Historiske forklaringer

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Gjøvik tennisklubbs deltakere i Opplandsmesterskapet 1934, på en av banene på Gjøvik idrettsplass.
Foto: Mjøsmuseet

Historiske forklaringer. Historiefaget har minst to siktemål, har historikeren Knut Kjeldstadli sagt. Det ene er å finne ut hvordan noe faktisk var. Det andre er å finne forklaringer på hvorfor noe var som det var.[1] Når vi skriver historiske tekster – for eksempel på Lokalhistoriewiki – bruker vi som regel mesteparten av plassen på å fortelle om det første, noe som i det minste underforstått innebærer å stille spørsmål av typen hvem, hva, hvor, hvordan – og ikke minst – når.

Eller mer konkret og lokalhistorisk spisset: Hvem grunnla Gjøvik tennisklubb? Hva slags aktiviteter drev klubben med? Hvor oppsto interessen for tennis på Gjøvik? Hvordan utviklet tennismiljøet i byen seg? Og når skjedde alt dette? Å svare på spørsmål av denne typen er helt grunnleggende for historisk forskning. Vi kan kalle slike påstander for eksistensutsagn, og en tekst som gir klare utsagn om et fenomens eksistens på ett bestemt sted til en bestemt tid, kan i seg sjøl representere god lokalhistorie.

Hovedtyper av forklaringer - årsak, hensikt, funksjon

Men i tillegg til å beskrive ulike aspekter ved et fenomen, har historiefaget også en ambisjon om å forklare dem. Knut Kjeldstadli nevner tre hovedkategorier av forklaringer, (a) årsaksforklaring, (b) hensiktsforklaring og (c) funksjonsforklaring. De to førstnevnte er lite kontroversielle. Den siste er mer omdiskutert, som vi straks skal se litt nærmere på.

En typisk historisk årsaksforklaring argumenterer for at noe skjedde, fordi noe annet hadde skjedd tidligere. Hvis vi påstår at Gjøvik tennisklubb ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, fordi industribedriften O. Mustad & Søn på slutten av 1800-tallet ansatte engelske spesialhåndverkere som drev aktivt med sporten på fritida, så gir vi en årsaksforklaring på tennisen i Mjøsbyen. Årsaksforklaringer innebærer at vi påstår en slags ytre sammenheng mellom fenomener, sier Jan Eivind Myhre, det vil si at vi ikke går veien om menneskers bevissthet.[2]

Hvis vi alternativt legger vekt på at klubben oppsto, fordi Marie Topp, broren Marcus eller en av de andre grunnleggerne, hadde et bevisst ønske om å skape en organisasjon for sporten lokalt, så anvender vi en hensiktsforklaring. Hensiktsforklaringer tar utgangspunkt i aktørenes intensjoner, hva de ønsket, hva de ville, hva de planla eller drømte om.

Den tredje forklaringsmodellen ovenfor – funksjonsforklaringen – legger vekt på virkningen noe har i forhold til en større helhet. Hvis vi for eksempel aksentuerer at klubben oppsto, fordi Gjøviks framvoksende borgerskap hadde behov for å markere avstand til arbeiderklassen, så legger vi opp til en funksjonsforklaring. Vi kan si at klubben ble etablert, fordi den fungerte som en sosial markør.

Samtidig viser dette noe av problemet med funksjonsforklaringer. For det første ligner mange av dem på hensiktsforklaringer. I første rekke gjelder det funksjonsforklaringer som postulerer at det ligger en bevisst, overveid tanke eller strategi bak funksjonen. Det er rett og slett vanskelig å se forskjellen på å si at «Gjøvik tennisklubb ble opprettet, for å gi tennissporten en lokal forening». Og: «Gjøvik tennisklubb ble opprettet, for å markere forskjell mellom klassene i byen.» Hvis vi har kilder som dokumenterer at de som stiftet klubben, gjorde det for å markere sosiale forskjeller, så representerer vel dette ett av motivene bak stiftelsen. Og da står vi i bunn og grunn overfor en hensiktsforklaring.[3]

Alternativt kan vi kanskje hevde at de mest interessante – de «ekte» – funksjonene nettopp ikke er oppstått på basis av bevisste eller manifeste valg eller strategier, men at dette derimot lå latent i dem. Med andre ord: Sjøl om verken søskenparet Topp eller noen andre i gruppa som tok initiativet til å danne tennisklubben, visste det, så lå det en latent funksjon som sosial markør i foreningen.

På sett og vis gir dette god mening, og vi møter ofte utsagn formet over denne malen i historiske tekster: «Aktørene som opprettet Gjøvik tennisklubb hadde til hensikt å gi tennissporten en arena på lokalplanet, klubben fungerte dessuten som en sosial markør mellom klassene i byen.» Her opptrer funksjonen som en utilsiktet virkning av opprettelsen. På den annen side kan vi vel like gjerne omskrive dette til en årsaksforklaring. Poenget er at det bare eksisterte en ytre sammenheng mellom opprettelsen av klubben (årsaken) og det forhold at den ble oppfattet som et sosialt merkeskjell (virkningen) mellom arbeiderklasse og borgerskap.

Enstrengete og flerstrengete forklaringer – fortelling som forklaring

Ulike forklaringer kan utelukke hverandre gjensidig, men de trenger ikke å gjøre det. De tre nevnte forklaringene på etableringen av Gjøvik tennisklubb kan opptre alene – i tilfelle snakker vi om enstrengete forklaringer – eller vi kan kombinere dem til flerstrengete. Med andre ord kan forklaringer ha større eller mindre kompleksitet.

Komplekse forklaringer kan i mange tilfeller få karakter av en liste, der relasjonen mellom de ulike momentene ikke er satt i sammenheng.[4] Altså omtrent slik: Gjøvik tennisklubb ble etablert, fordi (a) og (b) og (c). I andre tilfeller har flerstrengete forklaringer karakter av et hierarki, der vi gir én av dem status som hovedforklaring, mens de andre opptrer som underordnede forklaringer eller biforklaringer, eksempelvis slik: … fordi (A) og (b) og (c).

Komplekse forklaringer av det førstnevnte slaget, der tyngden av de enkelte momentene ikke er veid mot hverandre, kan mange ganger få et ubestemt, utydelig og vilkårlig preg. Likevel har historiske begrunnelser ofte denne liste-karakteren. Det kan skyldes helt elementære forhold, som at vi mangler kilder eller empiri. Men mange ganger ligger de viktigste årsakene i manglende metodisk eller teoretisk refleksjon fra vår egen side.

Vi kan komme litt videre ved å tilordne momentene i lista «forskjellige områder eller nivåer i samfunnet», det økonomiske, det sosiale, det kulturelle nivå.[5] Eksempelvis kan vi argumentere for at den økonomiske utviklingen i byen Gjøvik skapte behov for spesialiserte engelske håndverkere, at disse håndverkerne søkte seg mot og giftet seg inn i byens borgerskap (ingeniøren Marcus Topp – en av stifterne av tennisklubben – var sønn av en tennis-kyndig engelsk håndverker), og at denne sosiale kontakten på det kulturelle plan skapte grunnlag for et miljø som etablerte tennisklubben.

Ved å tenke nærmere gjennom hvilke samfunnsnivåer de ulike forklaringsmomentene hører hjemme i, åpner vi både for å gi dem ulik vekt og forskjellig betydning. Et eksempel: Industrialiseringa av Gjøvik i annen halvdel av 1800-tallet, den sosiale kontakten mellom migranter og fastboende, og det kulturelle miljøet som oppsto som følge av dette, kan alt sammen vurderes som disponerende årsaker til at Gjøvik fikk et tennismiljø. Personene, aktørene, som konkret tok initiativet til å opprette klubben, kan derimot representere den utløsende årsaken. Slik skaper vi en fortelling som favner om de ulike forklaringsleddene.

Flere historiefilosofer og historiografer (A.C. Danto, J. Rüsen) har argumentert for at denne måten å ordne de ulike momentene i form av en fortelling, representerer en kvalitativt ny forklaringsmodell, forskjellig fra de tre som er trukket fram ovenfor (årsaks-, motiv- og funksjonsforklaringer). Historiske prosesser forklares ved å sette aktører og hendelser inn i en fortellende sammenheng. På fagspråket kalles dette en narrativ forklaring (fra latin narrare = fortelle), og den er særegen for historiefaget, påstår Jörn Rüsen.[6] En narrativ forklaring benytter seg av de andre hovedtypene av forklaring, om enn i varierende grad, men poenget er at de bare opptrer som hjelpende momenter, underordnet en fortellende hovedstruktur.

Problemer knyttet til forklaring gjennom fortelling – motstand mot teoretisk refleksjon?

Det har også blitt reist innvendinger mot påstanden om at historiske framstillinger er – eller bør være – kjennetegnet av narrative forklaringer. Reint faktisk anvender historiefaglige framstillinger også andre former enn den fortellende, fordi alle aspekter ved fortida ikke kan fanges i fortellinger, argumenterer Jan Eivind Myhre: «Viktige forhold i historien kan og må sies på en annen måte enn i fortellings form. Vi trenger å resonnere og diskutere, som ikke er det samme som å fortelle.»[7] Myhre påpeker særlig at det kildekritiske arbeidet, som i mange tilfeller innebærer kompliserte drøftinger av kilders brukbarhet og relevans, kan komme i konflikt med kravene til en narrativt forklarende framstilling. Dermed står elementære normer for vitenskapelighet i fare.

Andre har argumentert for at fortellingen, eller den narrative forklaringsmodellen, yter motstand mot bruk av teori, for eksempel økonomiske teorier eller teorier om sosiale relasjoner, som vanskelig lar seg framstille i fortellings form. Også dette aspektet ved fortellende forklaringer kan true historiefagets vitenskapelighet. For det er i første rekke ved bruk av teori at vi kan sortere eller analysere hva som er viktig i en historisk prosess og hva som er mindre viktig.

La oss en siste gang vende tilbake til hovedmomentene i skissen til en fortelling om hvorfor Gjøvik tennisklubb ble opprettet, for å illustrere den siste innvendingen. Som vi ser, tar forklaringen vi har brukt som eksempel utgangspunkt i økonomiske forhold, som skaper forutsetning for sosiale relasjoner, som igjen legger til rette for at lokale personer kan opprette nye kulturelle institusjoner. Vi står altså overfor en sekvens av hendinger, som starter på det økonomiske plan, fortsetter på det sosiale og til slutt manifesterer seg på det kulturelle gjennom valg og handlinger foretatt av et kollektiv av aktører.

Det er ingen nødvendig grunn til at det må være slik. Kildedataene åpner for at fortellingen kunne begynt i den andre enden, startet med aktørene og rullet ut fortellingen med utgangspunkt i personene som handlet konkret eller i den kulturhistoriske konteksten i Mjøsbyen. En slik framstilling kunne gitt en like avrundet og helhetlig fortelling, et plott med en begynnelse, en hoveddel og an avslutning, der alle viktige kilder blir redegjort for.

Teori, fortelling og forklaring

Det viktige poenget er imidlertid at begge fortellingene forutsetter en teori som grunnlag for sortering og prioritering av empirien – men denne er underforstått, tatt for gitt, ikke uttalt eller gjort tilgjengelig for leseren. Årsaken til dette kan være at fortellingsformen øver motstand mot teoretiske refleksjoner, som vi har drøftet ovenfor, men kanskje ligger også noe av årsaken i tradisjon eller vane.

Historikere har i mindre grad enn forskere innenfor andre greiner av humaniora eller samfunnsvitenskap hatt tradisjon for å gi sine teoretiske grunnposisjoner til kjenne. Noen har også gjort dette til et ideal – en norm – for historiske tekster. Jens Arup Seip har sagt at det teoretiske reisverket en tekst er bygget på, bør rives når den er ferdig. Og en av nestorene i norsk lokalhistorie – Harald Winge – har på tilsvarende vis argumentert for at forfatterne av historiske tekster i sluttfasen må «gå inn for å skjule sporene etter seg selv. Det gjelder nå å kamuflere historikeren og i stedet la historien tre fram.»[8]

Begge synspunkter innebærer at den fundamentale teorien, historiesynet – det som til sjuende og sist bestemmer hvordan vi forklarer – blir usynlig for leseren. Andre fagfolk har inntatt helt andre posisjoner. Det nordiske historikerutvalget som i 2007 gjennomførte en evaluering av norsk historisk forskning, kritiserte norske historikere – og ikke minst norske lokalhistorikere – for å dyrke «en konstaterende og narrativ retorikk med entydigheten som undertekst. De tilskriver seg selv en profesjonell autoritet og opptrer overfor leserne som upåklagelig oppleste ciceroner i fortidens landskap. Forskningsprosessen med sine vitenskapsteoretiske premisser synliggjøres ikke, alternative tolkninger diskuteres ikke og kunnskapsmessige reservasjoner utelates.»[9]

På litt andre premisser argumenterer Knut Kjeldstadli for et lignende standpunkt. Hvis vi ønsker at historie skal være noe mer enn en kronologisk katalog over begivenheter («History is just one damned thing after another»[10]), hvis vi ønsker å se sammenhenger og forklare begivenhetene, så fører det ikke fram å etablere fakta fra data, av den enkle grunn at «sammenhengene mellom de historiske ‘fakta’ [bare kan] gripes gjennom en teori […] Og valget av en slik teori og med det valget av kategorier har ofte ideologiske og politiske implikasjoner […] Vi tar stilling gjennom valget av begreper og de større sammenhengene begrepene inngår i, det vil si teorier.»[11]

Dette innebærer ikke at vi alltid skal tilkjennegi de verdistandpunkter eller teoretiske standpunkter som ligger under en tekst vi skriver. For eksempel kan det kanskje virke overflødig å begrunne forklaringsmodellen som ligger til grunn for en enkel og upretensiøs leksikalsk artikkel om Gjøvik tennisklubb, men Kjeldstadli anbefaler likevel at historikere og forfattere av historiske tekster stort sett klargjør sine underforståtte posisjoner:

Om en godtar at flere – ikke alle – teorier kan være gyldige utfra forskjellige verdistandpunkter, medfører det så et allment krav om at historikere skal si fra hvilket utgangspunkt de velger? Å forlange det uten forbehold ville være å stille krav i utide. Men ja, historikere burde oftere enn de gjør, erkjenne for seg sjøl og fortelle andre hvilke verdier og hvilken forståelse som ligger under et arbeid.[12]

Noter

  1. Kjeldstadli 1999: 246.
  2. Myhre 2014: 93.
  3. Om problemer knyttet til funksjonsforklaringer, se Myhre 2014: 103f.
  4. Kjeldstadli 1999: 255f.
  5. Samme sted: 257.
  6. Rüsen 1986, sitert etter Meyer: 17f.
  7. Myhre 2014: 111.
  8. Winge 1987, sitert etter Løyland 2000: 161.
  9. Evaluering 2008: 121.
  10. Sitatet er tillagt Arnold Toynbee, som visstnok anvendte det i en kritisk kommentar til en historiker som avviste at fortida har mønstre, Se:
  11. Kjeldstadli 1999: 310.
  12. Samme sted: 311.

Litteratur

  • Danto, Arthur C.: Narration and Knowledge, New York 1964.
  • Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning, Norges forskningsråd 2008.Se:
  • Kjeldstadli, Knut: Fortida er ikke lenger hva den en gang var. En innføring i historiefaget, Universitetsforlaget 1999.Digital versjonNettbiblioteket
  • Myhre, Jan Eivind: Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer, Pax forlag A/S 2014. Digital versjonNettbiblioteket
  • Rüsen, Jörn: Rekonstruktion der Vergangenheit. Grundtzüge einer Historik II: Die Prinzipen der historischen Forschung, Göttingen 1986: 22-47. Oversettelse ved Frank Meyer: «Forklaringer og bruk av teorier i historiefaget».
  • Winge, Harald: «Historieskrivningens tre faser», i Hartviksen, Bente, Eli Moen og Knut Sprauten: Formidling av historie. Historikeren på scenen eller i kulissene? Tapir 1987, sitert etter Løyland, Margit (red.): Lokalhistorie – seljelåt og symfoni, Norsk lokalhistorisk institutt 2000. Digital versjonNettbiblioteket