek]]: | * Artikkelen er i hovedsak basert på [[Bent Ek]]: «Fabrikken ved Hellefossen Borregaard Hellefos 1898-1998». | ||
* Skeie, Jon: | * Skeie, Jon: «Fra splittet storbygd til kommunalt fellesskap», ''Øvre Eikers historie'' bind 1 og 2. Utg. 2015 og 2016. | ||
* [http://www.bygdeposten.no/lokale_nyheter/article6666780.ece Bygdeposten.no: «Papirproduksjonen er startet opp» (publisert 21. mai 2013).] | * [http://www.bygdeposten.no/lokale_nyheter/article6666780.ece Bygdeposten.no: «Papirproduksjonen er startet opp» (publisert 21. mai 2013).] | ||
* [http://dt.no/nyheter/hellefoss-slatt-konkurs-1.7834156 dt.no, 5. april 2013: «Hellefoss slått konkurs» (publisert 5. april 2013).] | * [http://dt.no/nyheter/hellefoss-slatt-konkurs-1.7834156 dt.no, 5. april 2013: «Hellefoss slått konkurs» (publisert 5. april 2013).] | ||