Veiledere, Administratorer
2 308
redigeringer
Korr. Referanse
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korrektur) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korr. Referanse) |
||
| Linje 46: | Linje 46: | ||
I annen halvdel av 1900-tallet ble imidlertid denne grunnleggende enigheten innen historiefaget, utfordret på en ny og mye sterkere måte enn den tidligere hadde blitt utfordret av positivismen eller hermeneutikken. Denne utfordringen har fått betegnelsen ”den språklige vending”, fordi den blant annet var inspirert av lingvistikken, og særlig av den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure (1857-1913).<ref>Brown 2005: s. 33-37.</ref> Veldig forenklet sagt, argumenterte de Saussure for at språket ikke er et uproblematisk system av begreper som direkte refererer til virkeligheten, men derimot et sosialt system, et system som i store trekk følger sin egen logikk, og det er denne logikken som konstituerer virkeligheten for oss mennesker. Innenfor samfunnsvitenskapene fulgte man opp de Saussures teori og stilte spørsmål om ikke også andre sosiale systemer var konstituert på samme måte, altså at det lå en indre, relasjonell, språklig logikk til grunn for dem, ikke en objektiv, manifest virkelighet – for igjen å forenkle diskusjonen.<ref>Neumann 2001: s. 18f.</ref> Den språklige vending utfordret historiefaget på en spesiell måte, fordi historiens ”objekt” – den fortidige virkelighet – rett og slett ikke eksisterer uavhengig av vår omtale av den. Følgelig kan vi ikke kontrollere våre framstillinger av den historiske virkeligheten mot den historiske virkeligheten, fordi denne virkeligheten ikke finnes. Den er konstruert. Mot dette synet vil selvsagt tilhengerne av en vitenskapelig realisme kunne argumentere for at vi faktisk kontrollerer framstillingene mot virkeligheten – i form av kildematerialet. Men mot dette kan det innvendes, sier tilhengerne av den konstruktivistiske posisjonen, at kildene først blir kilder når vi har tatt dem i bruk, med andre ord når vi har tolket dem, og da kan vi jo ikke samtidig anvende dem som kontrollobjekt. Konsekvensen blir at én historisk tolkning bare kan prøves mot andre tolkninger. Det er historikeren som har konstruert den orden og de sammenhenger som måtte finnes i fortiden, ”og i så fall finnes det ingen betenkeligheter ved å konsentrere seg mer om historikeren enn om historien, som Jan Eivind Myhre formulerer det, «de to faller jo i alle fall sammen.»<ref>Myhre 1996: s. 13f.</ref> Historie blir lite annet enn historiografi, hvis vi skal følge et slikt resonnement helt fram. | I annen halvdel av 1900-tallet ble imidlertid denne grunnleggende enigheten innen historiefaget, utfordret på en ny og mye sterkere måte enn den tidligere hadde blitt utfordret av positivismen eller hermeneutikken. Denne utfordringen har fått betegnelsen ”den språklige vending”, fordi den blant annet var inspirert av lingvistikken, og særlig av den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure (1857-1913).<ref>Brown 2005: s. 33-37.</ref> Veldig forenklet sagt, argumenterte de Saussure for at språket ikke er et uproblematisk system av begreper som direkte refererer til virkeligheten, men derimot et sosialt system, et system som i store trekk følger sin egen logikk, og det er denne logikken som konstituerer virkeligheten for oss mennesker. Innenfor samfunnsvitenskapene fulgte man opp de Saussures teori og stilte spørsmål om ikke også andre sosiale systemer var konstituert på samme måte, altså at det lå en indre, relasjonell, språklig logikk til grunn for dem, ikke en objektiv, manifest virkelighet – for igjen å forenkle diskusjonen.<ref>Neumann 2001: s. 18f.</ref> Den språklige vending utfordret historiefaget på en spesiell måte, fordi historiens ”objekt” – den fortidige virkelighet – rett og slett ikke eksisterer uavhengig av vår omtale av den. Følgelig kan vi ikke kontrollere våre framstillinger av den historiske virkeligheten mot den historiske virkeligheten, fordi denne virkeligheten ikke finnes. Den er konstruert. Mot dette synet vil selvsagt tilhengerne av en vitenskapelig realisme kunne argumentere for at vi faktisk kontrollerer framstillingene mot virkeligheten – i form av kildematerialet. Men mot dette kan det innvendes, sier tilhengerne av den konstruktivistiske posisjonen, at kildene først blir kilder når vi har tatt dem i bruk, med andre ord når vi har tolket dem, og da kan vi jo ikke samtidig anvende dem som kontrollobjekt. Konsekvensen blir at én historisk tolkning bare kan prøves mot andre tolkninger. Det er historikeren som har konstruert den orden og de sammenhenger som måtte finnes i fortiden, ”og i så fall finnes det ingen betenkeligheter ved å konsentrere seg mer om historikeren enn om historien, som Jan Eivind Myhre formulerer det, «de to faller jo i alle fall sammen.»<ref>Myhre 1996: s. 13f.</ref> Historie blir lite annet enn historiografi, hvis vi skal følge et slikt resonnement helt fram. | ||
Denne kritikken mot historieskrivningens vitenskapelige pretensjoner var del av et større bilde: Historiens narrative eller fortellende tradisjon ble gjenstand for kritisk undersøkelse, blant annet av litteraturhistorikeren Hayden White, som i en berømt bok fra 1973 – Metahistory – hevdet at historieframstillinger var lite annet enn fiksjoner, på linje med skjønnlitteratur. For igjen å forenkle: White oppfattet den narrative formen i en historisk framstilling som et kunstprodukt. Historikeren skapte mening i sitt litterære stoff – det vil si kildene – på samme måte som skjønnlitterære forfattere. Det som satte rammer for historikerens fantasi var ikke først og fremst kildene, men derimot de narrative formene, som er tradisjonsprodukter og som derfor historikeren ikke kan skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. Tvert imot – for å kunne kommunisere med sitt publikum må historikeren | Denne kritikken mot historieskrivningens vitenskapelige pretensjoner var del av et større bilde: Historiens narrative eller fortellende tradisjon ble gjenstand for kritisk undersøkelse, blant annet av litteraturhistorikeren Hayden White, som i en berømt bok fra 1973 – Metahistory – hevdet at historieframstillinger var lite annet enn fiksjoner, på linje med skjønnlitteratur. For igjen å forenkle: White oppfattet den narrative formen i en historisk framstilling som et kunstprodukt. Historikeren skapte mening i sitt litterære stoff – det vil si kildene – på samme måte som skjønnlitterære forfattere. Det som satte rammer for historikerens fantasi var ikke først og fremst kildene, men derimot de narrative formene, som er tradisjonsprodukter og som derfor historikeren ikke kan skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende. Tvert imot – for å kunne kommunisere med sitt publikum må historikeren «konstruere ei forteljing som lesarane i ein bestemt kulturkrins kan halde for meiningsfull, rimeleg og akseptabel», som Narve Fulsås har formulert det.<ref>Fulsås 1989: s. 51.</ref> | ||
=== Hayden White og historiefagets norske fortellinger === | === Hayden White og historiefagets norske fortellinger === | ||