Kvener

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Kvener, også kalt norskfinner, kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere, er medlemmer av ei folkegruppe med kjerneområde i Nord-Norge og med finsk opphav. Kvenene er definert som en nasjonal minoritet. Språket kalles kvensk eller kvensk/finsk, og er språklig sett en finsk dialekt.

Om ordet «kven»

Som så mange navn på minoriteter er kven et omstrid ord blant de som tilhører gruppa. Hovedårsaken til dette er at det har blitt brukt som en nedlatende betegnelse i lang tid. Derfor foretrekker mange å bli omtalt som norskfinner, finskættede eller som etterkommere av finske innvandrere. Den andre nasjonale minoriteten i Norge med finske røtter kalles skogfinner, et begrep som i mindre grad har negativ klang. Vi velger å legge artikkelen under «kvener» dels fordi dette er begrepet som er brukt i den offisielle definisjonen av gruppa som nasjonal minoritet, dels fordi de som ikke ønsker å omtales som kvener ikke har blitt enige om ett navn, men veksler mellom ulike og til sist fordi den største organisasjonen som arbeider for gruppas rettigheter har navnet Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto.

Det er et gammelt navn. Første gang vi vet at det ble brukt var i Ottar fra Hålogalands beretning som ble nedtegna ved hoffet til Alfred av Wessex mot slutten av 800-tallet i den angelsaksiske formen cwenas. På norrønt finner vi formene kvenir og kvænir. Det er usikkert nøyaktig hvilket innhold betegnelsen hadde på et så tidlig tidspunkt; det kan være sammenblanding med samer, som også har vært omtalt som finner og som har et språk som er nært knytta til finsk.

På kvensk kalles folkegruppa kveen, mens den på finsk kalles lantalaiset. På nordsamisk kalles de kveanat eller láddelaččat; samiske versjoner av begge navn er altså i bruk der.

I nyere tid har kvener blitt tatt i bruk av forskningsmiljøer, av myndighetene og av enkelte av gruppas egne organisasjoner.

Historie

Kvenland som et geografisk område nevnes hos Ottar og hos Snorre Sturlasson. Dette viser trolig til området innerst i Bottenviken. Vi vet ikke når de første finsktalende kom til Norge, men mye tyder på at det kan ha skjedd allerede i vikingtida. Dokumentarisk bevis finnes først fra 1500-tallet, da man finner personer med tilnavn som Quæn eller Qvæn. Det var da trolig bare enkeltfamilier som hadde kommet over til Norge. Innvandringa fra Kvenland skjøt fart i begynnelsen av 1700-tallet, og var knytta til store nordiske krig og til uår i Finland. Både sult og flukt fra militærtjeneste er oppgitt som grunner til innvandring i flere samtidige kilder. Senere forskning har også vist at det var sterk befolkningsvekst på den finske landsbygda i denne perioden, og at mangelen på jordbruksland førte til at mange trakk stadig lenger nordover og vestover. Det var ikke før i 1751 at grensa mellom Norge og Sverige fra til Varanger ble fastlagt, og den videre grensa østover ble ikke bestemt før i 1826. Det var derfor ikke noen klar grense man flytta over i den største innvandringsperioden.

De finske innvandrerne etablerte seg særlig i gode landbruksområder i indre Finnmark og langs fjorder i Nord-Troms og Finnmark. De gikk østover til Varanger, og sørover til Ofoten. Kvenene levde gjerne som fiskerbønder, med fjordfiske og elvefiske som binæring til jordbruket. Både laksefisket i elvene og etableringa av jordbruk i beiteområder for rein kunne føre til konflikter med samene, men for det meste var forholdet prega av samarbeid og tilpasning. Det ble raskt inngått ekteskap mellom samer og kvener, noe som bidro til å styrke fellesskapet mellom folkegruppene.

I utgangspunktet var ikke norske myndigheter negative til finsk innvandring, fordi de i motsetning til samene foretrakk å være bofaste, og fordi de var arbeidsomme og hadde kunnskaper om forskjellige håndverk som kom til nytte for nordmennene i området.

Rundt 1830 starta en ny fase i den finske innvandringa. I 1826 ble Kåfjord kobberverk grunnlagt i Alta, og dette brakte med seg arbeidsinnvandring. Det ble blant annet rekruttert i Tornedalen og i finsk Lappland. I 1840-åra kom det også et oppsving i fiskeriet i Varangerfjorden, noe som førte til økt finsk innvandring til Vadsø og til fiskeværene i Øst-Finnmark. Flere finner etablerte seg som ishavsskippere eller som håndverkere. I folketellinga 1845 ble det registrert rundt tusen kvener i dagens Troms fylke, og i dagens Finnmark var det omkring 1700. Det tilsvarer rundt 13 % av befolkninga i Finnmark. I folketellinga 1875 hadde antallet vokst til rundt 3500 i Troms og 5800 i Finnmark. I Vadsø var omkring 60%nbsp; av befolkninga kvener på denne tida. Økninga skyldes dels ytterligere innvandring og dels at nye generasjoner hadde kommet til.

Flere steder, som i Alta og i Vadsø, oppsto det egne kvenbyer og fiskevær («kvenvær») som nesten utelukkende hadde finsk befolkning. Dette bidro til at det ble mulig å holde på språket. En betydelig andel av kvenene var læstadianere, og i deres forsamlinger ble det oppfordra til å bruke morsmålet. Også enkelte prester utafor læstadianerbevegelsen mente at kvenene måtte få religiøs opplæring på morsmålet.

I andre halvdel av 1800-tallet begynte fornorskingspolitikken å ta form. Denne ble retta både mot samer og kvener. Det ble undervist i finsk enkelte steder, men bruken gikk kraftig tilbake. I offentlig skole og i kirka ble det forbudt å bruke kvensk eller finsk språk. Kvener og samer ble betrakta som fremmedelementer dersom de ikke tilpassa seg ved å snakke norsk, og i grenseområdene ble de også sett som en sikkerhetsrisiko mens Finland var et storfyrstedømme under Russland fram til 1917. Jordsalgsloven av 1902 ramma også kvener og samer, ettersom den fastslo at man måtte snakke norsk for å kunne kjøpe jord. I praksis kunne loven lett omgås, men den første til en styrking av nedlatende holdninger overfor kvener og samer, og til en stigmatisering som førte til at mange holdt sin identitet skjult.

I hjemmene klarte man å ta vare på språket, og i «kvenbygdene» holdt det seg som dagligspråk. Fram til 1936 var det også et smutthull, ved at minoritetsspråkene kunne brukes som hjelpespråk i skolen. Her var det nok svært avhengig av lærernes holdninger, men enkelte steder var det i praksis undervisning i kvensk fram til 1936. Med skoleloven av 1936 kom et totalt forbud. Å snakke kvensk/finsk ble etter dette sett på en stor hindring for barna. Først mot slutten av 1960-åra ble det igjen tillatt å undervise på finsk i høyere skole, men i grunnskolen sto forbudet ved lag helt til 1980. I dag er det undervisning i kvensk/finsk som B- eller C-språk ved flere videregående skoler i Nord-Norge. I 1996 fikk kvensk/finsk status som andrespråk i «kvenbygdene» i Nord-Troms og Finnmark. Kvensk og finsk er nå sidestilt som undervisningspråk i norsk skole.

I 2007 begynte et arbeid for å utvikle det kvenske skriftspråket. I 2012 kom de første lærebøkene til bruk i grunnskolen. Universitetet i Tromsø har vært sentralt i arbeidet gjennom undervisning og forskning på kvensk språk, kultur og litteratur. Det er uenighet om hvorvidt man bør videreutvikle et eget skriftspråk, eller om man bør forholde seg til finsk rettskriving.

Antall

Det finnes ingen offisiell statistikk over antall kvener. Antallet varierer dermed fra myndighetenes anslag på 10 000 til 15 000 til kvenske organisasjoners anslag på 30 000 til 50 000. En av de sikreste undersøkelsene som er gjort var en helseundersøkelse i Finnmark i 1987–1988, der i overkant av 18 000 voksne mennesker oppga at de hadde finsk eller kvensk slektsbakgrunn. Dette tilsvarte nær en fjerdedel av den voksne befolkninga. Mange av de som er etterkommere etter finske innvandrere er også etterkommere etter samer og nordmenn.

Et annet mål på antall kvener er de som snakker språket. Her er det varierende definisjoner, slik at tallene varierer mellom 2000 og 8000.

Institusjoner

Kainun institutti - Kvensk institutt ble etablert i 2005 i Børselv i Porsanger kommune, og er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur.

Kvensk språkråd ble etablert i april 2007 som rådgivende organ. Et hovedmål er å utvikle retningslinjene for et kvensk skriftspråk, og å forene forskjellige dialekter i dette.

Halti kvenkultursenter er et interkommunalt selskap som eies av Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen kommuner samt Troms fylkeskommune. Det ligger på Storslett i Nordreisa, og arbeider for å styrke det kvenske språket, for kvenske rettigheter og for spredning av kunnskap om kvensk kultur og historie.

Ruija kvenmuseum er en del av Varanger museum, med ansvar for kvensk historie og for lokalhistorie i Vadsøområdet.

Organisasjoner

Uenighet om enkelt sentrale spørsmål, ikke minst om hvordan folkegruppa skal omtales og om språkspørsmålet, har ført til at det finnes flere kvensk/finske organisasjoner. Disse trekker til tider i svært forskjellige retninger.

Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto er den største av organisasjonene, med omkring 1000 medlemmer. Som navnet viser foretrekker de betegnelsen kvener. Forbundet jobber for å styrke kvenske rettigheter med status som nasjonal minoritet, og å styrke kvensk og finsk språks stilling i Norge. Siden 1995 har de vært medutgiver av avisa Ruijan kaiku, som har artikler på norsk, kvensk, finsk, meänkeli og svensk.

Norsk-Finsk forbund/Norjalais-Suomalainen Liitto foretrekker betegnelsen norskfinner, og mener at kven er et stigmatiserende begrep. De er motstandere av et eget kvensk skriftspråk, og vil at finsk standardspråk skal ha status som minoritetsspråk i Norge.

Norsk-finsk interesseorgan er også mot bruken av begrepet kven. De vil videre fjerne statusen som nasjonal minoritet, fordi de mener at dette er stigmatiserende.

Kvenlandsforbundet er en internasjonal organisasjon med aktivitet i Norge, Sverige og Finland. De mener at kven-finnene – som er navnet de foretrekker – skal få status som urfolk, ikke som nasjonal minoritet. De vil da også ha de samme arealrettighetene som samene. Urfolksdefinisjonen krever at man kan sies å være en av de opprinnelige folkegruppene i området. Dette er vanskelig i forhold til samene, som allerede var i området da finnene kom. Om språket brukes de betegnelsene kvensk/finsk eller «Våres finsk», og de vil primært bruke finsk rettskriving som standard framfor å utvikle et eget kvensk skriftspråk.

Litteratur