Veiledere, Administratorer
9 134
redigeringer
(Forsøk på) presisering og utdyping av begreper.
(→Eksempel I: Utdyping) |
((Forsøk på) presisering og utdyping av begreper.) |
||
| Linje 44: | Linje 44: | ||
I klassisk historisk metodelære skjelnes det gjerne mellom to måter å utnytte en historisk kilde på, enten som ''levning'' eller som ''beretning''. | I klassisk historisk metodelære skjelnes det gjerne mellom to måter å utnytte en historisk kilde på, enten som ''levning'' eller som ''beretning''. | ||
Når en bruker en kilde som ''levning'' (rest, noe som er blitt etterlatt), blir den betraktet som en del av den fortidige helheten som kilden oppstod i | Når en bruker en kilde som '''levning''' (rest, noe som er blitt etterlatt), blir den betraktet som en del av den fortidige helheten som kilden oppstod i. Levningen plasseres i en opphavssituasjon, og blir dermed en bit av et puslespill. Ved hjelp av denne, og helst andre biter som også er bevart, kan en så rekonstruere større deler av den historiske virkeligheten. Som levning ser en kilden i og for seg løsrevet fra det budskapet som direkte og tilsiktet er søkt formidlet i fortellingen, beskrivelsen, utredningen, fotografiet eller hva det nå måtte være. En tar i stedet tak i det som kilden indirekte vitner om sin samtid, gjerne utilsiktet fra «beretterens» (kildeskaperens) side. Ofte dreier det seg om det man kan lese mellom linjene i en beretning, et ikke uttalt budskap som kaster lys over beretteren og hans samtid. Eller det kan være en gjenstand som vitner «stumt» om sin samtid. Eksistensen av en bok vitner om at boktrykkerkunsten er oppfunnet, uavhengig av hva som står i boka. | ||
''Alle'' kilder kan utnyttes som levning, det være seg gjenstander, skriftstykker, bilder, lydopptak eller annet som er bevart fra fortiden. ''Noen'' kildetyper kan også utnyttes som beretning. Det gjelder mest innlysende skriftlige, muntlige eller billedlige framstillinger. Når kilden brukes som beretning, | ''Alle'' kilder kan utnyttes som levning, det være seg gjenstander, skriftstykker, bilder, lydopptak eller annet som er bevart fra fortiden. ''Noen'' kildetyper kan også utnyttes som '''beretning'''. Det gjelder mest innlysende skriftlige, muntlige eller billedlige framstillinger. | ||
Når kilden brukes som beretning, er en interessert i hva kilden kan fortelle om selve de begivenhetene og omstendighetene den omhandler. | |||
Skillet mellom levning og beretning er slett ikke renskåret, og langt fra uproblematisk. Når det f.eks. i en politirapport blir berettet at en forbrytelse er begått av en ikke-vestlig innvandrer, er det en beretning som godt kan være fullt ut overensstemmende med de faktiske forhold. Samtidig kan man da konstatere at politiet anser etnisk bakgrunn som relevant i situasjonen, og det er i utgangspunktet ingen selvfølgelighet. Opplysningen får oss til å lese atskillig mellom linjene om samfunnsforhold og etnisk kategoritenkning i det samfunn og den samtid rapporten ble skrevet. I en annen tid eller i et annet land ville kanskje ikke akkurat det budskapet kunne tolkes inn i en ellers helt tilsvarende kilde. | |||
Et mye brukt eksempel på å forklare forskjellen på bruk av kilder som henholdsvis levning og beretning, er [[Snorres kongesagaer]], skrevet i første halvparten av 1200-tallet. Som berettende kilde forteller sagaene om begivenheter som fant sted lenge før fortellingene ble nedskrevet, til dels mange hundre år tilbake. Som dokumentasjon av disse begivenhetene byr beretningene derfor naturligvis på mange kildekritiske problemer. Hvor «sant» beretter Snorre egentlig om slaget i [[Hafrsfjord]] og [[rikssamlingen i Norge]]? Men brukt som levning er verket også, og kanskje først og fremst, en kilde til forståelse av [[Snorre Sturlusons]] samtid i Island og Norge. Fortellerens vinklinger og vektlegginger, og selve det faktum at en islandsk stormann samler og framstiller skriftlig de gamle norske kongenes historie, kan gi oss innsikt i blant annet politiske konstellasjoner på 1200-tallet. Som levninger er også de enkelte avskrifter, oversettelser og trykte utgaver av Snorre fra 1600-tallet og fram til i dag kilder til forståelsen av kultur, samfunn og politikk i den tid de ble avskrevet og utgitt i. Praktutgavene med illustrasjoner av [[Erik Werenskiold|Werenskiold]] og andre kjente kunstnere fra slutten av 1800-tallet er det for eksempel naturlig å se i et nasjonsbyggings- og norsk selvhevdelsesperspektiv. | Et mye brukt eksempel på å forklare forskjellen på bruk av kilder som henholdsvis levning og beretning, er [[Snorres kongesagaer]], skrevet i første halvparten av 1200-tallet. Som berettende kilde forteller sagaene om begivenheter som fant sted lenge før fortellingene ble nedskrevet, til dels mange hundre år tilbake. Som dokumentasjon av disse begivenhetene byr beretningene derfor naturligvis på mange kildekritiske problemer. Hvor «sant» beretter Snorre egentlig om slaget i [[Hafrsfjord]] og [[rikssamlingen i Norge]]? Men brukt som levning er verket også, og kanskje først og fremst, en kilde til forståelse av [[Snorre Sturlusons]] samtid i Island og Norge. Fortellerens vinklinger og vektlegginger, og selve det faktum at en islandsk stormann samler og framstiller skriftlig de gamle norske kongenes historie, kan gi oss innsikt i blant annet politiske konstellasjoner på 1200-tallet. Som levninger er også de enkelte avskrifter, oversettelser og trykte utgaver av Snorre fra 1600-tallet og fram til i dag kilder til forståelsen av kultur, samfunn og politikk i den tid de ble avskrevet og utgitt i. Praktutgavene med illustrasjoner av [[Erik Werenskiold|Werenskiold]] og andre kjente kunstnere fra slutten av 1800-tallet er det for eksempel naturlig å se i et nasjonsbyggings- og norsk selvhevdelsesperspektiv. | ||