Historiografi: Forskjell mellom sideversjoner

Historiografi er blitt omtalt som navlebeskuing, og muligheten for å ende opp med selvopptatt overvurdering av egen eller fagets betydning ligger alltid som en nærliggende fare når en driver med historiografisk forskning, særlig hvis forskningen innskrenkes til ren beskrivelse av hvordan historieskrivningen har vært drevet tidligere: «(…) dersom historiografien begrenser seg til en beskrivelse av hvordan det var før, kan den i verste fall bli en slags hoffpoesi, der historiografiske skalder besynger fagets fyrster», advarer Knut Kjeldstadli.<ref>Kjeldstadli 1999: s. 51.</ref> En beskrivende historiografi er like problematisk som en beskrivende eller deskriptiv historieskrivning. Et videre siktemål for historiografien er å analysere nettopp hvordan historien ble en vitenskap, og i videre forstand hvilke idéhistoriske eller åndshistoriske strømninger som har formet utviklingen av historieskrivningen.<ref>Myhre 1996: s. 10-14.</ref> Endelig, som et tredje og viktigste argument for en historiografisk praksis, kan vi framheve den kritiske og konstruktive funksjonen historiografien kan ha: Gjennom et historiografisk studium av for eksempel lokalhistoriens historie kan vi formulere hvordan lokalhistorien har kommet til kort metodisk, teoretisk eller empirisk i studiet av bestemte emner eller temaer, og vi kan på bakgrunn av en slik kritikk formulere anbefalinger om hvordan disiplinen kan kommer videre. Historiografiens viktigste funksjon blir dermed den framtidsrettede: {{sitat|Poenget er ikke å hovere over fortidas feilslag og briske seg over sin egen, nåtidige fortreffelighet. Formålet er å få større sjølinnsikt ved å se hvordan tidligere generasjoner er formet av skiftende tendenser i faget og samfunnet.<ref>Kjeldstadli 1999: s. 51f.</ref>}}