Reisadalen
Reisadalen (kvensk: Raisinvankka) er et dalføre i Nordreisa kommune. Dalen har navn etter Reisaelva renner gjennom dalen. Første del av elvenavnet kommer antakelig av det norrøne ordet 'risa', som betyr 'å stige'.
Geografi
Dalføret strekker seg sørøstover fra Storslett ved bunden av Reisafjorden og innover mot sørvestlige del av Finnmarksvidda. Dalen er bred og åpen med sandsletter og lyngmoer, bjørk- og furuskog.
Europavei 6 krysser dalen ved Storslett, og fylkesvei 865 går et stykke oppover i dalen til grenda Bilto. Fram til dette området er dalen bred og åpen med store jordbruksområder, lyngmoer, og store strekninger med bjørk- og furuskog. Videre oppover i dalen er den trangere som et gjel med bratte sider.
I øvre del av Reisadalen ligger den 804 km² store Reisa nasjonalpark som strekker seg østover til grensen til Kautokeino og sørover til riksgrensen mot Finland.
Bosetning
Reisadalen ble i hovedsak ryddet for bosetning på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Disse menneskene kom blant annet fra kyststrøkene i Troms og Finnmark, i tillegg var det samtidig også en relativt stor innvandring til Reisadalen fra Rørostraktene og Gudbrandsdalen. På 1700-tallet begynte også en større kvensk innflytting fra det nordlige Finland og Tornedalen til Reisadalen, som ble et kjerneområde for kvensk bosetting. Kvensk var dagligspråket på mange av gårdene i dalen, noe som også reflekteres i de mange kvenske stedsnavnene i landskapet.
Jordbruket i Reisadalen var basert på en vid utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Området som den historiske vandreruta gjennom dalen går gjennom var en viktig ressurs for fastboende i forbindelse med utmarksslåtter, skogbruk, jakt, fangst og fiske, selv om selve gårdsbosetningen lå langt unna.
Så tidlig som på slutten av 1800-tallet får vi de første skildringene av det som kan karakteriseres som turisme i Reisadalen. Trekkplasteret har særlig vært laksefisket, mens skildringene lar seg også imponere av den mektige Mollisfossen og naturen for øvrig. Stakebåter og elvebåter ble benyttet som transportmidler, noe som medførte at også lokalbefolkningen og deres gode kjennskap til dalen og elva ble nøkkelelementer i utforskningen av dalen.