Historisk vandrerute Fieldfare-ruta i Tafjordfjella

(artikkelen er under arbeid) Historisk vandrerute Fieldfare-ruta i Tafjordfjella baserer seg på bevegelsene til motstandsmennene Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim og Olav Aarsæther under siste delen av 2. Verdenskrig da de skulle utføre en sabotasjeoperasjon mot tyskernes kommunikasjonslinjer i Romsdalen. Ruta går fra Zakariasvatnet i Tafjord til Reindalseter via Rønnebergråsa i Hulderkoppen over til Veltdalen og Fieldfarehytta. I Veltdalen finnes det et lite museum over anleggsarbeidet i forbindelse med kraftutbygging på 1920-tallet. Dette museet inneholder også gjenstander brukt under Operasjon Fieldfare under 2. Verdenskrig. Ruta går videre til Pyttbua, Vakkerstøylen og/eller Torsbu, eller retur til Reindalseter gjennom Nedre Veltdalen.

Historie

I hjertet av Tafjordfjella ligger ei bitte lita «hytte», mer et skjul, godt gjemt under en berghammer som stuper ned i et vatn. Dette er hytta hvor motstandsmennene Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim og Olav Aarsæther bodde deler av det siste krigsåret.  

Motstandsmennene var en del av Kompani Linge (Norwegian Independent Company No. 1), en britisk militæravdeling bestående av frivillige nordmenn opprettet av Special Operations Executive. Kompaniet skulle delta i britisk ledede operasjoner i Norge, og skulle organisere, instruere og lede den norske motstandsbevegelsen, være bindeledd mellom ute- og hjemmefronten, samt drive etterretning/spionasje. Den første kompanisjefen var kaptein Martin Linge.

Operasjon Fieldfare (gråtrost) var en plan om å sabotere jernbanen gjennom Romsdalen for å forhindre tyske troppeforflytninger utarbeidet av Joachim Rønneberg og Birger Strømsheim. Den ble godkjent i september 1943 og de begynte med en gang å forberede seg. De trengte også å ha med en radiomann. Olav Aarsæther ble valgt, også han en ålesunder.

Etter flere bomturer ble de i mars 1944 sluppet i fallskjerm over Tafjordfjella. Planen var å ha base i området Spongå, øst for Tafjordfjella, i nærheten av Friisbua, ei av DNT Sunnmøres eldste hytter, bygd i 1871, overtatt av DNT Sunnmøre i 1925. De ble imidlertid sluppet ned 2 mil lengre vest, i området rundt Torsnos. Det er et område med ville fjell, og ikke akkurat egnet for fallskjermslipp. Rønneberg havnet i den stupbratte vestsida av Torsnos, men kom fra det med livet i behold. Det gjorde også de to andre, og etter ei tid hadde de også fått samlet sammen alt utstyret de hadde med seg.

Den første tida bodde de i telt i 1500 meters høyde, men innen utgangen av mars flyttet de over i Veltdalshytta, ei brakke som stod igjen etter anleggsarbeidene til Tafjord Kraft og som var til disposisjon for fjellvandrere. Denne hytta er i dag gjort om til museum, hvor mange av tingene Rønneberg, Strømsheim og Aarsæther brukte i fjellet står utstilt. På veggene er det bilder og håndskrevne lapper hvor Rønneberg forklarer om de enkelte tingene.

De tre motstandsmennene var trygge i hytta til sommeren kom, men da ville det komme fotturister og de måtte finne seg et annet skjul. Området på sørsida av elva var vanskelig tilgjengelig for «vanlige» folk, men ikke for de tre soldatene, og her fant de et perfekt skjulested under en berghammer. Tomta måtte graves ut først, men så kunne de bygge opp ei lita hytte av materiale som lå igjen etter bygging av demningen i enden av Veltdalsvatnet.  

Den 25. juni 1944 var Fieldfarehytta klar til innflytting.

Da karene ble sluppet fra flyet i mars 1944 hadde de med seg mat for 3 måneder, og anmodninger om forsyninger fra England ble avslått. Reindalseter, som åpnet i 1936, var betjent på sommeren, og de visste at der ble det lagret salt fisk og kjøtt over vinteren. Over tid hentet de der 45 kg klippfisk, 45 kg saltfisk, 75 kg mel, samt sukker og margarin. Tiltak ble gjort for å hindre at den samvittighetfulle kokka rapporterte tyveriet til politiet.  

I løpet av oppholdet i Tafjordfjella brukte de både Pyttbua og Vakkerstøylen til opphold, møter med lokale motstandsmenn og proviantering. Depot av utstyr til bruk i sabotasjeaksjonen ble lagt ut ved Ulvådalsvatnet og ved Stuguflåten. Under selve operasjonen ble Pyttbua brukt som fremskutt base.  

Den 4. januar 1945 startet operasjonen, med en strabasiøs ferd med tung oppakning i et voldsomt snøvær. På formiddagen den 5. januar dro Rønneberg og Aarsæther fra Pyttbua mot Stuguflåten. Strømsheim var ikke med, han var radiomann og uerstattelig. På grunn av all nysnøen og det dårlige været brukte de 12 timer på denne turen, som de vanligvis gjorde unna på 3.

Fra Pyttbua fulgte de stien til Brøste, og deretter veien til Stuguflåten hvor de festet sprengstoff til den ene brupillaren, fikk fyrt av sprengladningen og returnerte samme vei.  

Rønneberg ble syk etter operasjonen, og 24. februar dro han fra Veltdalen for å bli evakuert med båt fra Tafjord, som da var uten veiforbindelse. Etter litt forviklinger ble han hentet og sendt videre til Shetland den 5. mars.

Etter at Rønneberg dro fra Tafjordfjella tok Birger Strømsheim over som leder for operasjon Fieldfare. Rolf Frøland be med som nytt medlem og de siste ukene av krigen hadde de som oppdrag å rekruttere nye frivillige til å forsvare Raumabanen mot tysk ødeleggelse. De mobiliserte en styrke på 60 mann som tok over kontrollen etter tyskerne i Verma-området da de kapitulerte.

Kilde: Gunnar Myklebust: Tugtvannssabotøren, Aschehoug 2011

Fieldfarehytta raste sammen kort tid etter krigen, men ble bygd opp igjen på 1990-tallet og gitt i gave til DNT Sunnmøre (Ålesund-Sunnmøre Turistforening). Den er i dag klassifisert som nødbu.  

Beskrivelse av ruta

Dag 1 Zakariasvatnet - Reindalseter

Dette er den mest brukte stien i Tafjordfjella, og den som tidligst lar seg gå til fots om våren. Langs Zakariasvatnet er det flatt, men stien og underlaget er variert. Dersom vannet er mye nedtappa ser vi murene av Jakobgarden rett øst for der Djupdalselva renner ut. Reindalsfossen er spektakulær, og elva krysses på helårsbru rett ovenfor den. Forbi Sildevatnet flater det ut. Her er fint å raste. Siste kneika til Haugane er tung, men deretter er det lett videre til Reindalseter. Ca 7 km og 2 timer.

Reindalseter er DNT Sunnmøres eneste betjente hytte.

Dag 2 Reindalseter - Fieldfarehytta/Veltdalshytta via Huldrekoppen og Rønnebergråsa

Fra Reindalseter sørøstover opp til Hulderkoppen i jevn stigning. Bunnen av Huldrekoppen er nesten flat, med små idylliske vann og fiskekulper. På høyde 950, ved inngangen til dalen tar man over bru til over til østsida av elva og gå opp "Rønnebergråsa" som har jevnere stigning. Denne følger fjellsiden under Naushornet, og kommer tilbake i Huldrekoppen i 1300 meters høyde. Her er dalen blankskurt av vinterens snø, som ofte kan ligge lenge her. Stien dreier østover opp til høyeste punktet på 1510 moh. Herfra nedover langs den stadig mindre Langfonna og nord for vann 1442. Videre nedover langs en bekk til Heimste Veltdalsvatnet og forbi Fieldfarehytta på sørsida. Over helårsbru til stidelet til Reindalseter ned Veltdalen og så østover til Veltdalshytta. Ca 12 km og 5 timer.

I dag er det to stier gjennom Huldrekoppen, men bare Rønnebergråsa merkes og er "offisiell" sti. Tidligere gikk hovedstien nede i dalen, men motstandsmennene ville ikke bli sett og heller ha oversikt over hvem som kom og gikk i området, så de gikk denne ruta høyt oppe i fjellsida, hvor man har full oversikt og ofte er skjult fra dalbunnen. Ruta ble rekonstruert etter Joachim Rønnebergs anvisninger og er i dag hovedstien på denne ruta mellom Reindalseter og Veltdalen.

Dag 3 Veltdalen

Vi besøker Fieldfare-hytta og museet i Veltdalen. Museet er gamle Veltdalsbu, ei anleggsbrakke brukt under kraftutbyggingen i Veltdalen. Den huset i sin tid 16 anleggsarbeidere, og var tidlig i bruk som overnattingssted for fjellvandrere. Da den nye Veltdalshytta ble bygd i 1989, ble Veltdalsbu tilbakeført til det opprinnelige, samt gjort til et museum over gjenstander brukt under Operasjon Fieldfare.

Om ønskelig, kan man også ta en avstikker til Karitind, hvor man har god utsikt over området motstandsmennene brukte, bl.a. til Radiovatnet på veien til Pyttbua.

Rute til Karitind: Fra Veltedalshytta følges stien mot Pyttbua opp bakken. I Viltlyfti tar du sikte på Karitindens sørvestrygg, som følges enkelt til topps på Karitinden på 1982 moh. Fylkets tredje høyeste topp. Retur samme vei.

Dag 4

Veltdalen - Reindalseter gjennom Nedre Veltdalen - Zakariasvatnet

Ruta går til Smette, hvor det er litt klyving over berga og videre på god sti til tider nokså høyt og luftig over elva nede i dalbunnen. Flere mindre fosser passeres, men stien er tydelig og godt sikret. Ved enden av dalen har man godt utsyn over den vide og frodige Reindalen, med storvokst furuskog og bergrabber. Det er fint å ta en pause på Reindalseter, før man fortsetter ned til Zakariasvatnet hvor turen avsluttes.

Det er flere mulige avslutninger på denne turen. Under operasjonen brukte motstandsmennene Pyttbua som fremskutt base, og de hadde lagret våpen og utstyr ved Vakkerstøylen/Ulvådalsvatnet. Opprinnelig plan var å ha tilhold øst for Torsbu, og goså i dette området ligger det rester av utstyrskontainere droppet av engelske fly.

Kulturminner og severdigheter langs ruta

I det største fotturområdet på Sunnmøre finner du variert natur med bratte vestlandsfjell i vest og slakere fjell i øst og rent viddepreg i sørøst. Det er mange fine topper med Puttegga på 1999 moh. som den høyeste. Den er også Møre og Romsdals høyeste topp. I nord henger området sammen med Romsdalsfjella som er bratte og ville. Mot øst glir Tafjordfjella over til Reinheimen nasjonalpark som strekker seg langt nedover i Ottadalen. På vandring i disse fjellområdene kan du møte på både villrein, jerv, kongeørn og jaktfalk. I tillegg er området er rikt på kulturminner etter gammel villreinfangst. Mye folk kommer du imidlertid ikke til å møte, da det er lite tilrettelegging for fotturister. Så seint som i 2006 ble Reinheimen Nasjonalpark opprettet, som det nest største villmarksfrie området i Sør-Norge. Omkring 2000 rein overvintrer i området, og nettopp hensynet til villreinen er grunnen til at man ikke har tilrettelagt området spesielt for fotturister. Det er imidlertid gode både jakt- og fiskemuligheter i området.

Området har vært brukt av jeger- og fangstfolk i tusenvis av år, og det finnes svært mange spor etter dem i Tafjordfjella og Reinheimen. Mye er oppdaget etter at breene har minket, og det er funnet spor etter en særs gammal fangstkultur som jakta på rein høyt oppe i fjellet. Store fangstanlegg ligger på utilgjengelige steder i 1400-1800 meters høyde.

Under er ei liste over kulturminner langs og i området rundt ruta: