Nordmannsslepene og andre sleper på Hardangervidda

Nordmannsslepene på Hardangervidda er de mest kjente av stiene på Vidda. Fra Drøllstølen i Eidfjord tok den Nordre- og den Store Nordmannsslepa av, og gikk henholdsvis over stølene Særebakken og Rinden, til Lakaset i Hol og Staupet i Uvdal. Fra stølen Hadlaskard i Ullensvang, tok den Søndre Nordmannsslepa av, og gikk til Imingen i Uvdal, men driftekarene som skulle til Kongsberg med fe, kunne holde frem fjell-leis over Sandbu helt ut til Veggli.

...it Field heder Vijd

HARDANGERVIDDA ER DET STØRSTE HØYFJELLSPLATÅET I EUROPA. I 1595 blir Hardangervidda omtalt av biskop Jens Nilssøn i hans visitasberetning, som «it Field heder Vijd», d.e. Hardangervidda. I et klagebrev i 1728 til Stattholderen angående en grenseoppgang ved Nordmannsslågen, omtales Hardangervidda som «Vidden på det stoore Field». Men navnet er eldre: I en kunngjøring skrevet i året 1472 på Gladheim i Numedal, om et salg av en del i vatnet Skrykken, og den nye boden der, blir Hardangervidda omtalt som «Widennæ».

Det er hos biskop Jens Nilssøn vi finner en av de eldste beskrivelsene om ‘hvor veien gikk’. I samme visitasberetning leser vi at veien fra Tinn(?) til ‘Nordland’ gikk over Mår, altså Vestlandet:

I nord 4 mijll fra prestegaarden ligger it vand heder Maar, paa it field heder Vijd som ere 16. mijll offuer hvilcket mand far til Nordlandt. Dette vand er 2 mijll langt strecker sig i synder och nord, 1 fiering bredt, der aff rinder den aa More i sødoust, vdj Tindsiø 2 pilskud norden for siøboen vdj den vestre ende aff Tindsiø ved den nordre side.

– Biskop Jens Nilssøn, 1595

Over Hardangervidda har det vært ferdsel i flere tusen år. De første som tråkket vei var reinsdyr og veidemenn, kanskje alt for 9500 år siden. Dette gjør at veidestiene naturlig nok må være de eldste. Veidemennene i førhistorisk tid var jo de første vandrerne, og siden den gang, har generasjon på generasjon fulgt i deres fotspor.

Med bakgrunn i en artikkel om dyregravene på Hardangervidda, og kartet der, ser vi at løpsretningen på reinstrekkene har vært, og er fremdeles i store deler, den samme som på de mest befarte stiene. Underlig er det å tenke på at dagens stier ikke viker i særlig grad fra fortidens. Ja, selv bilveiene følger grovt sett stiene som har lagt der fra eldgammel tid.

For å skjønne ferdselen på Hardangervidda, er det viktig å skille mellom ferdselen fra det østlige til det vestlige Norge, stier til veide- og fiskeområder, og støls- og driftestier. Som en ser, er det her stier med ulike bruksområder. Stiene til veideområdene må som nevnt være de eldste, men stiene mellom øst og vest, og likeledes stiene til stølene, er fra eldre tider, langt bak de tider vi har skriftlige kilder fra.

Stølsbruket

DE ELDSTE SKRIFTLIGE KILDER PÅ STØLER har vi fra tidlig 1600 tall, men vi må ikke la oss villede av mangelen på skriftlige kilder. Arkeologisk og etnologisk granskning viser at stølsbruket på Hardangervidda, er like gammelt som jordbruket i dalene i nabolaget til vidda.

I eldre tider ble det gått opp stier mellom de forskjellige bygdene omkring Hardangervidda, og dessuten mellom øst og vest. Mange av disse stiene gikk sammen over lange strekninger oppe på Hardangervidda, og det oppsto særlige stier som tok av fra bestemte samlesteder oppe på vidda. Slik som til eksempel på Drøllstølen, Hadlaskard, Staupet, Lakaset og Sandbu.

Vestpå gikk drifteveiene opp fra nesten hver bygd og grend. Vossingene brukte gjerne veien fra Ringøy om Dalamot til Hadlaskard og den Søndre Nordmannsslepa, men også fra Ytre Bu førte en driftevei østover. Det blir fortalt at føringsbåtene kom fra Ulvik og la til ved Krokastø – naustplassen til Indre Bu. Derfra ble dyrene drevet til Ytre Bu. Navn som Driftavegen og Driftahaugen forteller om drifteferdselen her.

Det var naturlig at den korteste stien over fjellet ble benyttet. Bispenes vei, d. e. den veien som Stavangerbiskopen reiste over Hardangervidda, når han skulle på visitas til Hallingdal og Valdres, er et eksempel på dette. Bispereisene fra Stavanger over Eidfjord til Hallingdal og Valdres, pågikk i perioden 1126 til 1631.

En veibefaring i Grytingsdalen

MELLOM ØST OG VEST GIKK DET I ELDRE TIDER FLERE STIER. Hvilken av disse stiene som er eldst, og hvilket navn de hadde i gammel tid, er uvisst. I vår tid kjenner vi noen av hovedstiene, slik som stien over Voss - Raundal - Finsedalen, Austmannaveiene både fra Ulvik og fra Simadal, Bispeveien, Kongsbergveien, Hardingslepa og Nordmannsslepene. Det er disse stiene som betegnes som de Nordre slepa på Hardangervidda.

Men det var også stor ferdsel på andre stier. I Hol finner vi Kyrkjevegen, Fjellsetvegen og Brennbuvegen, mens vi i Uvdal finner drifteveiene fra Jønndalen til Lågaros og Sandbu.

Vel kjent er Måbødalen i Eidfjord. Fra Simadal fører flere stier opp på Hardangervidda: Bakkalaupet og Andersstigen. I Ullensvang finner vi Munketreppene, og stien i Grytingsdalen.

Grytingsdalen finnes omtalt i en rapport fra 1813 til fogden i Hardanger og Sunnhordland. Bakgrunnen for omtalen var en veibefaring, som var årsaket av at Peder Anker (Statsminister 1814 – 1822) hadde fattet interesse for en vei fra Numedal til Hardanger.

Baglere og soldater over Vidda

SNORRE STURLASON FORTELLER I KONGESAGAENE at det skal ha kommet en baglerflokk på 30 mann og høvdinger fra Oppland i 1205. De skal ha reist opp Hallingdal og kommet ned (et sted) i Hardanger. Et sagn i Simadal beretter om at baglerne skal ha kommet ned Austmannaveien til Tveit i Simadal. Derfra skal de ha reist herjende ut Hardangerfjorden. På sin ferd drepte de lensmannen Erling, som på den tiden var fungerende sysselmann i Hardanger for birkebeinerne.

Men andre krigsmenn har også reist denne stien: I tingbok for Hardanger, 29.6.1689, finner vi et historisk vitnemål om soldater som var ført over Hardangervidda fra Simadal. Og det var veien fra Tveit som var benyttet. Soldatene var trolig fra det Bergenhusiske regiment og Hardanger bataljon. Det er all grunn til å tro at de var fraktet med båt direkte til Simadal. Derfra gikk så ferden til Hallingdal.

Ulrik Fredrik Gyldenløve

STIEN OVER VOSS - RAUNDALEN TIL HALLINGDAL, ble kartfestet første gang på Anders Bure sitt Nordenkart fra 1626, men finnes på en rekke kart, fra forskjellige kartografer på 16 – 1700 tallet. Bure skal angivelig ha brukt Adrian Veen sitt kart over Skandinavia fra 1613, som forelegg.

Trolig var stien fra vest over Raundalen og Hallingskeid til Hallingdal, og videre østover, den vanligste stien mellom øst og vest, når ferden gikk over land. På denne stien var driftekarene fra Hallingdal hyppige gjester. Ikke alltid var det fred og fordragelighet på stiene mellom Hallingdal og Voss. Det fortelles at det var især driftekarene fra Hallingdal, som gjorde fortred.

Inn på denne stien kom lensmann i Hol og bonde Ola Steinson Hamarsbøen, en gang på slutten av 1700 tallet, etter å ha vært i Ulvik på gjesting hos Kristoffer Sjurson Hjeltnes. Med seg tilbake skal han ha hatt den første poteten i Hol. Austmannasteinen nede ved Jonstøl, kan være et minne fra denne reisen.

Ulrik Fredrik Gyldenløve, på sin tilbaketur fra reisen sin til Bergen i 1667, skal ha dratt over land til Voss, videre gjennom Raundalen og Hallingdal, tilbake til Østlandet. Det finnes få opplysningene om Gyldenløves reiser i Norge 1664 – 1667, og det er få bøker eller kilder, som delvis eller helt er viet til dette.

Fra Eidfjord kjennes et sagn om at Ulrik Fredrik Gyldenløve og Maria Grubbe i 1667, skal reist fra Tveit i Simadal over Hardangervidda til Ål. I fjellet ovenfor Tveit, skal de ha bygget en varde som senere angivelig fikk navnet Gyldenløves varde. Legges de tilgjengelige kilder for perioden til grunn, vil det som fortelles om Gyldenløve, Maria Grubbe og varden, ikke medføre riktighet av historiske årsaker.

Kjent er det at han skal ha vært i Bergen både i 1665, 1666 og i 1667. Hans reise fra Bergen tilbake til Østlandet gikk med båt i 1665 og 1666, mens han i 1667 som nevnt skal ha reist over land. På et kart over Hardanger prosti fra 1750, finner vi en fjellformasjon nord for Hardangerjøkulen, med navnet «Gyldenløvs Vahre». Også på et militærkart fra 1790, finnes avmerket den samme fjellformasjonen.

Gyldenløves strabasiøse reiser, ofte i grissgrendte strøk, hvor det var vanskelig å få ly for natten, kan ha vært medvirkende til at Gyldenløve skal ha fått anlagt enkle fjellstuer; nærmest steinbuer, til bruk for reisende.

Biskopene på Vidda

MED BISPENES INNTOG PÅ HARDANGERVIDDA, ble det en oppgave for klostre, biskoper eller domkapitler, og skaffe herberger på fjellovergangene, eller i hvert fall, nattely i små sælehus. Gulatingsloven omhandler regler for bruken av sælehus. Boder på fjellovergangene tilbake i tid er vel kjent: Maristuen nevnes omkring 1300, og finnes avmerket på flere av kartene på 1600 og 1700 tallet.

Det ble trolig allerede ved bispereisenes begynnelse på 1100 tallet, også reist varder på fjellovergangene. På bispenes vei mellom Hjølmadalen i Eidfjord og Smettbak i Hol finnes det ruiner av flere av dem; Hammers varde, Biskopsvarden, Skuleviki varde, Halnevarden og Lakasetvarden.

Det er få kilder om hvilke biskoper som reiste over Hardangervidda, men trolig var biskop Henric den første biskopen som dro bispenes vei over Hardangervidda. Like før sin død i 1224, skal han ha vært i Skodvin kirke i Hemsedal. Biskop Scavenius var den siste biskop som dro over Hardangervidda. Han var på visitas i Eidfjord og Ål i 1615.

Men også andre geistlige dro bispenes vei over Hardangervidda: Presten Ivar fra Eidfjord finner vi i Ål i 1309, som vitne i en rettsak om fiskevatnet Ytre Lågen. At prester fra Eidfjord fra tid til annen dro over Hardangervidden var naturlig; Eidfjord tilhørte jo Hallingdal prosti i perioden 1126 til 1631.

Forklaring på 'slepe'

DET HAR VÆRT HEVDET AT ORDET «SLEPE» kan forklares språklig etter et kjøretøy som heter det samme. Men dette er ikke rett. Det finnes ikke noe slikt kjøretøy. Derimot finnes det draginnretninger, som en slepte etter seg. Disse såkalte dragene eller drògene ble gjerne brukt til tømmer- og annen transport nede i bygdene, og da over korte strekninger. Dette er det tradisjon for både i Numedal og Hardanger, men over Hardangervidda var slike «drag» ubrukelig. Dette er selvsagt for alle som har noe kjennskap til vidda og de krevende opp- og nedstigningene.

Det var også en hel del veier som de kalte for ‘Sleper’. Disse sleper var der aldri brukt spade eller grev på. Det var dyrenes klover og hestenes sko som hadde arbeidet disse veier eller sleper.

– Gro Kollandsrud, 1939

Like fra de eldste tider har en stor del av folk på Østlandet kjent det som naturligst å søke forbindelse med folk på Vestlandet over fjellet. I urer og ulendt terreng tilrettela de med steiner, og i de aller bratteste kneikene laget de gjerne steintrapper. Men det var aldri tale om annet enn å gå eller ride, og kløve varene på hesteryggen». Dette forteller Kjell Midttun i Syn og Segn, 1940.

Ordet «slepe» - eller «slepevei» - er fremdeles i bruk både i Numedal og i Hardanger. Det betyr spor etter dyr og/eller mennesker. Spor etter kyr, blir i Numedal kalt for «krøterslepe». En jeger vil snakke om «reinsdyrslepe», og for en skogsarbeider er «tømmerslepe»; altså spor etter tømmer som blir slept, et vanlig uttrykk. Ellers kjenner ikke vestlandstradisjonen til annet enn kløvhester og skreppekarer.

Litteratur

'Nordmannsslepene og andre sleper på Hardangervidda' er en bearbeidet utgave av «Slepene på Vidda» og "Nordmannsslepene og andre sleper".

• Bremnes, Per: «Vegar over vidda», I: Kulturhistorisk vegbok Hordaland, Hordaland fylkeskommune/Nord4, 1993
• Bremnes, Per: «En Stavangerbiskops ferd over Hardangervidda»", I: Vestafjells, Bergen Turlag/Nord4 Bokverksted, 1990
• Bremnes, Per: Gamle ferdslevegar frå Eidfjord over Hardangervidda, Eidfjord kommune, 1993
• Bremnes, Per: "Bispeveien over Hardangervidda", I: Årbok for Valdres, 1988, Valdres historielag 1988
• Bremnes, Per: "Måbødalen", I: Årshefte for Eidfjord historielag 2012, Eidfjord historielag 2012
• Bremnes, Per: "Slepene på Hardangervidda", I: Årshefte for Eidfjord historielag 2007, Eidfjord historielag 2007

Se også: Per Bremnes

Eksterne lenker

• Bremnes, Per: Nordmannsslepene.
• Bremnes, Per: Nordmannsslepene, Nordmannsslepene og andre sleper på Hardangervidda.