Hjelp:Sensitive ord: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Hjelp:Sensitive ord]]''' er en veiledning til hvordan vi omgås vanskelige ord og begrep når vi skriver historie. Dette gjelder særlig når vi skriver om minoriteter og utsatte grupper, men vi støter også på den samme problematikken når vi skriver om kvinner i en historisk sammenheng. Spesielt vanskelig er det når vi skal forholde oss til eldre tekster, der disse ordene enten hadde en helt annen valør, eller de ble brukt nedsettende uten at særlig mange brydde seg om det. Diskusjonen omkring slike ord omtales ofte som en diskusjon om «politisk korrekthet». Men dette handler om noe mer, nemlig det å vise en grunnleggende respekt for den man omtaler.  

Den viktigste regelen, som vi må ta med oss videre gjennom dette temaet, er å trå varsomt. Dette er spesielt viktig når du kommer inn på et tema som du kanskje ikke kjenner så godt, og møter fremmed ordbruk. Videre på denne sida skal vi gi noen tips til hvordan man kan håndtere problematikken, og en del praktiske eksempler. Vi starter med noen grunnleggende forklaringer.

En annen ting man skal ta med seg er at mange av de tingene vi tar opp her, kan være sensitive uansett hvilke ord man bruker. Det må alltid vurderes om opplysningene i det hele tatt er relevante for artikkelen, og man må ta hensyn til personvern for nålevende og nylig avdøde og vise en allmenn anstendighet i omtalen av andre.

Det er velkjent at ord kan skifte betydning over tid, men enda oftere støter vi på at de skifter valør. Med det menes at de kan gå fra å være nøytrale begreper til å få nedsettende betydning. Et typisk eksempel er 'finn' eller 'lapp' som betegnelse på samer. Disse kan fortsatt bli brukt i noen sammenhenger, som 'finnkniv' og ''finnsko', men som en generell betegnelser på samer blir de i dag oftest oppfatta som nedsettende. 'Krøpling' var tidligere et nøytralt begrep for personer med fysisk funksjonsnedsettelse, men regnes i dag som nedsettende og støtende. ''

Navnet vårt er en del av selve vår identitet, og dette gjelder også for gruppenavn. Det er et vanlig prinsipp av ei gruppe selv må kunne bestemme hva de skal kalles. Det høres i utgangspunktet enkelt ut, men det ligger i gruppers natur at man ikke alltid er enige.  

En av de store diskusjonene omkring dette har vært bruken av ordet 'neger'. I utgangspunktet betyr dette 'svart', fra latin ''niger''. Men ordet fikk også tidlig en negativ valør*; tydeligst ble dette i varianten 'nigger', men også 'neger' har ofte blitt brukt som et tydelig nedsettende uttrykk. Mange har foretrukket å bli omtale som 'svart' i stedet; selv om grunnbetydningen er den samme, fjerner man seg da fra det negativt ladde begrepet. I senere tid har det blitt gjengs å bruke 'afrikaner', og mer spesifikt om amerikanske forhold 'afroamerikaner'. Når man skriver om en konkret person, vil nasjonalitetsbetegnelsen også være en grei løsning, f.eks. 'somalier' eller 'ghaneser'.  

Andre eksempler på ord knytta til hudfarge er 'guling' for øst-asiater og 'rødhuder' for innfødte amerikanere/indianere (her er forøvrig også et eksempel på at gruppa er delt; noen insisterer på indianer, mens andre vil bli omtalt som innfødt amerikaner). Igjen faller vi ned på at verdensdel eller nasjonalitet er beste løsning.  

Når det gjelder [[rom]]/sigøyner og [[romani]]/tater er den enkle løsningen å forholde seg til at offisiell norsk betegnelse er rom og romani. Men det kan samtidig være uheldig å presse et av disse ordene på en person som selv har klare meninger om hva hen vil bli kalt. I artiklene [[rom]] og [[romani]] er ordene, og også andre navn som er brukt på gruppene, beskrevet nærmere. Ord som 'fant' ble og 'omstreifer' ble nok ofte oppfatta som nokså nøytrale ord, men her er det viktig å tenke på at de ble brukt for å beskrive noe man i utgangspunktet var negativ til, og denne formen for negativ valør hefter ved ordene. 'Reisende' brukes ofte som et nøytralt ord, og kan være spesielt nyttig dersom man vil omtale flere grupper under ett.  

For den fysiske sida er 'funksjonshemma' eller 'person med funksjonsnedsettelse' uproblematiske uttrykk. Låneordet 'handikappet' kan også brukes, jf. [[Norges Handikapforbund]]. Ofte, når funksjonsnedsettelser omtales i historieskriving, kan det være riktigere å gå tettere på, og heller oppgi om personen hadde lammelser, var blind eller svaksynt eller mangla et lem. Ord som 'krøpling', 'vanfør' og 'invalid' er utdaterte og oppfattes gjerne som nedsettende. Her ser man tydelig at ordene har skifta valør: Det er ikke veldig lenge siden at vi hadde vanførehjem og vanføreklinikker, noe som ble oppfatta som en framgang fra å omtale folk som krøplinger.

Det man kanskje aller oftest støtes på er ord og uttrykk som forminsker kvinners betydning, som 'lille frøken' eller 'yndig fruentimmer'. Å kalle en seksåring 'lille frøken' er greit, å kalle en kvinnelig næringslivsleder 'lille frøken' er en hersketeknikk.

Når det gjelder yrkesbetegnelser beveger det norske språket seg mer og mer vekk fra å ha egne former for kvinner. Det har blitt mer og mer vanlig å omtale både kvinner og menn som 'skuespillere', 'forfattere' og 'lærere', uten å bruke '-inne'-formene for kvinner. Det er oftest liten grunn til å bruke disse formene; kjønnet kommer oftest fram av konteksten uansett. Det man må ha med i tankene er at når vi bruker kjønnsnøytrale former, må man ikke på død og liv alltid presisere kjønnet. Noen ganger kan det være nødvendig, for eksempel dersom man skal forklare at noen var første kvinne som oppnådde et eller annet - dersom det finnes menn som hadde oppnådd det samme tidligere, kan man så klart ikke bare skrive 'den første som'. Så må man så klart avveie om det i det hele tatt er viktig å nevne dette opp mot det å trekke fram kvinnepionerene. For eksempel vil de fleste mene at det er interessant at ei kvinne var Norges første kvinnelige ordfører; det var en bragd å være den første som klarte å bryte den barrièren. Men dersom noen i 1990-åra blir første kvinnelige ordfører i en gitt kommune, er vel det mer et tegn på man endelig tok igjen resten enn noen personlig bragd.

Det som er helt unødvendig er å skrive at «Kari Hansen var kvinnelig ordfører i X kommune». Det går allerede fram av navnet hennes at hun var ei kvinne. Ved å skrive på en slik måte, bidrar man til å befeste en fordom om at ordførere, leger, professorer eller hva det måtte være av viktige yrker i utgangspunktet er menns domene - man ser nemlig stadig slike setninger, men man ser aldri «Per Hansen var mannlig ordfører i X kommune». En variasjon av dette er at man noen ganger, sikkert ubevisst, nedskriver kvinners innsats ved å bestemme kjønnet i teksten. Dersom man omtaler [[Sigrid Undset]] som 'en av våre største kvinnelige forfattere' er det så klart riktig, men med en Nobelpris i litteratur er det vel ingen tvil om at hun trygt kan omtales som 'en av våre største forfattere', slik man helt naturlig ville gjort med vår andre nobelprisvinner, [[Knut Hamsun]].  

En ting man må være klar over her er at i noen tilfeller er disse formene meningsbærende ut over kjønnsbetegelsen. Tidligere skilte man mellom lærere og lærerinner i den forstand at lærerinnene hadde en kortere utdanning og kun kunne undervise i småskolen. Dette kan virke inn på to måter: For det første kan det være nødvendig å bruke 'lærerinne' for å presisere hvilken posisjon hun hadde i skoleverket, men ofte må man uansett forklare dette fordi mange ikke vet om det. For det andre må man vokte seg for å bruke lærerinne som kun et kjønnsbestemmende ord når man omtaler kvinner som faktisk hadde høyere lærerutdanning. Å si at en kvinnelig adjunkt i mellomkrigstida var lærerinne, vil være å plassere henne på feil sted i systemet.

Et annet eksempel på at '-inne'-formene har en annen betydning enn bare kjønnsbestemmelse, er når kvinner omtales med sin manns tittel. Ord som 'bispinne', 'oberstinne', 'generalinne' og 'amtmanninne' angir sosial status ved å bruke ektemannens tittel, og kan ikke erstattes med grunnformen av tittelen. Et sjeldent unntak er geheimerådinne [[Cecilia Christina Schøller (1720–1786)|Cecilia Christina Schøller]], som faktisk var [[geheimeråd]] og fikk tittelen i hunkjønnsform. En ting man må være oppmerksom på er når slike titler er brukt i senere år, er det ofte i nedsettende betydning. Når en kvinnelig biskop omtales som 'bispinne', eller en kvinnelig oberst som 'oberstinne', er vi tilbake til hersketeknikkene igjen.

Vi kan se på et konkret eksempel: Til høyre i dette avsnittet står et klipp fra avisa ''Glommen'', trykt i 1926. Det er et greit eksempel; anonymt og med et ord, 'krøpling', som de fleste forholder seg til som et nedsettende ord i dag. I eksemplene vi lager ut fra dette klippet hopper vi over [[Hjelp:Fotnoter|fotnoter]] eller andre måter å vise til kilden på; husk at det også er noe man må få med i artikler, men her kjenner vi jo kilden. Under hvert eksempel kommer en innskutt linje med forklaring.