Forside:Historiske vandreruter

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Om Historiske vandreruter
Prosjektets logo.

Historiske vandreruter er et samarbeidsprosjekt mellom Riksantikvaren og Den Norske Turistforening, som har som mål å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. I Friluftslivets år 2015 ble seks Historiske vandreruter åpnet. I perioden 2016 - 2019 lanseres flere nye ruter. Rutene er fysisk skiltet og merket og kulturminner og historie langs rutene formidles digitalt, blant annet her på på Lokalhistoriewiki.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Tjæremiler i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Tjære var den største handelsvaren i Reisadalen i Nordreisa kommune, og var en viktig inntektskilde for familiene. Prosessen fra begynnelse til slutt, det vil si fra brytinga av ved til brenning av mila, tok omlag ett år og krevde kunnskap, samarbeid og hardt arbeid.

Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr. Det var først og fremst kvenene som brakte med seg kunnskapen om hvordan man kunne produsere tjære av fururøtter. Tidligere skal folk fra Reisadalen ha blitt omtalt som tervalantalaisia - tjærekvener. Det var et stort behov for tjære, særlig til impregnering av båter og til dels også fiskeredskaper og garn. Tjæra ble også brukt som medisin mot forkjølelse.

Ofte lå mila langt fra bebyggelsen, noe som vises i de mange tjæremilbunnene langs vandreruta. Store avstander påvirket ikke bare selve byggingen og brenningen av mila, men også transporten av tjæra ned fra dalen. Fra Imo ble tjæra hentet med hest og slede på vinterstid, og deretter videre fra Nedrefoss med tømmerflåte om våren. Vanligvis fikk man 20-25 tønner per flåte nedover elva. Det var en risikofylt transport da det fantes mange vanskelige steder å forsere i elva. Tjærebrenninga gikk mot slutten på 50- og 60-tallet med unntak av et fåtall miler i Reisadalen i senere år. Kulturminnene som vitner om næringa, tjæremilene, er imidlertid svært tallrike og antakeligvis den kulturminnetypen det finnes flest av i den skogkledde dalbunnen.

Eksterne lenker

Kilder

  • Sophus Aars: Erindringer fra mitt liv i skog og paa elv. Kristiania 1916
  • Emil Hansen: Nordreisa bygdebok, Nordreisa kommune, 1957
  • Bente Imerslund: Kvenske stedsnavn i Nordreisa, Nordreisa kommune, 1993
  • Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
  • Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Historiske vandreruter inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[3] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.

Koordinater: 69.1977346° N 22.3940912° Ø

  Les mer …

Skogbruk i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter Reisadalen i Nordreisa kommune ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.

Historie

Forstvesenets øksemerke på ei furu
Foto: Lise Brekmoe/NTRM

I 1666 overdro kong Fredrik III av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til våpenleverandør Irgens som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke.

På midten av 1800-tallet inntraff imidlertid en rekke endringer. Etter at Skjervøygodsets eier, enkefru Ovidia Lyng, døde i 1848, ble Skjervøy-godset på Havnnes solgt. Først til ”Foreningen til Ophævelse af Leiliendingsvæsenet i Skjervø” i 1851, og deretter til staten i 1866. Myndighetene hadde i en rekke år vært bekymret for fremtiden til skogene i hele Nord-Norge – plukkhogst og mangelen på kontroll av uttaket, hadde medført at folk hentet ut den beste skogen til båter og bygninger. Igjen stod dårlig skog, som ikke bare var uegnet til bruk, men som også hindret ny, sterk skog fra å spire frem.

Både hoggingen av skogen og rydding av nye gårder ble strengt regulert etter kjøpet. I 1865 ble det ansatt en skogfogd i Nordreisa kommune som håndhevet lover og reguleringer. Forstvesenet stod for all avvirkning av skogsproduktene, og materialet ble solgt på auksjon. For befolkningen ble det blinket ut tømmer til gårdsbygninger etter bestemte avgifter. Fra å ha hatt stor frihet, skapte en slik inngripen i etablert sedvane mange protester fra befolkningen, som følte seg både urettferdig behandlet og overkjørt av myndighetene. Situasjonen ble noe bedre etter at man begynte å selge utblinkede trær på rot til både folk fra bygda og utenfra. Disse stod deretter selv for å føre tømmeret til sagbruket. Tømrings- og fløtningsarbeidet ga arbeid og inntekter til mange i årene frem mot 2. verdenskrig.

Det var imidlertid krigen som skulle representere den største trusselen mot skogen i Reisadalen. Etter krigen var skogen mellom Baskabut og Bilto, en strekning på nærmere 3 mil, fullstendig rasert. Heldigvis var reproduksjonsevnen til skogen i behold, og kombinert med et rikt frøår i 1947 og skogreisingsarbeid i etterkrigsårene, er det få spor som vitner om situasjonen i 1945.



Eksterne lenker


Kilder

  • Sophus Aars: Erindringer fra mitt liv i skog og paa elv. Kristiania 1916
  • Emil Hansen: Nordreisa bygdebok, Nordreisa kommune, 1957
  • Bente Imerslund: Kvenske stedsnavn i Nordreisa, Nordreisa kommune, 1993
  • Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
  • Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Historiske vandreruter inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[4] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.

Koordinater: 69.1977346° N 22.3940912° Ø {{#coordinates:}}: kan ikke har mer enn én primærtagg per side

  Les mer …

Kulturminner fra reindrifta i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Reisadalen og fjellområdene rundt er vår- og høstbeiteland for store reinflokker som trekker gjennom områdene på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen og Kåfjorden og vinterbeiter ved Kautokein/Guovdageaidnu. Dette er et flyttmønster som går langt tilbake i tid. Mange av kulturminnene du kan se langs den historiske vandreruta, spesielt på strekningen Imo - Ráisjávri, er tilknyttet den reindriftssamiske historien. Kulturminner
Én av mange registrerte árran i Reisadalen. Det er fort gjort å gå forbi teltboplasser og árran dersom de er gjengrodde.
Foto: Rudi A. Mikalsen/Sametinget

Den vanligste kulturminnetypen er árran, som er den samiske benevnelsen for et steinsatt ildsted i lávvu eller gamme. Árran er ovale eller rektangulære i formen, og gjerne åpne i kortenden.Mange av disse er godt synlige på overflaten, selv om de er flere hundre år gamle. En nøyaktig datering av boplassen er som oftest kun mulig gjennom dateringer av trekull fra ildstedet. Gjennom utgravninger av reindriftssamiskeboplasser vet vi at slike árran har vært i alminnelig bruk siden 1400-tallet, men det fins også dateringer tilbake til 600-tallet (eldre jernalder). De forskjellige lokalitetene som er registrert med árran kan for det meste betegnes som boplasser over kortere eller lengre tid, mens noen få trolig kun har fungert som utendørs ildsteder brukt bare en dag. Lokaliseringen av árran forteller også noe om bruken av området og årstidene de har vært brukt. Høstboplasser karakteriseres ofte av god tilgang på vann, ved nærhet til elver, og til brensel, ved nærhet til skog. Ved utgangen av 2018 var det registrert over 100 árran i Reisa nasjonalpark.

I tilknytning til ildstedene, er det vanlig å finne en rekke andre kulturminner som gieddier (enger etter gjerdeplasser), borri (matgjemmer og kjøttgjemmer i ur eller inntil steiner) og groper (melkegroper til oppbevaring av reinmelk). Gjemmene ligger gjerne i nordvendte hellinger og søkk, der det er kjølig og snøen holder seg lenge, eller på toppen av rygger og høydedrag med god trekk. Gjemmene synes som groper med voll av stein kastet ut i ur, eller som steinsatte kammere i tørre bakker og grusrygger.

I tillegg til selve ildstedet/árran, kan man på teltboplassen også finne en sirkel med steiner. Disse har en jevn innbyrdes avstand til hverandre mellom to og fire meter utenfor selve árran. Steinene er restene etter at man har sikret teltduken, ved å tynge den ned slik at ikke vinden fikk tak i den.



Eksterne lenker


Kilder

  • Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
  • Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981
  • Rudi A. Mikalsen og Stine Benedikte Sveen: Reisa nasjonalpark og Ráisduottarháldi landskapsvernområde, Nordreisa kommune, Troms fylke. Registrering av kulturminner og kulturmiljø, Manndalen 2011
  • Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Historiske vandreruter inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[5] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.

Koordinater: 69.1977346° N 22.3940912° Ø {{#coordinates:}}: kan ikke har mer enn én primærtagg per side

  Les mer …

Kart over veier og gamle stier i Aurlandsdalen i Aurland kommune i Sogn og Fjordane fylke. Se også detaljkart over ruten over Eisingaberget. Tegnet av Frode Inge Helland.

Aurlandsdalen er et 40 km langt dalføre som ligger i Aurland kommune i Sogn og Fjordane fylke. Dalen er med sin dramatiske fjellnatur et naturskjønt turområde som blir besøkt av mange fjellvandrere hvert år. Nederst i dalen går E16 gjennom verdens lengste veitunnel. Utbygging av Aurlandselva og vannkraftsressursene i dalen ble vedtatt i 1969. Utbyggingen som fulgte på 1970-tallet førte til mindre vannføring i elva, endrede naturforhold, kraftige protester og en av de første store debattene om naturvern i Norge.

Aurlandsdalen ligger i indre Sogn og er rundt 40 km lang (Geiteryggen-Vassbygdi), En av landet mest kjente turistløyper følger dalføret fra Geiteryggen rett innenfor grensen i Hol kommune nord-vestover til Aurlandsvangen nede ved Aurlandsfjorden i Sogn. Dalen smalner av til en trang, dramatisk vestlandsdal i forening med en frodig og artsrik natur og rike kulturminner i form av gamle gårder og støler. Artsrikdommen skyldes både mineralrik jord dannet av fyllitt i berggrunnen og kulturpåvirkning gjennom mange hundre år. Elven som renner gjennom dalen heter øverst Stemberdøla og i nedre del Aurlandselvi.

Vandreruta

Det er DNT-merket rute fra Finse via Geiterygghytta til Østerbø/Aurlandsdalen turisthytte og ned dalen til Vassbygdi. Det er også DNT-merkete rute Storestølen-Geiteryggen, Raggsteindalen (ved Strandavatnet) - Geiteryggen og Iungsdalen - Stemberdalen. En annen rute går fra Hallingskeid gjennom Såtedalen, langs nordvestsiden av Omnsvatnet og videre over Bakkahelleren langs Geiteryggvatnet til Geiteryggen.

De populære turrutene gjennom Aurlandsdalen er kjent for sin varierte og dramatisk vakre natur. I dag gås den av tusenvis av turister hver sesong, men har har det vært ferdsel i flere hundre år. Aurland - Hol er den korteste forbindelsen mellom vestland og østland. Fra gammelt av har dalen derfor vært en viktig forbindelseslinje for handelsferder og fedrifter gjennom og langsetter dalen og over de omliggende fjellpartiene.   Les mer …

Utsikt over Reisadalen på tur fra Reisavannet i retning Saraelv.
Foto: Kristin Høidalen

Historisk vandrerute Reisadalen går mellom vegenden ved Saraelv i Reisadalen og Reisaelvas utløp ved Reisavannet/Ráisjávri i Nordreisa kommune. Største delen av ruta går gjennom Reisa nasjonalpark. Historisk vandrerute Reisadalen vil offisielt åpnes i september 2018. I flere tusen år har mennesker beveget seg gjennom landskapet i øvre Reisadalen, både til fots og på elva. Ferdsel og bruk av landskapet har etterlatt seg synlige og usynlige spor i landskapet i form av stedsnavn, kulturminner og historier. Disse sporene forteller om menneskers tilpasning til landskapet og omgivelsene, om kulturelt mangfold og om tidligere tiders vandringer.

Dette landskapet har vært en viktig ressurs for den fastboende kvenske, samiske og norske befolkningen, i tillegg til reindriftssamene. Samtidig har den øvre delen av Reisadalen vært et populært utfartsområde for turister og laksefiskere fra nært og fjernt i over 100 år. Det er disse ulike gruppene som danner kjernen i fortellingene langs den historiske vandreruta.   Les mer …

Turen kan enten gås fra Josdal eller Salmeli, og den kan gås som en rundtur. Detaljert rutekart finnes på UT.no.
Brudleruta er en historisk vandrerute som går langs en gammel ferdselvei mellom kommunene Sirdal og Kvinesdal. Ruta er i dag laget som en rundtur hvor det er mulig å starte enten fra Josdal i Sirdal eller fra Salmeli i Kvinesdal. Navnet brudleruta har sitt utgangspunkt i «brudled» – et brudefølge. I Agder er det spesielle at et brudled ikke bare var selve brudefølget, men også en rad med steiner lagt etter hverandre i en linje på bart fjell. Historien forteller at det var brudefølget som la steinene til minne om bryllupsdagen da brudefølget gikk over heia. Det kunne være heieovergangen mellom bryllupsgården og kirken, eller det kunne være heieovergangen der bruden kom i fra og heieovergangen der brudgommen kom i fra. For hver deltaker i brudefølget ble det lagt ned en stein. Historien forteller at de største steinene skulle symbolisere brud og brudgom. I noen brudler finnes det mindre steiner, og det var gjettet på at det var barn som la ned de små steinene.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Historiske vandreruter
ingen underkategorier
 
Andre artikler