Veiledere, Administratorer
2 308
redigeringer
Noter, red.
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Noter, korr.) |
Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Noter, red.) |
||
| Linje 26: | Linje 26: | ||
== Teori, fortelling og forklaring == | == Teori, fortelling og forklaring == | ||
Det viktige poenget er imidlertid at begge fortellingene forutsetter en teori som grunnlag for sortering og prioritering av empirien – men denne er underforstått, tatt for gitt, ikke uttalt eller gjort tilgjengelig for leseren. Årsaken til dette kan være at fortellingsformen øver motstand mot teoretiske refleksjoner, som vi har drøftet ovenfor, men kanskje ligger også noe av årsaken i tradisjon eller vane. Historikere har i mindre grad enn forskere innenfor andre greiner av humaniora eller samfunnsvitenskap hatt tradisjon for å gi sine teoretiske grunnposisjoner til kjenne. Noen har også gjort dette til et ideal – en norm – for historiske tekster. Jens Arup Seip har sagt at det teoretiske reisverket en tekst er bygget på, bør rives når den er ferdig. Og en av nestorene i norsk lokalhistorie – Harald Winge – har på tilsvarende vis argumentert for at forfatterne av historiske tekster i sluttfasen må «gå inn for å skjule sporene etter seg selv. Det gjelder nå å kamuflere historikeren og i stedet la historien tre fram.» Begge synspunkter innebærer at den fundamentale teorien, historiesynet – det som til sjuende og sist bestemmer hvordan vi forklarer – blir usynlig for leseren. | Det viktige poenget er imidlertid at begge fortellingene forutsetter en teori som grunnlag for sortering og prioritering av empirien – men denne er underforstått, tatt for gitt, ikke uttalt eller gjort tilgjengelig for leseren. Årsaken til dette kan være at fortellingsformen øver motstand mot teoretiske refleksjoner, som vi har drøftet ovenfor, men kanskje ligger også noe av årsaken i tradisjon eller vane. Historikere har i mindre grad enn forskere innenfor andre greiner av humaniora eller samfunnsvitenskap hatt tradisjon for å gi sine teoretiske grunnposisjoner til kjenne. Noen har også gjort dette til et ideal – en norm – for historiske tekster. Jens Arup Seip har sagt at det teoretiske reisverket en tekst er bygget på, bør rives når den er ferdig. Og en av nestorene i norsk lokalhistorie – Harald Winge – har på tilsvarende vis argumentert for at forfatterne av historiske tekster i sluttfasen må «gå inn for å skjule sporene etter seg selv. Det gjelder nå å kamuflere historikeren og i stedet la historien tre fram.»<ref>Winge 1987, sitert etter Løyland 2000: 161.</ref> Begge synspunkter innebærer at den fundamentale teorien, historiesynet – det som til sjuende og sist bestemmer hvordan vi forklarer – blir usynlig for leseren. Andre fagfolk har inntatt helt andre posisjoner. Det nordiske historikerutvalget som i 2007 gjennomførte en evaluering av norsk historisk forskning, kritiserte norske historikere – og ikke minst norske lokalhistorikere – for å dyrke «en konstaterende og narrativ retorikk med entydigheten som undertekst. De tilskriver seg selv en profesjonell autoritet og opptrer overfor leserne som upåklagelig oppleste ciceroner i fortidens landskap. Forskningsprosessen med sine vitenskapsteoretiske premisser synliggjøres ikke, alternative tolkninger diskuteres ikke og kunnskapsmessige reservasjoner utelates.»<ref>Evaluering 2008: 121.</ref> | ||
På litt andre premisser argumenterer Knut Kjeldstadli for et lignende standpunkt. Hvis vi ønsker at historie skal være noe mer enn en kronologisk katalog over begivenheter («History is just one damned thing after another»), hvis vi ønsker å se sammenhenger og forklare begivenhetene, så fører det ikke fram å etablere fakta fra data, av den enkle grunn at «sammenhengene mellom de historiske ‘fakta’ [bare kan] gripes gjennom en teori […] Og valget av en slik teori og med det valget av kategorier har ofte ideologiske og politiske implikasjoner […] Vi tar stilling gjennom valget av begreper og de større sammenhengene begrepene inngår i, det vil si teorier.»<ref>Kjeldstadli 1999: 310.</ref> | |||
På litt andre premisser argumenterer Knut Kjeldstadli for et lignende standpunkt. Hvis vi ønsker at historie skal være noe mer enn en kronologisk katalog over begivenheter («History is just one damned thing after another»), hvis vi ønsker å se sammenhenger og forklare begivenhetene, så fører det ikke fram å etablere fakta fra data, av den enkle grunn at «sammenhengene mellom de historiske ‘fakta’ [bare kan] gripes gjennom en teori […] Og valget av en slik teori og med det valget av kategorier har ofte ideologiske og politiske implikasjoner […] Vi tar stilling gjennom valget av begreper og de større sammenhengene begrepene inngår i, det vil si teorier.» | |||
Dette innebærer ikke at vi alltid skal tilkjennegi de verdistandpunkter eller teoretiske standpunkter som ligger under en tekst vi skriver. For eksempel kan det kanskje virke overflødig å begrunne forklaringsmodellen som ligger til grunn for en enkel og upretensiøs leksikalsk artikkel om Gjøvik tennisklubb, men Kjeldstadli anbefaler likevel at historikere og forfattere av historiske tekster stort sett klargjør sine underforståtte posisjoner: | Dette innebærer ikke at vi alltid skal tilkjennegi de verdistandpunkter eller teoretiske standpunkter som ligger under en tekst vi skriver. For eksempel kan det kanskje virke overflødig å begrunne forklaringsmodellen som ligger til grunn for en enkel og upretensiøs leksikalsk artikkel om Gjøvik tennisklubb, men Kjeldstadli anbefaler likevel at historikere og forfattere av historiske tekster stort sett klargjør sine underforståtte posisjoner: | ||
Om en godtar at flere – ikke alle – teorier kan være gyldige utfra forskjellige verdistandpunkter, medfører det så et allment krav om at historikere skal si fra hvilket utgangspunkt de velger? Å forlange det uten forbehold ville være å stille krav i utide. Men ja, historikere burde oftere enn de gjør, erkjenne for seg sjøl og fortelle andre hvilke verdier og hvilken forståelse som ligger under et arbeid. | {{Sitat|Om en godtar at flere – ikke alle – teorier kan være gyldige utfra forskjellige verdistandpunkter, medfører det så et allment krav om at historikere skal si fra hvilket utgangspunkt de velger? Å forlange det uten forbehold ville være å stille krav i utide. Men ja, historikere burde oftere enn de gjør, erkjenne for seg sjøl og fortelle andre hvilke verdier og hvilken forståelse som ligger under et arbeid.<ref>Samme sted: 311.</ref>}} | ||
== Noter == | == Noter == | ||