Byråkrater, checkuser, editaccount, Grensesnittadministratorer, staff, Sidefjernere, Administratorer
30 759
redigeringer
Avsnitt og lenker
(Delt i flere avsnitt.) |
(Avsnitt og lenker) |
||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
En typisk historisk ''årsaksforklaring'' argumenterer for at noe skjedde, fordi noe annet hadde skjedd tidligere. Hvis vi påstår at Gjøvik tennisklubb ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, fordi industribedriften [[O. Mustad & Søn]] på slutten av 1800-tallet ansatte engelske spesialhåndverkere som drev aktivt med sporten på fritida, så gir vi en årsaksforklaring på tennisen i Mjøsbyen. Årsaksforklaringer innebærer at vi påstår en slags ytre sammenheng mellom fenomener, sier [[Jan Eivind Myhre]], det vil si at vi ikke går veien om menneskers bevissthet.<ref>Myhre 2014: 93.</ref> | En typisk historisk ''årsaksforklaring'' argumenterer for at noe skjedde, fordi noe annet hadde skjedd tidligere. Hvis vi påstår at Gjøvik tennisklubb ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, fordi industribedriften [[O. Mustad & Søn]] på slutten av 1800-tallet ansatte engelske spesialhåndverkere som drev aktivt med sporten på fritida, så gir vi en årsaksforklaring på tennisen i Mjøsbyen. Årsaksforklaringer innebærer at vi påstår en slags ytre sammenheng mellom fenomener, sier [[Jan Eivind Myhre]], det vil si at vi ikke går veien om menneskers bevissthet.<ref>Myhre 2014: 93.</ref> | ||
Hvis vi alternativt legger vekt på at klubben oppsto, fordi [[Marie Topp]], broren Marcus eller en av de andre grunnleggerne, hadde et bevisst ønske om å skape en organisasjon for sporten lokalt, så anvender vi en ''hensiktsforklaring''. Hensiktsforklaringer tar utgangspunkt i aktørenes intensjoner, hva de ønsket, hva de ville, hva de planla eller drømte om. | Hvis vi alternativt legger vekt på at klubben oppsto, fordi [[Marie Topp]], broren [[Marcus Topp|Marcus]] eller en av de andre grunnleggerne, hadde et bevisst ønske om å skape en organisasjon for sporten lokalt, så anvender vi en ''hensiktsforklaring''. Hensiktsforklaringer tar utgangspunkt i aktørenes intensjoner, hva de ønsket, hva de ville, hva de planla eller drømte om. | ||
Den tredje forklaringsmodellen ovenfor – ''funksjonsforklaringen'' – legger vekt på virkningen noe har i forhold til en større helhet. Hvis vi for eksempel aksentuerer at klubben oppsto, fordi Gjøviks framvoksende borgerskap hadde behov for å markere avstand til arbeiderklassen, så legger vi opp til en funksjonsforklaring. Vi kan si at klubben ble etablert, fordi den fungerte som en sosial markør. | Den tredje forklaringsmodellen ovenfor – ''funksjonsforklaringen'' – legger vekt på virkningen noe har i forhold til en større helhet. Hvis vi for eksempel aksentuerer at klubben oppsto, fordi Gjøviks framvoksende borgerskap hadde behov for å markere avstand til arbeiderklassen, så legger vi opp til en funksjonsforklaring. Vi kan si at klubben ble etablert, fordi den fungerte som en sosial markør. | ||
| Linje 34: | Linje 34: | ||
Det har også blitt reist innvendinger mot påstanden om at historiske framstillinger er – eller bør være – kjennetegnet av narrative forklaringer. Reint faktisk anvender historiefaglige framstillinger også andre former enn den fortellende, fordi alle aspekter ved fortida ikke kan fanges i fortellinger, argumenterer Jan Eivind Myhre: «Viktige forhold i historien kan og må sies på en annen måte enn i fortellings form. Vi trenger å resonnere og diskutere, som ikke er det samme som å fortelle.»<ref>Myhre 2014: 111.</ref> Myhre påpeker særlig at det kildekritiske arbeidet, som i mange tilfeller innebærer kompliserte drøftinger av kilders brukbarhet og relevans, kan komme i konflikt med kravene til en narrativt forklarende framstilling. Dermed står elementære normer for vitenskapelighet i fare. | Det har også blitt reist innvendinger mot påstanden om at historiske framstillinger er – eller bør være – kjennetegnet av narrative forklaringer. Reint faktisk anvender historiefaglige framstillinger også andre former enn den fortellende, fordi alle aspekter ved fortida ikke kan fanges i fortellinger, argumenterer Jan Eivind Myhre: «Viktige forhold i historien kan og må sies på en annen måte enn i fortellings form. Vi trenger å resonnere og diskutere, som ikke er det samme som å fortelle.»<ref>Myhre 2014: 111.</ref> Myhre påpeker særlig at det kildekritiske arbeidet, som i mange tilfeller innebærer kompliserte drøftinger av kilders brukbarhet og relevans, kan komme i konflikt med kravene til en narrativt forklarende framstilling. Dermed står elementære normer for vitenskapelighet i fare. | ||
Andre har argumentert for at fortellingen, eller den narrative forklaringsmodellen, yter motstand mot bruk av teori, for eksempel økonomiske teorier eller teorier om sosiale relasjoner, som vanskelig lar seg framstille i fortellings form. Også dette aspektet ved fortellende forklaringer kan true historiefagets vitenskapelighet. For det er i første rekke ved bruk av teori at vi kan sortere eller analysere hva som er viktig i en historisk prosess og hva som er mindre viktig. La oss en siste gang vende tilbake til hovedmomentene i skissen til en fortelling om hvorfor Gjøvik tennisklubb ble opprettet, for å illustrere den siste innvendingen. Som vi ser, tar forklaringen vi har brukt som eksempel utgangspunkt i økonomiske forhold, som skaper forutsetning for sosiale relasjoner, som igjen legger til rette for at lokale personer kan opprette nye kulturelle institusjoner. Vi står altså overfor en sekvens av hendinger, som starter på det økonomiske plan, fortsetter på det sosiale og til slutt manifesterer seg på det kulturelle gjennom valg og handlinger foretatt av et kollektiv av aktører. | Andre har argumentert for at fortellingen, eller den narrative forklaringsmodellen, yter motstand mot bruk av teori, for eksempel økonomiske teorier eller teorier om sosiale relasjoner, som vanskelig lar seg framstille i fortellings form. Også dette aspektet ved fortellende forklaringer kan true historiefagets vitenskapelighet. For det er i første rekke ved bruk av teori at vi kan sortere eller analysere hva som er viktig i en historisk prosess og hva som er mindre viktig. | ||
La oss en siste gang vende tilbake til hovedmomentene i skissen til en fortelling om hvorfor Gjøvik tennisklubb ble opprettet, for å illustrere den siste innvendingen. Som vi ser, tar forklaringen vi har brukt som eksempel utgangspunkt i økonomiske forhold, som skaper forutsetning for sosiale relasjoner, som igjen legger til rette for at lokale personer kan opprette nye kulturelle institusjoner. Vi står altså overfor en sekvens av hendinger, som starter på det økonomiske plan, fortsetter på det sosiale og til slutt manifesterer seg på det kulturelle gjennom valg og handlinger foretatt av et kollektiv av aktører. | |||
Det er ingen nødvendig grunn til at det må være slik. Kildedataene åpner for at fortellingen kunne begynt i den andre enden, startet med aktørene og rullet ut fortellingen med utgangspunkt i personene som handlet konkret eller i den kulturhistoriske konteksten i Mjøsbyen. En slik framstilling kunne gitt en like avrundet og helhetlig fortelling, et plott med en begynnelse, en hoveddel og an avslutning, der alle viktige kilder blir redegjort for. | Det er ingen nødvendig grunn til at det må være slik. Kildedataene åpner for at fortellingen kunne begynt i den andre enden, startet med aktørene og rullet ut fortellingen med utgangspunkt i personene som handlet konkret eller i den kulturhistoriske konteksten i Mjøsbyen. En slik framstilling kunne gitt en like avrundet og helhetlig fortelling, et plott med en begynnelse, en hoveddel og an avslutning, der alle viktige kilder blir redegjort for. | ||
| Linje 40: | Linje 42: | ||
== Teori, fortelling og forklaring == | == Teori, fortelling og forklaring == | ||
Det viktige poenget er imidlertid at begge fortellingene forutsetter en teori som grunnlag for sortering og prioritering av empirien – men denne er underforstått, tatt for gitt, ikke uttalt eller gjort tilgjengelig for leseren. Årsaken til dette kan være at fortellingsformen øver motstand mot teoretiske refleksjoner, som vi har drøftet ovenfor, men kanskje ligger også noe av årsaken i tradisjon eller vane. Historikere har i mindre grad enn forskere innenfor andre greiner av humaniora eller samfunnsvitenskap hatt tradisjon for å gi sine teoretiske grunnposisjoner til kjenne. Noen har også gjort dette til et ideal – en norm – for historiske tekster. Jens Arup Seip har sagt at det teoretiske reisverket en tekst er bygget på, bør rives når den er ferdig. Og en av nestorene i norsk lokalhistorie – Harald Winge – har på tilsvarende vis argumentert for at forfatterne av historiske tekster i sluttfasen må «gå inn for å skjule sporene etter seg selv. Det gjelder nå å kamuflere historikeren og i stedet la historien tre fram.»<ref>Winge 1987, sitert etter Løyland 2000: 161.</ref> Begge synspunkter innebærer at den fundamentale teorien, historiesynet – det som til sjuende og sist bestemmer hvordan vi forklarer – blir usynlig for leseren. Andre fagfolk har inntatt helt andre posisjoner. Det nordiske historikerutvalget som i 2007 gjennomførte en evaluering av norsk historisk forskning, kritiserte norske historikere – og ikke minst norske lokalhistorikere – for å dyrke «en konstaterende og narrativ retorikk med entydigheten som undertekst. De tilskriver seg selv en profesjonell autoritet og opptrer overfor leserne som upåklagelig oppleste ciceroner i fortidens landskap. Forskningsprosessen med sine vitenskapsteoretiske premisser synliggjøres ikke, alternative tolkninger diskuteres ikke og kunnskapsmessige reservasjoner utelates.»<ref>Evaluering 2008: 121.</ref> | Det viktige poenget er imidlertid at begge fortellingene forutsetter en [[teori]] som grunnlag for sortering og prioritering av empirien – men denne er underforstått, tatt for gitt, ikke uttalt eller gjort tilgjengelig for leseren. Årsaken til dette kan være at fortellingsformen øver motstand mot teoretiske refleksjoner, som vi har drøftet ovenfor, men kanskje ligger også noe av årsaken i tradisjon eller vane. | ||
Historikere har i mindre grad enn forskere innenfor andre greiner av humaniora eller samfunnsvitenskap hatt tradisjon for å gi sine teoretiske grunnposisjoner til kjenne. Noen har også gjort dette til et ideal – en norm – for historiske tekster. [[Jens Arup Seip]] har sagt at det teoretiske reisverket en tekst er bygget på, bør rives når den er ferdig. Og en av nestorene i norsk lokalhistorie – [[Harald Winge]] – har på tilsvarende vis argumentert for at forfatterne av historiske tekster i sluttfasen må «gå inn for å skjule sporene etter seg selv. Det gjelder nå å kamuflere historikeren og i stedet la historien tre fram.»<ref>Winge 1987, sitert etter Løyland 2000: 161.</ref> | |||
Begge synspunkter innebærer at den fundamentale teorien, historiesynet – det som til sjuende og sist bestemmer hvordan vi forklarer – blir usynlig for leseren. Andre fagfolk har inntatt helt andre posisjoner. Det nordiske historikerutvalget som i 2007 gjennomførte en evaluering av norsk historisk forskning, kritiserte norske historikere – og ikke minst norske lokalhistorikere – for å dyrke «en konstaterende og narrativ retorikk med entydigheten som undertekst. De tilskriver seg selv en profesjonell autoritet og opptrer overfor leserne som upåklagelig oppleste ciceroner i fortidens landskap. Forskningsprosessen med sine vitenskapsteoretiske premisser synliggjøres ikke, alternative tolkninger diskuteres ikke og kunnskapsmessige reservasjoner utelates.»<ref>Evaluering 2008: 121.</ref> | |||
På litt andre premisser argumenterer Knut Kjeldstadli for et lignende standpunkt. Hvis vi ønsker at historie skal være noe mer enn en kronologisk katalog over begivenheter («History is just one damned thing after another»<ref>Sitatet er tillagt Arnold Toynbee, som visstnok anvendte det i en kritisk kommentar til en historiker som avviste at fortida har mønstre, [https://quoteinvestigator.com/2015/09/16/history/ Se:]</ref>), hvis vi ønsker å se sammenhenger og forklare begivenhetene, så fører det ikke fram å etablere fakta fra data, av den enkle grunn at «sammenhengene mellom de historiske ‘fakta’ [bare kan] gripes gjennom en teori […] Og valget av en slik teori og med det valget av kategorier har ofte ideologiske og politiske implikasjoner […] Vi tar stilling gjennom valget av begreper og de større sammenhengene begrepene inngår i, det vil si teorier.»<ref>Kjeldstadli 1999: 310.</ref> | På litt andre premisser argumenterer [[Knut Kjeldstadli]] for et lignende standpunkt. Hvis vi ønsker at historie skal være noe mer enn en kronologisk katalog over begivenheter («History is just one damned thing after another»<ref>Sitatet er tillagt Arnold Toynbee, som visstnok anvendte det i en kritisk kommentar til en historiker som avviste at fortida har mønstre, [https://quoteinvestigator.com/2015/09/16/history/ Se:]</ref>), hvis vi ønsker å se sammenhenger og forklare begivenhetene, så fører det ikke fram å etablere fakta fra data, av den enkle grunn at «sammenhengene mellom de historiske ‘fakta’ [bare kan] gripes gjennom en teori […] Og valget av en slik teori og med det valget av kategorier har ofte ideologiske og politiske implikasjoner […] Vi tar stilling gjennom valget av begreper og de større sammenhengene begrepene inngår i, det vil si teorier.»<ref>Kjeldstadli 1999: 310.</ref> | ||
Dette innebærer ikke at vi alltid skal tilkjennegi de verdistandpunkter eller teoretiske standpunkter som ligger under en tekst vi skriver. For eksempel kan det kanskje virke overflødig å begrunne forklaringsmodellen som ligger til grunn for en enkel og upretensiøs leksikalsk artikkel om Gjøvik tennisklubb, men Kjeldstadli anbefaler likevel at historikere og forfattere av historiske tekster stort sett klargjør sine underforståtte posisjoner: | Dette innebærer ikke at vi alltid skal tilkjennegi de verdistandpunkter eller teoretiske standpunkter som ligger under en tekst vi skriver. For eksempel kan det kanskje virke overflødig å begrunne forklaringsmodellen som ligger til grunn for en enkel og upretensiøs leksikalsk artikkel om Gjøvik tennisklubb, men Kjeldstadli anbefaler likevel at historikere og forfattere av historiske tekster stort sett klargjør sine underforståtte posisjoner: | ||