Historiografi

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Historiografi er i generell forstand vitenskapen om historieskrivningen. Mer bestemt betegner "historiografi" den gren innenfor historievitenskapen som beskriver og analyserer historievitenskapens egen historie: «Historiografi er utforskningen og framstillingen av historiefagets historie». Terminologien er imidlertid uklar og flertydig, og i en rekke land brukes "historiografi" nærmest synonymt med ”historieforskning”, som Jan Eivind Myhre har påpekt. Noe av forklaringen på denne uklarheten ligger rett og slett i at ordet ”historie” er tvetydig på mange språk, på norsk til og med tretydig: Historie betegner som kjent både en fortelling, faget historie og fortiden. Vi finner noe av det samme på engelsk. Ordet "History" kan både bety fortiden og historiefaget. Hvis vi legger den første betydningen til grunn, virker det rett og rimelig at historiografi – forstått som fortidsbeskrivelse – kan være det samme som historieforskning. Baserer vi oss derimot på den andre betydningen, virker det rimeligere å tenke seg at begrepet betyr historien om historiefaget, altså at det har en kritisk-analytisk og metafaglig funksjon. Noen ganger kan denne «terminologiens dobbelthet» opptre i samme tekst og skape en viss uklarhet om hva som egentlig betegnes. For eksempel forekommer det en rekke tilfeller av vekslende språkbruk i Forskningsrådets Evaluering av norsk historiefaglig forskning fra 2008. Noen steder i rapporten betegner ”historiografi” historieskrivningen, andre ganger historien om historieskrivningen. Et døme på det første har vi i følgende formulering: «Vitenskapelig historiografi legitimerte at nasjonalstaten var et skjebnefellesskap som hadde vokst fram gjennom historisk utvikling.» Her er det opplagt historiefaget eller historieskrivningen som betegnes med ”historiografi”. Andre steder i rapporten er det imidlertid den vitenskapelige utforskningen av historiefaget det må være tale om. Som i dette tilfellet: «Moderne historiografisk forskning har vist hvor sterkt ideologisk influert historikernes profesjonelle virksomhet var.» Det er ikke innlysende hvorfor forfatterne av rapporten har valgt å beholde denne tvetydigheten. Vi må tro den er bevisst, og kanskje avspeiler den rett og slett at forfatterne (to svensker, to dansker og en finlender) har bakgrunn i ulike historiekulturer. I denne artikkelen vil vi prøve å holde oss konsekvent til den metafaglige språkbruken og bruke ordet til å betegne historien om historieforskningen og historieskrivningen.

Historiografi og historiefilosofi

Som metavitenskapelig prosjekt er historiografi beslektet med visse aspekter av historiefilosofien. Begrepet historiefilosofi har to betydninger. På den ene siden omfatter det mer eller mindre spekulative teorier knyttet til spørsmålene om historiens mål og mening, slik vi for eksempel finner dette uttrykt i sykliske teorier om historiens evige gjenkomst (Aristoteles, Friedrich Nietzsche, Oswald Spengler) eller i lineære historieoppfatninger som legger vekt på at historien har mening og beveger seg mot et mål (Augustin, Georg F. W. Hegel, Karl Marx). På den andre siden kan historiefilosofi også bety en systematisk analyse av historievitenskapens begreper og metoder, eller det vi med et annet uttrykk kan kalle historieforskningens grunnlagsproblemer. Sentrale spørsmål innenfor historiefilosofien i denne forstand er for eksempel knyttet til forskjellen mellom historievitenskap og naturvitenskap, spørsmål om historiske forklaringer og om objektivitet og sannhet i historiske framstillinger. Denne vitenskapeshistoriske og filosofiske disiplinen oppsto på slutten av 1800-tallet. Idéhistorisk sett bektraktes de tyske filosofene Heinrich Rickert (1863-1936) og Wilhelm Dilthey (1833-1911) som grunnleggerne av historiefilosofi som studiet av historievitenskapens grunnlagsproblemer.

Historiefilosofi I: Teorier om historiens mening og retning

Historiografi som vitenskap har et relativt fjernt slektskap med spekulativ historiefilosofi i den første betydningen av ordet, bortsett fra at det selvsagt kan være historiografisk interessant å undersøke hvordan enkelthistorikere eller historiske retninger og skoledannelser er påvirket av ulike historiefilosofiske retninger. Et eksempel på dette er Ottar Dahls hovedoppgave fra 1952, Historisk materialisme. Historieoppfatningen hos Edvard Bull og Halvdan Koht. Dahls framstilling markerer klar avstand til den historiske materialismen som historiesyn, men anvender dette historiesynet som et analytisk redskap til å forstå den marxistiske dimensjonen i historieoppfatningen til Bull og Koht.

Historiefilosofi II: Historiens grunnlagsproblemer

Betydelig sterkere er slektskapet mellom historiografi og historiefilosofi i vitenskapsteorietisk forstand, altså i den andre betydningen ovenfor. Igjen kan vi hente et eksempel fra Ottar Dahls forfatterskap, nemlig doktoravhandlingen Om årsaksproblemer i historisk forskning, som utkom i 1957. Her drøfter Dahl i et historisk perspektiv en rekke problemer som angår avgrensningen av historiefagets objekt og argumenterer for at fagets mål ikke er å framstille allmenn lover for samfunnsutviklingen, men å formulere ”begrensete regelmessigheter.” Årsaksproblemet er ett av nøkkelspørsmålene i det vi med et samlende uttrykk kan kalle historiefagets grunnlagsproblemer. Andre viktige temaer innenfor det samme feltet gjelder for eksempel historiske kilder, kildegransking, teoridannelse innenfor historien, historisk argumentasjon, forholdet mellom fag og samfunn og historiefagets objektivitet, for å nevne et knippe.

Historiografisk framstilling versus historiefilosofisk framstilling

Det kan være fruktbart også i fortsettelsen å bruke Dahls litterære produksjon som eksempel: Et av de mest innflytelsesrike arbeider i norsk historieforskning etter andre verdenskrig er utvilsomt Grunntrekk i historieforskningens metodelære, som utkom første gang i 1967. Tittelen yter ikke innholdet rettferdighet. Boken er langt mer enn en metodelære i snever forstand; Grunntrekk gir en relativt bred innføring i historiefagets vitenskapsteoretiske forutsetninger, der alle fagets tradisjonelle grunnlagsproblemer er behandlet. Samtidig kan boken bidra til å belyse nærmere hvor grensene går mellom en historiefilosofisk eller historieteoretisk tilnærming til historieskrivningen og en historiografisk. I en historieteoretisk behandling av et problem vil framstillingen være drevet av en overordnet logisk-teoretisk problemstilling. Selve framstillingsmåten vil være analytisk og de historiske eksemplene får en underordnet karakter. Dahls Grunntrekk svarer i alle hovedtrekk til en historieteoretisk framstilling i denne forstand. En historiografisk framstilling derimot vil være basert på en fortellende historiefaglig argumentasjon, der utsagn om aktører og endringer i tiden styrer framstillingen. Enda en gang tilbyr Ottar Dahls produksjon et godt eksempel: I boken Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, som utkom første gang i 1959, gir Dahl en framstilling av ulike perioder i historievitenskapens utvikling i Norge, med vekt på fagets indre forhold og med fokus på de skriftende historikergenerasjonenes problemorientering.

Å undersøke historiefaget fra kognitivt og sosialt perspektiv

Historiografisk forskning har altså en rekke uttrykksformer. Det er skrevet historiografisk orienterte biografier om enkelthistorikere eller historiografiske analyser av forfatterskapet til én eller flere historikere. Det er lagd historiske framstillinger av historieforskningen om ett bestemt tema eller en bestemt epoke, og det finnes framstillinger av hvordan historieforskningen er blitt institusjonalisert, for å nevne noen ulike tilnærminger. Et godt eksempel på tverrsnittet av sjangre er boka Making a Historical Culture, som er redigert av William H. Hubbard, Jan Eivind Myhre, Trond Nordby og Sølvi Sogner. Boka er inndelt i tre hovddeler. Den første bolken - «Context and Concepts» - drøfter forholdet mellom historiefaget og samfunnet, med vekt på fagets framvekst og institusjonalisering. Andre del har tittelen «Major Eras» og behandler historiografien til tre epoker i norsk historieskrivning, middelalderen, unionstiden og det som med et litt rundt uttrykk kalles moderne norsk historie. Den tredje og siste delen, som også er den mest omfattende, tar for seg historiografien til ulike subdisipliner, som sosialhistorie, økonomisk historie, demografisk historie, minoritetshistorie og mentalitsthistorie, for å nevne et knippe. Harald Winge behandler lokalhistoriens historiografi med vekt på framveksten av lokalhistorien som fag og folkelig bevegelse, sjangerutviklingen og diskusjonene om avgrensningen av lokalhistoriens begrep.

Som vi ser, finnes det en bred vifte av ulike tilnærminger til studiet av historieskrivningens historie. Hvis vi skal prøve oss på en mer systematisk inndeling, kan vi si – med Rolf Thorstendahl – at historiografiske studier handler om å analysere to typer av normsystemer som påvirker historikeren: På den ene siden de kognitive eller erkjennelsesteoretiske normene, altså alle de normene som angår hvordan vi sanser, tenker om og forestiller oss fortiden, normer som for eksempel dreier seg om metode og kildebehandling, begrunnelsesforhold og teoridannelse, eller andre ting som gjelder det vi ovenfor har kalt grunnlagsproblemer. Den andre kategorien normsystem er av sosial eller politisk karakter. Det dreier seg om å analysere den videre sosiale og samfunnsmessige kontekst som en historiker, et historiefaglig miljø eller historisk ”skole” har fungert innenfor. Det kan også dreie seg om å gjøre institusjonelle analyser av de rammene en historiker eller en historisk skoledannelse har virket innenfor.

Denne analytiske delingen i en kognitiv og en sosial normsfære forutsetter imidlertid et bestemt empirisk-rasjonalistisk kunnskapssyn, et syn som innebærer at historiefaget både påvirkes av tankemessige normer – eller av normer som lar seg framstille i et logisk-rasjonelt språk – og av sosiale normer, det vil si av normer som virker på oss gjennom sosial praksis eller menneskelige handlinger, det vil si gjennom en materiell dimensjon. Dette kunnskapssynet er blitt utfordret av den såkalte språklige vending i historiefaget, som i en radikal, men ikke ekstrem versjon, innebærer at virkeligheten ikke lar seg gripe utenfor språket, og at det følgelig ikke er mulig å argumentere ut fra noe annet enn tekster. Eller sagt på en annen måte: «Vi kan ikke gripe virkelighet, kun tekster.» I lys av dette synet vil en historiografisk analyse alltid være en språklig analyse, eller en analyse av hvordan historiefagets språk normerer historikerens konstruksjon av fortiden.

Hvorfor trenger vi historiografi?

Historiografi er en gren av vitenskapshistorien. Fordi vitenskap er en viktig del av samfunnshistorien de siste to-tre hundre årene, lar det seg helt trivielt argumentere for at historiografi kan være et interessant forskningsfelt. Gjennom å utforske historiefagets historie kan vi konkretisere hvordan ulike økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle prosesser har formet historiefaget, og hvordan faget har forsøkt å konstruere mening i flimmeret av endring og bevegelse. Et annet trivielt argument for å drive med historiografiske studier er å si at slike studier kan øke vår bevissthet om hva historie som fag egentlig er. Historiografi kan øke vår bevissthet om historiefagets identitet i relasjon til naturvitenskapene på den ene siden og samfunnsvitenskapene på den annen. Enda ett argument, som heller ikke er trivielt, er den kritiske funksjonen historiografien kan ha. I en mye brukt innføringsbok i historiefaget introduserer Knut Kjeldstadli historiografien nettopp ved å vis til den kritiske funksjonen:

Formålet er å få større sjølinnsikt ved å se hvordan tidligere generasjoner er formet av skiftende tendenser i faget og samfunnet. Å skrive historiografi blir da en kamp om fagets innhold, om hva og hvordan det skal være.

Litteratur

• Brown, Callum G: Postmodernism for Historians, Pearson Education Limited 2005.
• Dahl, Ottar: Om årsaksproblemer i historisk forskning. Forsøk på en vitenskapsteoretisk analyse, 1956.
• Dahl, Ottar: Grunntrekk i historieforskningens metodelære, Universitetsforlaget 1967.
• Dahl, Ottar: Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, Universitetsforlaget 1970.
• Dahl, Ottar: Historisk materialisme. Historieoppfatningen hos Edvard Bull og Halvdan Koht, Aschehoug 1974.
• Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning, Norges forskningsråd 2008: [4]
• Hubbard, William H., Myhre, Jan Eivind, Nordby, Trond og Sogner, Sølvi (ed.). Making a Historical Culture. Historiography in Norway, Scandinavian University Press 1995.
• Iggers, Georg G: Historiography in the Twentieth Century. From Scientific Objectivity to the Postmodern Challenge, Westleyan University Press 2005.
• Kjeldstadli, Knut: «Det fengslende ordet. Om den språklige vendingen i historiefaget», i Kjeldstadli, Knut (red): Valg og vitenskap. Festskrift til Sivert Langholm, Den historiske forening 1997.
• Kjeldstadli, Knut: Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget, 2. utgave Universitetsforlaget 1999
• Marwick, Arthur: The Nature of History, 3. Utgave, MacMillan Press 1989.
• Rüsen, Jörn: «Forklaringer og bruk av teorier i historiefaget», oversatt av Frank Meyer, gjengitt i Kopisamling HIS 4010. Historiske grunnlagsproblemer. Teori, metode og historiografi, del 1: s. 1-22.
• Myhre, Jan Eivind: «Historiografiens dobbeltbunn», i Børresen, Anne Kristine, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein: Historikerne som historie. Rapport fra HIFO-seminaret 1995, Historisk institutt NTNU 1996.
• Thorstendahl, Rolf: «Historiografins normer», i Børresen, Anne Kristine, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein: Historikerne som historie. Rapport fra HIFO-seminaret 1995, Historisk institutt NTNU 1996.