Veiledere, Administratorer
2 308
redigeringer
Endring og tilføyelse av tekst
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korr.) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Endring og tilføyelse av tekst) |
||
| Linje 26: | Linje 26: | ||
Denne analytiske delingen i en kognitiv og en sosial normsfære forutsetter imidlertid et bestemt empirisk-rasjonalistisk kunnskapssyn, et syn som innebærer at historiefaget både påvirkes av tankemessige normer – eller av normer som lar seg framstille i et logisk-rasjonelt språk – og av sosiale normer, det vil si av normer som virker på oss gjennom sosial praksis eller menneskelige handlinger, det vil si gjennom en materiell dimensjon. Dette kunnskapssynet er blitt utfordret av den såkalte språklige vending i historiefaget, som i en radikal, men ikke ekstrem versjon, innebærer at virkeligheten ikke lar seg gripe utenfor språket, og at det følgelig ikke er mulig å argumentere ut fra noe annet enn tekster. Eller sagt på en annen måte: «Vi kan ikke gripe virkelighet, kun tekster.»<ref>Kjeldstadli 1997: s. 54.:</ref> I lys av dette synet vil en historiografisk analyse alltid være en språklig analyse, eller en analyse av hvordan historiefagets språk normerer historikerens konstruksjon av fortiden. | Denne analytiske delingen i en kognitiv og en sosial normsfære forutsetter imidlertid et bestemt empirisk-rasjonalistisk kunnskapssyn, et syn som innebærer at historiefaget både påvirkes av tankemessige normer – eller av normer som lar seg framstille i et logisk-rasjonelt språk – og av sosiale normer, det vil si av normer som virker på oss gjennom sosial praksis eller menneskelige handlinger, det vil si gjennom en materiell dimensjon. Dette kunnskapssynet er blitt utfordret av den såkalte språklige vending i historiefaget, som i en radikal, men ikke ekstrem versjon, innebærer at virkeligheten ikke lar seg gripe utenfor språket, og at det følgelig ikke er mulig å argumentere ut fra noe annet enn tekster. Eller sagt på en annen måte: «Vi kan ikke gripe virkelighet, kun tekster.»<ref>Kjeldstadli 1997: s. 54.:</ref> I lys av dette synet vil en historiografisk analyse alltid være en språklig analyse, eller en analyse av hvordan historiefagets språk normerer historikerens konstruksjon av fortiden. | ||
== | |||
Historiografi er en | == Historiografiens funksjon i historievitenskapen == | ||
Historiografi er blitt omtalt som navlebeskuing, og muligheten for å ende opp med selvopptatt overvurdering av egen eller fagets betydning ligger alltid som en nærliggende fare når en driver med historiografisk forskning, særlig hvis forskningen innskrenkes til ren beskrivelse av hvordan historieskrivningen har vært drevet tidligere: ”… dersom historiografien begrenser seg til en beskrivelse av hvordan det var før, kan den i verste fall bli en slags hoffpoesi, der historiografiske skalder besynger fagets fyrster”, advarer Knut Kjeldstadli. En beskrivende historiografi er like problematisk som en beskrivende eller deskriptiv historieskrivning. Et videre siktemål for historiografien er å analysere nettopp hvordan historien ble en vitenskap, og i videre forstand hvilke idéhistoriske eller åndshistoriske strømninger som har formet utviklingen av historieskrivningen. Endelig, som et tredje og viktigste argument for en historiografisk praksis, kan vi framheve den kritiske og konstruktive funksjonen historiografien kan ha: Gjennom et historiografisk studium av for eksempel lokalhistoriens historie kan vi formulere hvordan lokalhistorien har kommet til kort metodisk, teoretisk eller empirisk i studiet av bestemte emner eller temaer, og vi kan på bakgrunn av en slik kritikk formulere anbefalinger om hvordan disiplinen kan kommer videre. Historiografiens viktigste funksjon blir dermed den framtidsrettede: ”Poenget er ikke å hovere over fortidas feilslag og briske seg over sin egen, nåtidige fortreffelighet. Formålet er å få større sjølinnsikt ved å se hvordan tidligere generasjoner er formet av skiftende tendenser i faget og samfunnet.” | |||
== Historievitenskapens utvikling == | |||
=== Fagets frambrudd: Historismen === | |||
Gjennombruddet for historie som vitenskap på 1800-tallet var ikke minst markert av et brudd med det deskriptive idealet som lå i den eldre historieskrivningen, som dyrket krønikeformen. En krønike er en serie beskrivelser av fortidige hendelser uten annet ordningsprinsipp enn kronologien (…og så skjedde det, og så skjedde det…). For den greske historieforskningen – som utviklet seg fra Herodot (484-425 f.Kr) og Thukydid (460-400 f.Kr.) – var krøniken den dominerende framstillingsformen, og krøniken fortsatte å være den viktigste formen gjennom antikken, middelalderen og fram til 1700-tallet. Opplysningstidens historikere står i et brytningspunkt mellom den beskrivende tradisjonen og den moderne historieforskningen. Francois Voltaire (1694-1778) hadde primært en deskriptiv tilnærming til historien, men anvendte også forklaringer på en mer systematisk måte i kombinasjon med en gjennomført skeptisk tilnærming til kildematerialet. Den moderne vitenskapelige historieskrivningen fikk imidlertid først sitt gjennombrudd med den tyske historismen på 1800-tallet. Historismen var delvis en historiefilosofi som gikk ut på at historien utviklet seg eller utfoldet seg i egenartede perioder, særpreget for hver enkelt nasjon eller hvert enkelt folk. Viktigere i vår sammenheng er det at historismen representerte gjennombruddet for et bestemt vitenskapelig ideal, som gikk ut på historikeren skulle nærme seg fortiden med et upartisk, ikke-moraliserende sinn, der idealet var både å beskrive og å forklare fortidens hendelser. Beskrivelsene og forklaringene skulle være mest mulig individualiserende og legge vekt på det enestående (das Einmalige) i hvert enkelt historisk forløp. | |||
=== Det moderne historiefaget: En vitenskapelig bastard? === | |||
Idealet om den objektive, beskrivende og forklarende, historievitenskapen ble videreført av de såkalte positivistene på slutten av 1800-tallet. Skjematisk formulert var historien – i betydningen historievitenskapen – basert på en rekke objektive fakta, ifølge positivistene, fakta som historikeren hentet ut av de historiske kildene, og som siden kunne brukes til å framstille en historievitenskapelig rekonstruksjon av historien – i betydningen fortiden – en rekonstruksjon som korresponderte med fortiden i forholdet 1:1. | |||
I løpet av 1900-tallet ble dette idealet om objektiv rekonstruksjon videreført i modifisert form av en retning som kan kalles kritisk empirisme. Men idealet ble også gjenstand for problematisering og kritikk. Kritikken kom fra to hold. For det første fra hermeneutikken, eller tolkningsvitenskapen, som argumenterte for at den kritiske empirismen la historiefaget for tett opp mot naturvitenskapene. Historie – som humanistisk vitenskap – fordret en annen tilnærming. Som andre kulturvitenskaper kunne ikke historien nøye seg med å forklare menneskelige handlinger. Den måtte også prøve å forstå dem. Menneskelige handlinger hadde en innside, som besto av tankene, intensjonene og meningene til den eller de som handlet, hevdet hermeneutikere som Wilhelm Dilthey, Martin Heidegger (1889-1976) og Hans-Georg Gadamer (1900-2002). Denne oppfatningen av historie som forståelse og tolkning av mening eller betydning, kan delvis sies å utgjøre et alternativt paradigme i historieforskningen. Med paradigme tenker vi da på alle de reglene for vitenskapelig arbeid, som vitenskapsfolk innen et vitenskapelig område deler, og som bestemmer hvordan kunnskap skal etableres, hvordan den skal tolkes og hvordan man skal diskutere kunnskapen, kort sagt hele rammen for en viss type vitenskapelig virksomhet. Men begrepet paradigme gir ikke den beste forståelse, for det var ikke slik at positivismen – og senere den kritiske empirismen – tok avstand fra hermeneutikkens innsikter. Og det var heller ikke slik at posisjonene avløste hverandre, på den måten at det ene paradigmet erstattet det andre. Snarere utviklet det seg slik at den kritisk-empiriske posisjonen tok opp i seg, integrerte og harmoniserte de hermeneutiske innsiktene. Historiefaget fikk dermed et bastardpreg: Historien ble en ”kjøter”, som Knut Kjeldstadli har sagt, et fag i skjæringspunktet mellom forklaringsvitenskaper og fortolkningsvitenskaper. | |||
=== Nye retninger – grunnleggende kontinuitet: Annales-skolen som eksempel === | |||
Et godt eksempel på denne bastardposisjonen er den franske Annales-skolen, som ved siden av den tyske historismen, har vært den mest innflytelsesrike retningen innen historiefaget siden historie ble en vitenskap. Annales-skolen, som ble grunnlagt av Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956) i slutten av 1920-årene, kombinerer på det metodiske plan en sterk tillit til objektive, kvantitative teknikker med en tolkende tilnærming til symboler og kulturelle uttrykk. Det har vært et mer eller mindre tydelig forskningsideal å skape ”totalhistorie”, det vil si en historie som gjennom bruk av alle typer av relevant kildemateriale forsøkte å gi et helhetsbilde av befolkning og samfunn innenfor en region. Annales-skolen brøt på vesentlige punkter med historismen: Historismen konsentrerte seg om å utforske den politiske historie, nasjonens historie og først og fremst statens historie, vendte annalistene blikket mot de geografiske, materielle, sosiale og mentale systemene som utgjorde grunnvilkårene for befolkningen som helhet. Det var historie ovenfra versus historie nedenfra. Videre kan vi si at den første retningen var humanistisk orientert, fortellende i sin natur og orientert mot å forstå individuelle enkelthendelser. Den andre var derimot orientert mot samfunnsvitenskapene, var mer analytisk i sin tilnærming og hadde ambisjoner om å framskaffe allmenngyldig kunnskap. Men når det gjaldt synet på det vi ovenfor har kalt historiens grunnlagsproblemer, hersket det likevel enighet mellom retningene, en enighet som markerte en vitenskapsteoretisk kontinuitet i historiefagets utvikling fra begynnelsen av 1800-tallet til siste halvdel av 1900-tallet. I fundamental forstand dreide denne enigheten seg om at fortiden var en realitet, og at historiefagets framstillinger skulle korrespondere med denne fortiden, det vil at historikerens målsetning var å rekonstruere fortiden. Historikere flest var tilhengere av det som gjerne kalles vitenskapelig realisme. | |||
=== Den postmoderne utfordring === | |||
I annen halvdel av 1900-tallet ble imidlertid denne grunnleggende enigheten innen historiefaget, utfordret på en ny og mye sterkere måte enn den tidligere hadde blitt utfordret av positivismen eller hermeneutikken. Denne utfordringen har fått betegnelsen ”den språklige vending”, fordi den blant annet var inspirert av lingvistikken, og særlig av den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure (1857-1913). Veldig forenklet sagt, argumenterte de Saussure for at språket ikke er et uproblematisk system av begreper som direkte refererer til virkeligheten, men derimot et sosialt system, et system som i store trekk følger sin egen logikk, og det er denne logikken som konstituerer virkeligheten for oss mennesker. Innenfor samfunnsvitenskapene fulgte man opp de Saussures teori og stilte spørsmål om ikke også andre sosiale systemer var konstituert på samme måte, altså at det lå en indre, relasjonell, språklig logikk til grunn for dem, ikke en objektiv, manifest virkelighet – for igjen å forenkle diskusjonen. Den språklige vending utfordret historiefaget på en spesiell måte, fordi historiens ”objekt” – den fortidige virkelighet – rett og slett ikke eksisterer uavhengig av vår omtale av den. Følgelig kan vi ikke kontrollere våre framstillinger av den historiske virkeligheten mot den historiske virkeligheten, fordi denne virkeligheten ikke finnes. Den er konstruert. Mot dette synet vil selvsagt tilhengerne av en vitenskapelig realisme kunne argumentere for at vi faktisk kontrollerer framstillingene mot virkeligheten – i form av kildematerialet. Men mot dette kan det innvendes, sier tilhengerne av den konstruktivistiske posisjonen, at kildene først blir kilder når vi har tatt dem i bruk, med andre ord når vi har tolket dem, og da kan vi jo ikke samtidig anvende dem som kontrollobjekt. Konsekvensen blir at én historisk tolkning bare kan prøves mot andre tolkninger. Det er historikeren som har konstruert den orden og de sammenhenger som måtte finnes i fortiden, ”og i så fall finnes det ingen betenkeligheter ved å konsentrere seg mer om historikeren enn om historien, som Jan Eivind Myhre formulerer det, ”de to faller jo i alle fall sammen.” Historie blir lite annet enn historiografi, hvis vi skal følge et slikt resonnement helt fram. | |||
Denne kritikken mot historieskrivningens vitenskapelige pretensjoner var del av et større bilde: Historiens narrative eller fortellende tradisjon ble gjenstand for kritisk undersøkelse, blant annet av litteraturhistorikeren Hayden White, som i en berømt bok fra 1973 – Metahistory – hevdet at historieframstillinger var lite annet enn fiksjoner, på linje med skjønnlitteratur. For igjen å forenkle: White oppfattet den narrative formen i en historisk framstilling som et kunstprodukt. Historikeren skapte mening i sitt litterære stoff – det vil si kildene – på samme måte som skjønnlitterære forfattere. Det som satte rammer for historikerens fantasi var ikke først og fremst kildene, men derimot de narrative formene, som er tradisjonsprodukter og som derfor historikeren ikke kan skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. Tvert imot – for å kunne kommunisere med sitt publikum må historikeren ”konstruere ei forteljing som lesarane i ein bestemt kulturkrins kan halde for rimeleg, meningsfull og akseptabel”, som Narve Fulsås har formulert det. | |||