Historiografi: Forskjell mellom sideversjoner

Med utgangspunkt i litteraturforskeren Northrop Frye (1912-1991) skilte White ut fire litterære sjangerkategorier, eller ”modes of emplotment”, som han hevdet at historikerne i den vestlige fortellertradisjonen måtte forholde seg til: romanse, tragedie, komedie og satire. Francis Sejersted har på en original måte utnyttet dette skjemaet i en historiografisk analyse av et knippe sentrale norske historikeres forsøk på å syntetisere Norges moderne historie fra midten av 1800-tallet til slutten av Gerhardsen-epoken.<ref>Sejersted 1995.</ref> Sejersted argumenterer for at historieskrivningen i Norge fra P. A. Munch til Halvdan Koht, på tross av store forskjeller i politisk grunnsyn og historiesyn, var preget av én samlende mønsterfortelling, nemlig romansen. Sterkt forenklet kan vi si at romansen i Whites skjema har en lineær framskrittskarakter, der utviklingen går fra en problematisk start til en harmonisk og lykkelig slutt. På tilsvarende måte var historien om Norge blitt framstilt som en fortelling om hvordan det norske folk tok kontroll over sin egen historie og førte den fram til et nasjonsbyggende mål. Som en understrøm i dette narrativet løp en nærmest ”metafysisk teleologi”, en grunnleggende forestilling om at historien beveget seg mot et mål. Målet kunne være ulikt bestemt hos forskjellige historikere (Ernst Sars=Venstrestaten; Halvdan Koht=Arbeiderpartistaten), men hovedsaken var at det alltid lå der som en meningsgivende retning i fortellingen.<ref>Sejersted, ibid: s. 112-115.</ref> Generasjonen etter Koht gjorde opprør mot denne forestillingen. Historikerne ville frigjøre historien fra det nasjonsbyggende prosjektet. Men – sier Sejersted – det påfallende med frigjøringsforsøkene var at de lenket fortellingene til andre litterære sjangerkategorier.  

*'''Edvard Bull d.y.''' (1914-1986) er den tredje historikeren Francis Sejersted analyserer med utgangspunkt i sjangerkategoriene til Frye/White. Som Seip sto i opposisjon til Steen, sto Bull i opposisjon til Seip. Bull kritiserte Seips valg av tema. Seip rettet oppmerksomheten mot politikken, særlig statsskikken, mens de virkelige omveltninger i det norske samfunn ikke skjedde på politiske plan, hevdet Bull, de var derimot av sosial og økonomisk natur. På basis av dette samfunnssynet framstiller Bull moderne norsk historie som en utvikling i tre faser. Først fantes ”bondesamfunnet”, deretter fulgte ”kapitalismens frigjørende fase” i perioden fra omkring 1860 til ca. 1920, og så følger en fase som Bull kalte ”den organiserte kapitalisme”, som kjennetegnes av at det kapitalistiske system nærmest blir fullendt eller i det minst fullstendiggjort – under Arbeiderpartiets styre. Det er i dette siste at Bull konstruerer mening inn i fortellingen, og det er også her Bulls fortelling finner sin sjangerkategori. For det som skjer her, gjennom kapitalismens fullstendiggjørelse, er et forræderi, et svik mot de store løfter for fremtiden som sosialdemokratiet hadde kommet med overfor det norsk folk. Det er dette siste som gjør Bulls versjon av moderne norsk historie til en tragedie, ifølge Sejersted, et sørgelig drama som leder til heltens – det norske folks – undergang.<ref>Sejersted, ibid.: s. 322f.</ref>

== Referanser ==