Honoria Dietrichson (1863–1934): Forskjell mellom sideversjoner

I 1910 flytta folkeskolelærerinne [[Wilhelmine Hjortdahl Olsen (f. 1871)]], vanligvis kalt Mimi, inn hos Honoria i Harbitzgate.<ref>{{folketelling|pf01036392062889|Honoria Dietrichson|1910|Kristiania kommune}}</ref> De bodde sammen i to år, før Mimi flytta ut, og Honoria selv flytta til [[Sorgenfrigata (Oslo)|Sorgenfrigata]] 18. Dette samboerskapet ser ut til å ha fått en konfliktfylt slutt. Hva konflikten gikk ut på er ikke mulig å vite i ettertid. Den eneste kilden er dagbøkene etter Honorias mor, Mathilde, og dagbøkene er sterkt prega av at hennes rolle som bekymra forelder. Hun skrev at Mimi misbrukte "Keis ømme Samvittighet", og hun beskrev Mimi som "En syg Snyltevert (...) som suger Livskraften af Ungen vor." Her er det viktig å merke seg at det ikke er mulig i ettertid å vite hva konflikten handla om. Avhengig av hva slags relasjon Mimi og Honoria hadde, kan det være alt fra forholdsproblemer til økonomisk mislighold.

Tre år senere, I 1915, flytta Mimi nok en gang inn med Honoria, og det gjorde også en sekretær L. H. Brustad. Disse tre ble boende sammen I alle fall fram til 1923. Selv om det i folketellinger og adressebøker var tre personer i husholdninga, framgår det av dagbøkene etter Mathilde Dietrichson at dette først og fremst var Honorias og Mimis husholdning, og at dette var noe Honorias foreldre hadde vanskelig for å svelge. Trolig er denne skepsisen prega av hvordan Honorias og Mimis forrige samboerskap tok slutt, men dersom forholdet var en kjærlighetsrelasjon kan dette ha vært nok til at foreldrene slo seg vrange. Dessverre mangler dagboka fra 1915, som trolig er der denne familiekonflikten er fyldigst beskrevet. Siden dagboksamlinga for det meste er komplett, er det sannsynlig at Honoria selv fjerna akkurat denne dagboka før hun donerte foreldrenes arkiv til nasjonalbiblioteket.

I disse siste åra stilte Honoria opp svært mye for foreldrene. Mathildes helse begynte å svikte, og Lorentz var mye syk. Mathildes dagbøker beskriver alt Honoria gjorde for dem. Hun kom på daglige besøk, og etterhvert vokste dette til to besøk hver dag hvor det ene var en legevisitt med sårstell og massasje. Hun bytta bøker for mora i [[Leseforeningen for Kvinner|leseforeningen]] og gikk turer med henne til kunstforeninger, auksjonshus og i banken. Ved behov kunne hun både rydde huset, steke omelett og spa opp hagen. Selv om mor og datter ser ut til å ha hatt et nært forhold, er det ikke til å nekte for at Honoria ga svært mye av tida si til foreldrene disse siste åra. Når vi da vet at de samme foreldrene som tok imot denne hjelpa nekta å besøke henne fordi de ikke anerkjente hennes valg av samboer, må dette ha vært en stor ekstrabelastning.

Lorentz Dietrichson døde i 1917. Etter dette valgte Mathilde gradvis å forsone seg med datteras samboerskap. Honorias tante ser ut til å ha grepet inn, og på Honorias 54-årsdag ser det ut til at Mathilde Dietrichson nærmest ble beordra av søstra til å møte opp i bursdagsselskapet. I dagboka står det:<blockquote>Kei (Honoria) fik til Gebursdagsgave den gamle Chocolademugge med 100kr i Nebbet. Bedst at hun selv besørger Indkjøb for dem. Est. efter Ordre indom Mim (Honorias tante) forat tage hende med til sen Eftermiddags-the hos Kei hvor jeg ikke har været indenfor Døren siden hendes Fælles husholdning med Fr. Hjordahl Olsen begyndte. Gik med stor Ulyst, men vilde ikke være strid når Barnet vel vilde have mig med i sit Gebursdagslag - og nu har jeg jo ikke [[Lorentz Dietrichson|L]] (Honorias far) at tage Hensyn til i hele det Virvar.<ref>Mathilde Dietrichsons dagbok 1916-1918. {{bokhylla|NBN:no-nb_digimanus_330502}}</ref></blockquote>