Hjelp:Kildekritikk

Kildekritikk er et redskap for å avgjøre hvordan man skal tolke kilder. Innen nordisk og tysk historieskrivning regnes den kildekritiske metode som et helt sentralt element i historikerens arbeid. Kildekritikken bidrar til at man kan avgjøre hvordan man skal vektlegge ulike kilder, hvordan man avgjør konflikter mellom ulike kilder og hvordan man tolker kilden.

Generelle kriterier

Ekthet

Man må avgjøre om kilden er ekte, eller om den er en forfalskning. Det finnes to hovedtyper av forfalskninger: De som er laget i vinnings hensikt og de som er laget for å fremme et bestemt syn.

Tidsnærhet

Man må avgjøre hvor stor avstand det er i tid mellom kilden og det som omtales. Hva dette betyr i praksis varierer fra en kilde til en annen, og må veies opp mot andre faktorer. Man vil oftest anta at en øyenvitneskildring er mest nøyaktig kort tid etter hendelsen som beskrives, mens en skildring nedskrevet mange år etter vil være mindre sikker. Men samtidig vil en avisreportasje skrevet kort tid etter hendelsen ofte være preget av en spesiell tolkning eller vektlegging, mens en artikkel skrevet en tid senere kan ha et mer objektivt syn.

Uavhengighet

Man må avgjøre om kilden er et referat fra eller en avskrift av en tidligere kilde. Dersom så er tilfelle bør man, om mulig, også vurdere den opprinnelige kilden.

Tendens

Man må avgjøre om det er grunn til å tro at kilden gir et falsk bilde. Vanlige årsaker til tendesiøse kilder kan være forfatterens økonomiske interesser, politiske ståsted eller personlige interesser.

Tendens i kilder svekker ikke nødvendigvis troverdigheten, men historikeren må ta hensyn til tendensen når det trekkes konklusjoner. For å veie opp for tendens kan man om mulig innhente kilder som representerer et motsatt syn. Der de to ulike kildene har sammenfallende opplysninger vil dette styrke troverdigheten. Tendens kan også være verdifullt for å forklare for eksempel politiske standpunkter.

Representativitet

Man må avgjøre om kilden er representativ for en klasse av kilder, eller om den skiller seg ut. Dersom den skiller seg ut kan den være et resultat av tilfeldigheter i utvalget, den kan være forfattet ut fra en synsvinkel som i samtiden var marginal. Dersom utvalget av kilder er stort kan statistiske metoder tas i bruk.

Kildetyper

Primærkilder

Primærkilder, eller førstehåndskilder, er beretninger nedtegnet eller fortalt av en person som selv opplevde hendelsene. Dette kan være muntlige beretninger, memoarer, intervjuer og avisartikler. Man regner også kirkebøker og en del andre offentlige dokumenter som primærkilder, fordi disse direkte dokumenterer at noe har funnet sted. Folketellinger var tidligere klart primærkilder fordi de ble utført ved at en embetsmann gikk fra hjem til hjem og skrev ned data. I nyere tid blir tellingene tildels foretatt ved mer indirekte metoder, og er derfor vanskeligere å definere som primær- eller sekundærkilder.

Sekundærkilder

Sekundærkilder, eller andrehåndskilder, er kilder som gjengir opplysninger fra en eller flere primærkilder og tolker denne/disse. Slike kilder er svært verdifulle for å sette seg inn i hvilke konklusjoner som allerede er trukket omkring et tema. I forhold til vurdering av kriteriene for kildekritikk må man så langt det er mulig ta hensyn til både sekundærkilden og primærkildene den er basert på. For eksempel kan en sekundærkilde som er basert på tendensiøst materiale kan lett forsterke skjevheter i fremstillingen av en hendelse.

Tertiærkilder

Tertiærkilder, eller tredjehåndskilder, er kilder som baserer seg primært på sekundærkilder. Dette begrepet brukes ikke av alle, da man også man se tertiærkilder som en spesiell form for sekundærkilder. Oppslagsverk er svært ofte å regne som tertiærkilder, da de gjerne gjengir kunnskap fra tidligere publiserte verker i stedet for å bestå av original forskning.

Kildekritikk i praksis

Eksempel I

I artikkelen Postranet i Mosseskogen ligger avsnittet Lokalt minne. Her refereres det til en avisartikkel, som er oppgitt under «Litteratur» i artikkelen. I avisartikkelen står det: «Så ble Brede Nord bundet fast til et hjul og hengt vannrett opp på en stolpe eller en steile, og ben etter ben i kroppen ble knust med kølle. Straffen ble det ikke snakket om, ikke at dette var tortur. Men det fryktelige røveriet gikk på folkemunne i generasjoner, og min bestemor som ble født i 1870, fortalte om hendelsen til oss barnebarna så sent som i førtiårene. Da hadde hun to verdenskriger bak seg.»

I artikkelen er det konkludert med at dette ikke stemmer, og det er en kritisk innstilling til kilden som er årsaken til at beskrivelsen ble gått nærmere etter i sømmene.

• Kilden er en flere ledd unna hendelsen. Forfatteren oppgir bestemoren som kilde, og hun er ikke en primærkilde men må ha hørt om det fra noen andre. Vi har altså med en sekundær- eller tertiærkilde å gjøre, avhengig av hvordan vi definerer det.
• Det er stort sprik i tid. Henrettelsen fant sted i 1817, 53 år før bestemoren ble født. Det vil si at hennes besteforeldre selv var unge, kanskje ikke engang født, da det skjedde. Vi har altså en sekundærkilde til hendelsen som er to eller tre generasjoner unna. Det er ikke mulig å avgjøre om hun hørte historien fra en eldre slektning som var tilstede, men det er god grunn til å tro at historien hadde vært gjennom enda et ledd før den nådde bestemorens ører.

Da det først var fastslått at det dreide seg om en usikker kilde var det mulig å nøste opp i dette. Kilden kunne hatt rett, men den kunne også være gal. Et viktig redskap for historikeren i slike tilfeller er gode allmennkunnskaper om perioden eller temaet man arbeider med. I dette tilfelle var vår artikkelforfatter rustet med kunnskap om henrettelsesmetoder. Det er to store svakheter i historien som presenteres i avisartikkelen:

• Det er kjent at radbrekking ikke ble utført etter 1700-tallet i Danmark-Norge. Selv om Nord var dømt for å angripe en av kongens tjenestemenn er det vanskelig å tenke seg at dette skulle være det ene unntaket, og man finner heller ikke artikler om temaet dødsstraff som nevner noe slikt unntak. Det er dermed ikke en plausibel historie.
• Det første punktet er avgjørende i seg selv, men styrkes også av det andre: Henrettelsen som beskrives er ikke bare ulik radbrekking slik metoden ble praktisert i Danmark-Norge, det er en upraktisk prosess som forklares. Å brekke lemmene med en kølle når den dømte er hengt vannrett på en stolpe er nesten umulig. Man brukte enten et tungt hjul mens personen lå på bakken, eller man brukte kølle mens personen lå på et hjul og lemmene over eikene. Den første metoden baserer seg på mye energi og stor masse som knuser lemmene, den andre på mye energi gjennom slag som går fra over hodet og nedover kombinert med at lemmene absorberer nesten all energi når man slår mellom eikene. Metoden som er beskrevet ville gitt maksimal beskyttelse for lemmene ved at stolpen ville absorbert mye av energien, samt at et horisontalt slag utløser mye mindre energi.

Konklusjonen er at dette er et lokalt minne som inngår i tradisjonen om Brede Nord og postranet, men som samtidig ikke er i tråd med fakta.