Ottar fra Hålogaland
Ottar fra Hålogaland - Ottar håløyg (levde på 800-tallet) var høvding et sted i Nord-Norge. Han er mest kjent som sjøfarer, og reiste både til Kvitsjøen i dagnes Russland og til England der hans beretning fant veien inn i angelsaksisk historieskrivning. Dette kan være det eldste tilfellet av at vi ser navnet Norðweg, altså det senere Norge/Noreg, skrevet ned, og det er med sikkerhet den første kilden til navnet Dena mearc, det vil si Danmark. I den engelske kildene omtales han som Ohtere, mens han på norrønt språk het Óttarr.
Tid og sted
Det er ikke lett å plassere Ottar sikkert verken tidsmessig og geografisk. Fra de engelske kildene vet vi at han var i England omkring 890. Han fortalte nemlig sin historie til Alfred av Wessex, også kjent som Alfred den store. Han var konge fra 871 til 899, og krønikene plasserer møtet mellom Ottar og Alfred rundt 890. Han beretning ble tatt inn i en historiebok skrevet på latin tidlig på 400-tallet av munken Paulus Orosius, kalt Historiarum adversum paganos libri VII, eller Sju bøker om historia mot hedningene. Det angelsaksiske forelegget for denne boka antas å ha blitt skrevet helt mot slutten av kong Alfreds liv, eller rett etter hans død. Dermed må vi kunne si at Ottar var gammel nok til å foreta ei slik reise, og ung nok til å tåle strabasene, omkring 890. Hendelsene han forteller om ligger til dels tilbake i tid, kanskje så langt tilbake som 870. Dermed ender vi med at han trolig var født rundt midten av 800-tallet. Når han døde vet vi ikke noe om.
Når det gjelder sted er dette like komplisert. Hålogaland, omtalt som Halgoland i de engelske kildene, var betegnelsen på alt nord for Trøndelag. Til tider har det særlig blitt brukt om Nordland og Sør-Troms, men mye tyder på at Ottar holdt til langt nord, og at Halgoland for ham også kan ha inkludert hele Troms og Finnmark. I dag brukes Hålogaland som betegnelse på alle de tre nordligste fylkene, både i kirkelig og rettslig sammenheng – Nord-Hålogaland og Sør-Hålogaland bispedømme og Hålogaland lagdømme.
Det er blitt lansert flere teorier om hvor han bodde. En del vil plassere ham på Bjarkøy, som nå er en del av Harstad kommune. Et sentralt argument for dette er at omkring hundre år etter Ottars tid vet vi at den viktigste og nordligste høvdingætta i landsdelen bodde der. Andre peker mot Hillesøy. Der er det funnet et rikt arkeologisk materiale, og ei jordebok fra omkring 1400 omtaler en ødegård der som J Hofdingiahwsom, 'høvdinggården'. Samtidig sier Ottar selv at han bodde nordligst blant nordmenn, og vi vet at det på hans tid fantes norrøne bosetninger i det som nå er Karlsøy kommune, og særlig i Helgøyområdet. Spørsmålet er om Ottar mente det bokstavelig at han bodde lengst nord, eller om han mente at han var høvding for og bodde i området til de nordligste bosetningene.
Noen har også villet plassere hans hjemsted så langt nord som Gjesvær i Finnmark. Dette er tvilsomt ut fra det arkeologiske materialet fra området. I Ottars beretning står det at nord for der han bodde var det bare finner, altså samer, som bodde. Han forteller også at han dyrka korn på gården sin. Både nordgrensa for korndyrking og for funn av norrønt materiale fra Ottars tid går omtrent ved Lyngstua i Nord-Troms, som da blir det nordligste stedet vi rimelig kan plassere ham.
Ottars liv og reiser
Ottar drev som nevnt gårdsbruk, med noe korndyrking. Han hadde også kyr, svin og sau. Gårdsdrifta ga ikke noen stor avkastning, og det han fikk det meste av inntektene fra var kystfangst, reindrift og skattlegging av samer, samt handel med eget skip.
Det ser ut til at det var kystfangsten, kanskje kombinert med et ønske om å utforske verden, som fikk ham til å reise så langt. Han skal ha seilt i tre dager nordover, og var da på det nordligste stedet hvalfangere dro til. Dette kan ha vært Måsøy-området vest for Nordkapp. Han forteller at mannskapet der tok seksti hvaler på tredve meters lengde. Dette er en helt usannsynlig historie. Det er uklart om det dreier seg om overdrivelser fra hans side, eller om det var angelsakserne som misforsto ham. Faktisk vet vi ikke om det i det hele tatt foregikk noen norrøn hvalfangst på denne tida, mens vi vet at samer tok noe småhval. En mulighet er at det dreier seg om hvalross, men det er uklart om det fantes så mange av dem i Nord-Norge. Han nevner også hvalross i Kvitsjøen, så det ville være rart om han blanda dette sammen med hval andre steder. Det man mener er mest sannsynlig er at det var fangst på havert, en selart. Vi vet fra senere kilder at høvdingene på Bjarkøy reiste nordover og tok hundrevis av dem ved Sørøy. I så fall er seksti et greit tall, mens lengden på tredve meter må være feil.
Ottar hadde også en reinflokk på 600 dyr. Det antas at dette var halvtam rein, altså villrein som hadde blitt satt i beite på øyer. Han nevner også seks lokkerein, som var tammere enn de andre og som dermed kunne brukes til å styre flokken. Dette tyder på at han har fått kunnskap om reindrift fra samer.
Skatten han krevde inn fra samene var først og fremst på pels fra oter, mår, bjørn og rein. Det var også skatt på fuglefjær, hvalbein, hvalrosstann og tau fra sel-, hval- eller hvalrosskinn. Dette utvikla seg senere til finneskatten som er kjent fra middelalderen. Skatten ble betalt i naturalia, og Ottar kunne dermed drive eksporthandel med eget skip.
Hans reise til Kvitsjøen var trolig den første direkteseilasen dit; i tidlig middelalder ble det oppretta en mer eller mindre fast handelsrute dit. Tidligere hadde man hatt kontakt via vannveiene over Kolahalvøya. Ved Kvitsjøen møtte han folkeslag som kalles terfinnene og bjarmene. Terfinnene var fangstolf, mens bjarmene var fastboende bønder som drev handel. Trolig var Ottar ved elva Dvina; dels er dette den eneste elva som stemmer godt med hans beskrivelse, og dels er den omtalt i skaldekvad så tidlig som rundt 925, altså et halvt århundre eller mindre etter hans reise.
Turen sør- og vestover var trolig en handelsekspedisjon for å få omsetning på varene nordfra. Det er grunn til å tro at Ottar var med på flere slike turer, men det er altså minst en som endte opp i Wessex, der Alfred den store på den tida hadde ambisjoner om å samle England til ett rike. Vi vet at han også reiste til Skringssal i Vestfold og til Hedeby i Danmark.
Etter møtet med Alfred vet vi ingenting om Ottar, men alt tyder på at planen var å reise hjem til Hålogaland og fortsette fangst og handel.
Beretninga om Ottar
Ottars beretning er skrevet ned i en nøktern stil, og selv om det er mye som er vanskelig å tolke sikkert, er det en svært viktig kilde til tidlig norsk historie. Den forsyner oss med den eldste sikkert daterte omtales av Norge (Norðweg) og nordmenn (Norðmanna). Viktigere enn dette er den samfunnsmodellen han skildrer, der lokale høvdinger krever inn skatt og driver handel i sitt område. For å få aksept for en slik ordning kreves det normalt også en gjenytelse; man må få noe igjen for å betale skatt. På Ottars tid har rettspleie og vern mot ytre og indre fiender trolig vært den viktigste gjenytelsen. Hans beretning har også vært viktig for å tyde det arkeologiske materialet fra yngre jernalder, og for å tolke sagatekster fra 1100- og 1200-tallet.
Ottar ga også en beskrivelse og avgrensning av det han kalte Norðweg. Landet var svært langt og svært smalt. Han beskriver hvordan landet smalner av; oversatt til moderne mål rundt hundre kilometer i øst, femti kilometer på midten og fem kilometer i nord. Når han oppga bredden i øst, mente han sannsynligvis avstanden fra kysten på Vestlandet over til grensa mot Sweoland, altså 'Svealand' eller Sverige. Nord for svearne var Cwenaland, 'Kvenland'. Cwenas refererte til finner/kvener, men ordet finne ble brukt om samer. Dette er første gang det er nedskrevet at den finske befolkninga i Nord-Norge omtales som kvener.
Historia er skrevet ned i tredje person, og åpner med å fortelle at dette er det Ottar fortalte til kong Alfred. En av de som har arbeida mest med teksten, Dorothy Whitelock, har tolka den som et sett svar på spørsmål som er stilt til ham, som så er skrevet om til tredje person og til en sammenhengende beretning.
Når det gjelder selve manuskriptet finnes det i flere versjoner. Det eldste befinner seg på British Library (Additional 47967), og er kjent som Tollemache, Heimingham og Lauderdale Orosius. Det er fra Wessex, og er datert til perioden 892–925. Dette manuskriptet er komplett, og det er også et annet i British Library (Cotton Tiberius B. I), som er datert til tidlig på 1000-tallet. Man kan med stor sikkerhet si at begge disse manuskriptene er basert på et felles forelegg, og i og med at det eldste kan være så gammelt som 890-åra kan kilden være originalmanuskriptet fra Alfreds hoff.
Ottar Håløygs plass
I Nord-Norge brukes betegnelsen Ottar Håløyg på «Ottar fra Hålogaland». Slik kommer det klart fram at Ottar var håløyg - som betyr det samme som «fra Hålogaland».
Av samme grunn har da også plassen hans i Harstad fått betegnelsen «Ottar Håløygs plass». Plassen omfattes av området nedenfor det som i sin tid ble bygd som Grand Hotell med rundkjøringa og plassen ved «Gammelbrygga», som delvis utgjøres av offentlig parkeringsplass.
Minner om Ottar
Norges arktiske universitetsmuseum har kalt sitt tidsskrift Ottar.
Den engelske dikteren Henry Wadsworth Longfellow brukte Ottars beretning som inspirasjon til diktet «The Discoverer of the North Cape» fra 1858.
I fjernsynsserien Norsk historie som ble sendt av NRK i 1992 ble Ottar spilt av Bjørn Sundquist.
Litteratur og kilder
- Bratrein, Håvard Dahl: Ottar i Norsk biografisk leksikon.
- Ottar fra Hålogaland på Wikipedia på bokmål og riksmål.