Historisk vandrerute Fieldfare-ruta i Tafjordfjella

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Fra venstre Olav Aarsæther, Birger Strømsheim og Joachim Rønneberg. Foto utlånt av Joachim Rønneberg.

Historisk vandrerute Fieldfare-ruta i Tafjordfjella baserer seg på bevegelsene til motstandsmennene Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim og Olav Aarsæther under siste delen av andre verdenskrig, da de skulle utføre en sabotasjeoperasjon mot tyskernes kommunikasjonslinjer i Romsdalen.

Ruta går fra Zakariasvatnet i Tafjord til Reindalseter via Rønnebergråsa i Hulderkoppen over til Veltdalen og Fieldfarehytta. I Veltdalen finnes det et lite museum over anleggsarbeidet i forbindelse med kraftutbygging på 1920-tallet. Dette museet inneholder også gjenstander brukt under Operasjon Fieldfare under andre verdenskrig. Ruta går videre til Pyttbua, Vakkerstøylen og/eller Torsbu, eller retur til Reindalseter gjennom Nedre Veltdalen.

Historie

Fieldfarehytta ligger godt skjult under en berghammer. Foto Øyvind Hunnes.

I hjertet av Tafjordfjella ligger ei bitte lita «hytte», mer et skjul, godt gjemt under en berghammer som stuper ned i et vatn. Dette er hytta hvor motstandsmennene Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim og Olav Aarsæther bodde deler av det siste krigsåret.  

Motstandsmennene var en del av Kompani Linge (Norwegian Independent Company No. 1), en britisk militæravdeling bestående av frivillige nordmenn opprettet av Special Operations Executive. Kompaniet skulle delta i britisk ledede operasjoner i Norge, og skulle organisere, instruere og lede den norske motstandsbevegelsen, være bindeledd mellom ute- og hjemmefronten, samt drive etterretning/spionasje. Den første kompanisjefen var kaptein Martin Linge.

Operasjon Fieldfare (gråtrost) var en plan om å sabotere jernbanen gjennom Romsdalen for å forhindre tyske troppeforflytninger utarbeidet av Joachim Rønneberg og Birger Strømsheim. Den ble godkjent i september 1943 og de begynte med en gang å forberede seg. De trengte også å ha med en radiomann. Olav Aarsæther ble valgt.

Etter flere bomturer ble de i mars 1944 sluppet i fallskjerm over Tafjordfjella. Planen var å ha base i området Spongi, øst for Friisbua, ei av DNT Sunnmøres eldste hytter, bygd i 1871 og overtatt av DNT Sunnmøre i 1925. De ble imidlertid sluppet ned 2 mil lengre vest, i området rundt Torsnos. Det er et område med ville fjell, og ikke akkurat egnet for fallskjermslipp. Rønneberg havnet i den stupbratte vestsida av Torsnos, men kom fra det med livet i behold. Det gjorde også de to andre, og etter ei tid hadde de også fått samlet sammen alt utstyret de hadde med seg.

Den første tida bodde de i telt i 1500 meters høyde, men innen utgangen av mars flyttet de over i Veltdalsbu, ei brakke som stod igjen etter anleggsarbeidene til Tafjord Kraft og som var til disposisjon for fjellvandrere. Denne hytta er i dag gjort om til museum, hvor mange av tingene Rønneberg, Strømsheim og Aarsæther brukte i fjellet står utstilt. På veggene er det bilder og håndskrevne lapper hvor Rønneberg forklarer om de enkelte tingene.

Stedet ble valgt av Joachim Rønneberg, som tross sin unge alder var godt kjent i området. Foto Sindre Nakken.

De tre motstandsmennene var trygge i hytta til sommeren kom, men da ville det komme fotturister og de måtte finne seg et annet skjul. Området på sørsida av elva var vanskelig tilgjengelig for «vanlige» folk, men ikke for de tre soldatene, og her fant de et perfekt skjulested under en berghammer. Tomta måtte graves ut først, men så kunne de bygge opp ei lita hytte av materiale som lå igjen etter bygging av demningen i enden av Veltdalsvatnet.  

Den 25. juni 1944 var Fieldfarehytta klar til innflytting.

Da karene ble sluppet fra flyet i mars 1944 hadde de med seg mat for 3 måneder, og anmodninger om forsyninger fra England ble avslått. Reindalseter, som åpnet i 1936, var betjent på sommeren, og de visste at der ble det lagret salt fisk og kjøtt over vinteren. Over tid hentet de der 45 kg klippfisk, 45 kg saltfisk, 75 kg mel, samt sukker og margarin. Tiltak ble gjort for å hindre at den samvittighetfulle kokka rapporterte tyveriet til politiet.  

I løpet av oppholdet i Tafjordfjella brukte de både Pyttbua og Vakkerstøylen til opphold, møter med lokale motstandsmenn og proviantering. Depot av utstyr til bruk i sabotasjeaksjonen ble lagt ut ved Ulvådalsvatnet og ved Stuguflåten. Under selve operasjonen ble Pyttbua brukt som fremskutt base.  

Påska 1946 var Joachim Rønneberg tilbake i Fieldfarehytta. Foto utlånt av Inger M. Myklebust.

Den 4. januar 1945 startet operasjonen, med en strabasiøs ferd med tung oppakning i et voldsomt snøvær. På formiddagen den 5. januar dro Rønneberg og Aarsæther fra Pyttbua mot Stuguflåten. Aarsæther var ikke med, han var radiomann og uerstattelig. På grunn av all nysnøen og det dårlige været brukte de 12 timer på denne turen, som de vanligvis gjorde unna på 3.

Fra Pyttbua fulgte de stien til Brøste, og deretter veien til Stuguflåten hvor de festet sprengstoff til den ene brupillaren, fikk fyrt av sprengladningen og returnerte samme vei.  

Rønneberg ble syk etter operasjonen, og 24. februar dro han fra Veltdalen for å bli evakuert med båt fra Tafjord, som da var uten veiforbindelse. Etter litt forviklinger ble han hentet og sendt videre til Shetland den 5. mars.

Etter at Rønneberg dro fra Tafjordfjella tok Birger Strømsheim over som leder for Operasjon Fieldfare. Rolf Frøland be med som nytt medlem og de siste ukene av krigen hadde de som oppdrag å rekruttere nye frivillige til å forsvare Raumabanen mot tysk ødeleggelse. De mobiliserte en styrke på 60 mann som tok over kontrollen etter tyskerne i Verma-området da de kapitulerte.

Fieldfarehytta raste sammen kort tid etter krigen, men ble bygd opp igjen på 1990-tallet og gitt i gave til DNT Sunnmøre (Ålesund-Sunnmøre Turistforening). Den er i dag klassifisert som nødbu.  

Beskrivelse av ruta

Etappe 1: Zakariasvatnet - Reindalseter

Utsikt over Huldrekoppen mot Reindalen. Rønnebergråsa går i fjellsida til høyre. Foto Tone Drabløs.

Dette er den mest brukte stien i Tafjordfjella, og den som tidligst lar seg gå til fots om våren. Langs Zakariasvatnet er det flatt, men stien og underlaget er variert. Dersom vannet er mye nedtappa sees murene av Jakobgarden rett øst for der Djupdalselva renner ut. Reindalsfossen er spektakulær, og elva krysses på helårsbru rett ovenfor den. Forbi Sildevatnet flater det ut. Her er fint å raste. Siste kneika til Haugane er tung, men deretter er det lett videre til Reindalseter. Ca. 7 km og 2 timer. Reindalseter er DNT Sunnmøres eneste betjente hytte.

Etappe 2: Reindalseter - Fieldfarehytta/Veltdalshytta via Huldrekoppen og Rønnebergråsa

Fra Reindalseter sørøstover opp til Hulderkoppen i jevn stigning. Bunnen av Hulderkoppen er nesten flat, med små idylliske vann og fiskekulper. På høyde 950, ved inngangen til dalen, tar man over bru over til østsida av elva og går opp "Rønnebergråsa" som har jevnere stigning enn den gammel stien i bunnen av dalen. Stien følger fjellsida under Naushornet, og kommer tilbake i Hulderkoppen i 1300 meters høyde. Her er dalen blankskurt av vinterens snø, som ofte kan ligge lenge. Stien dreier østover opp til høyeste punktet på 1510 moh. Herfra nedover langs den stadig mindre Langfonna og nord for vann 1442. Videre nedover langs en bekk til Heimste Veltdalsvatnet og forbi Fieldfarehytta på sørsida. Over helårsbru til stidelet til Reindalseter ned Veltdalen og så østover til Veltdalshytta. Ca. 12 km og 5 timer.

I dag er det to stier gjennom Hulderkoppen, men bare Rønnebergråsa merkes og er "offisiell" sti. Tidligere gikk hovedstien nede i dalen, men motstandsmennene ville ikke bli sett og heller ha oversikt over hvem som kom og gikk i området, så de gikk denne ruta høyt oppe i fjellsida, hvor man har full oversikt og ofte er skjult fra dalbunnen. Ruta ble rekonstruert etter Joachim Rønnebergs anvisninger og er i dag hovedstien på denne ruta mellom Reindalseter og Veltdalen.

Museet i Veltdalen. Foto Marius Dalseg.

Etappe 3: Veltdalen

Bruk gjerne en dag på å besøke Fieldfare-hytta og museet i Veltdalen. Museet er gamle Veltdalsbu, ei anleggsbrakke brukt under kraftutbyggingen i Veltdalen på 1920-tallet. Den huset i sin tid 16 anleggsarbeidere, og var tidlig i bruk som overnattingssted for fjellvandrere. Da den nye Veltdalshytta ble bygd i 1989, ble Veltdalsbu tilbakeført til det opprinnelige og gjort til et museum over gjenstander brukt under Operasjon Fieldfare.

Om ønskelig, kan man også ta en avstikker til Karitind, hvor man har god utsikt over området motstandsmennene brukte, bl.a. til Radiovatnet på veien til Pyttbua.

Rute til Karitind: Fra Veltedalshytta følges stien mot Pyttbua opp bakken. Ved Viltlyfti tar man sikte på Karitindens sørvestrygg, som følges enkelt til topps på Karitinden på 1982 moh. Fylkets tredje høyeste topp. Retur samme vei.

Etappe 4: Veltdalen - Reindalseter gjennom Nedre Veltdalen - Zakariasvatnet

Museet i Veltdalen er viet både anleggsarbeidet i forbindelse med kraftutbygging på 1920-tallet og Operasjon Fieldfare. Foto Øyvind Hunnes.

Ruta går til Smette, hvor det er litt klyving over berga og videre på god sti til tider nokså høyt og luftig over elva nede i dalbunnen. Flere mindre fosser passeres, men stien er tydelig og godt sikret. Ved enden av dalen har man godt utsyn over den vide og frodige Reindalen, med storvokst furuskog og bergrabber. Det er fint å ta en pause på Reindalseter, før man fortsetter ned til Zakariasvatnet hvor turen avsluttes.

Det er flere mulige avslutninger på denne turen. Under operasjonen brukte motstandsmennene Pyttbua som fremskutt base, og de hadde lagret våpen og utstyr ved Vakkerstøylen/Ulvådalsvatnet. Opprinnelig plan var å ha tilhold øst for Torsbu, og også i dette området ligger det rester av utstyrskontainere droppet av engelske fly.

Nærmere beskrivelse av ruta på ut.no

Kulturminner og severdigheter langs ruta

I det største fotturområdet på Sunnmøre finner du variert natur med bratte sunnmørsalper i vest, slakere fjell i øst og rent viddepreg i sørøst. Det er mange fine topper med Puttegga på 1999 moh. som den høyeste. Den er også Møre og Romsdals høyeste topp. I nord henger området sammen med Romsdalsfjella som er bratte og ville. Mot øst glir Tafjordfjella over i Reinheimen nasjonalpark som strekker seg langt nedover i Ottadalen. På vandring i disse fjellområdene kan du møte på både villrein, jerv, kongeørn og jaktfalk. I tillegg er området er rikt på kulturminner etter gammel villreinfangst. Mye folk kommer du imidlertid ikke til å møte, da det er relativt lite tilrettelegging for fotturister. Så seint som i 2006 ble Reinheimen nasjonalpark opprettet, som det nest største inngrepsfrie området i Sør-Norge. Omkring 2000 rein overvintrer i området, og nettopp hensynet til villreinen er grunnen til at man ikke har tilrettelagt området mer for fotturister. Det er imidlertid gode jakt- og fiskemuligheter her.

Området har vært brukt av jeger- og fangstfolk i tusenvis av år, og det finnes svært mange spor etter dem i Tafjordfjella og Reinheimen. Mye er oppdaget etter at breene har minket, og det er funnet spor etter en særs gammal fangstkultur som jakta på rein høyt oppe i fjellet. Store fangstanlegg ligger på utilgjengelige steder i 1400-1800 meters høyde.

Jakobsaga i Reindalen. Foto Astor Furseth.
Arkeolog Runar Hole ved bogestilling på Fetegga. Foto Astor Furseth.
Pilspiss funnet av Martinus og Ivar Rødal på snaufjellet i Veltdalen i 1956. Datert til å være 800-1000 år gammel. Foto Astor Furseth.

Under er ei liste over kulturminner langs og i området rundt ruta:

Kulturminne Beskrivelse Kulturminnesøk-ID GPS-posisjon (EU89)
Zakariasvatn Dam/demningsanlegg 212161 7.49014768, 62.20181772
Jakobsaga Bygning/sag 226840 62.184493192016, 7.5919055365365
Reindalsaga Bygning/sag 226840 62.184642418755, 7.5829483006408
Bosetning - aktivitetsområde 158857 7.60837191, 62.16788372
Steinbu 275734 62.151744859349, 7.694284620953
Fangstgrav 158858 62.164476852239, 7.6907126181208
Steinbu 275961 62.161132232854, 7.7374281264579
Steinbu 275953 62.153166807832, 7.7379343470509
Læger Under/ved stor stein 159056 62.195026869392, 7.792890058179
Læger Under/ved stor stein 159055 62.197144096838, 7.7896344526516
Fangstlokalitet Bågastø 159052 7.7889564476133, 62.197757620533
Svartsteinan Læger under/ved stor stein 158892 62.206519883542, 7.7982756756901
Læger Bosetning-aktivitetsområde 159043 7.80552593, 62.21327069
Fangstgroper For fangst av reinsdyr 275740 7.83354214, 62.15287629
Krigsminnelokalitet Flydropp-sted fra 2. Verdenskrig 275753 7.91616063, 62.12426411
Steinbu Bosetning-aktivitetsområde 275749 7.8852493756974, 62.135331307499
Brøstkoia Steinbu 275750 7.89061178, 62.12987817
Steinbu 275745 62.126148439331, 7.869434187727
Bosetningsspor Murer 275747 62.125786481997, 7.8776902901739
Steinbu 275751 62.125728797068, 7.8930838846131
Friisbua Tømmerkoie 275742 7.84813145, 62.12432794
Steinbu Bosetning-aktivitetsområde 275738 7.8267722882853, 62.131250095035
Fangstgrop Steinmurt fangstgrop for fangst av reinsdyr 275735 7.8064597, 62.10861587
Steinbu Bosetning-aktivitetsområde 275737 7.8080682676759, 62.105378599216
Steinbu Bosetning-aktivitetsområde 275952 7.7772180006476, 62.119967580905
Fangstgrop Steinmurt fangstgrop for fangst av reinsdyr 275950 7.78627508, 62.1198267
Fangstgrop Steinmurt fangstgrop for fangst av reinsdyr 275951 7.78432108, 62.12396495
Pilspiss Funnsted 219636 7.66469791, 62.17241909
Boplass/tuft 158859 62.179461965553, 7.6839640777958
Aktivitetsområde Boplass/tuft, Fangstlokalitet 158860 62.181711507519, 7.66851540297
Bosetning-aktivitetsområde Boplass/tuft, Fangstlokalitet 158861 7.65657655, 62.18742537
Fangstlokalitet Boplass/tuft, Fangstlokalitet 158862 7.64446046, 62.18737402
Bosetning-aktivitetsområde Boplass/tuft 158872 7.59607212, 62.18658048

Kilder

  • Gunnar Myklebust: "Tungtvannssabotøren", H. Aschehoug & co. 2011
  • Astor Furseth: "Dei ukjende jegerane i Tafjordfjella" i Fjellposten nr. 1 2021
  • Per Jordhøy, red.: Reinheimen og breheimen, Villreinutvalet for Ottadalsområdet, Per Jourdhøy og Snøhette forlag a.s., 2014

Eksterne lenker

Turforslag på ut.no


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Historisk vandrerute Fieldfare-ruta i Tafjordfjella inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[1] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.