Historiografi: Forskjell mellom sideversjoner

Gjennombruddet for historie som vitenskap på 1800-tallet var ikke minst markert av et brudd med det deskriptive idealet som lå i den eldre historieskrivningen, som dyrket krønikeformen. En krønike er en serie beskrivelser av fortidige hendelser uten annet ordningsprinsipp enn kronologien (…og så skjedde det, og så skjedde det…).<ref>Fulsås 1989: s. 50.</ref> For den greske historieforskningen – som utviklet seg fra Herodot (484-425 f.Kr) og Thukydid (460-400 f.Kr.) – var krøniken den dominerende framstillingsformen, og krøniken fortsatte å være den viktigste formen gjennom antikken, middelalderen og fram til 1700-tallet. Opplysningstidens historikere står i et brytningspunkt mellom den beskrivende tradisjonen og den moderne historieforskningen. Francois Voltaire (1694-1778) hadde primært en deskriptiv tilnærming til historien, men anvendte også forklaringer på en mer systematisk måte i kombinasjon med en gjennomført skeptisk tilnærming til kildematerialet.<ref>[http://www.intermedia.uio.no/ariadne/idehistorie/teori-og-metode/generelt/historiefagets-historie]</ref> Den moderne vitenskapelige historieskrivningen fikk imidlertid først sitt gjennombrudd med den tyske historismen på 1800-tallet. Historismen var delvis en historiefilosofi som gikk ut på at historien utviklet seg eller utfoldet seg i egenartede perioder, særpreget for hver enkelt nasjon eller hvert enkelt folk. Viktigere i vår sammenheng er det at historismen representerte gjennombruddet for et bestemt vitenskapelig ideal, som gikk ut på historikeren skulle nærme seg fortiden med et upartisk, ikke-moraliserende sinn, der idealet var både å beskrive og å forklare fortidens hendelser. Beskrivelsene og forklaringene skulle være mest mulig individualiserende og legge vekt på det enestående (das Einmalige) i hvert enkelt historisk forløp.