Historiografi: Forskjell mellom sideversjoner

Gjennombruddet for historie som vitenskap på 1800-tallet var ikke minst markert av et brudd med det deskriptive idealet som lå i den eldre historieskrivningen, som dyrket krønikeformen. En krønike er en serie beskrivelser av fortidige hendelser uten annet ordningsprinsipp enn kronologien (…og så skjedde det, og så skjedde det…). For den greske historieforskningen – som utviklet seg fra Herodot (484-425 f.Kr) og Thukydid (460-400 f.Kr.) – var krøniken den dominerende framstillingsformen, og krøniken fortsatte å være den viktigste formen gjennom antikken, middelalderen og fram til 1700-tallet. Opplysningstidens historikere står i et brytningspunkt mellom den beskrivende tradisjonen og den moderne historieforskningen. Francois Voltaire (1694-1778) hadde primært en deskriptiv tilnærming til historien, men anvendte også forklaringer på en mer systematisk måte i kombinasjon med en gjennomført skeptisk tilnærming til kildematerialet. Den moderne vitenskapelige historieskrivningen fikk imidlertid først sitt gjennombrudd med den tyske historismen på 1800-tallet. Historismen var delvis en historiefilosofi som gikk ut på at historien utviklet seg eller utfoldet seg i egenartede perioder, særpreget for hver enkelt nasjon eller hvert enkelt folk. Viktigere i vår sammenheng er det at historismen representerte gjennombruddet for et bestemt vitenskapelig ideal, som gikk ut på historikeren skulle nærme seg fortiden med et upartisk, ikke-moraliserende sinn, der idealet var både å beskrive og å forklare fortidens hendelser. Beskrivelsene og forklaringene skulle være mest mulig individualiserende og legge vekt på det enestående (das Einmalige) i hvert enkelt historisk forløp.