Veiledere, Administratorer
20 126
redigeringer
Honoria Dietrichson (1863–1934) (vis kilde)
Sideversjonen fra 14. sep. 2023 kl. 23:29
, 14. sep. 2023→Oppvekst og utdanning: litt mer om oppvekst
(→Oppvekst og utdanning: ref) |
(→Oppvekst og utdanning: litt mer om oppvekst) |
||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
==Oppvekst og utdanning== | ==Oppvekst og utdanning== | ||
Honoria Dietrichsons foreldre møttes i Düsseldorf i 1860. Mora, [[Johanne Mathilde Bonnevie (1837–1921)|Mathilde Dietrichson f. Bonnevie]] var kunstner og studerte der. Faren, [[Lorentz Dietrichson]], som fram til dette først og fremst hadde brent for litteraturen, utvikla på denne tysklandsreisen også en så sterk interesse for billedkunst at han valgte å utdanne seg til kunsthistoriker. Lorentz og Mathilde gifta seg i 1862, og levde i årene fram til 1865 det ''Norsk biografisk leksikon'' kaller «et vagabondliv i Tyskland og Italia». I Roma ble Honoria Dietrichson født mens faren var sekretær ved det svensk-norske konsulatet i Roma. | |||
I Roma dyrka foreldrene sine egne pasjoner intenst. Nielsine Bie skrev i sine memoarer at:<blockquote>Baade Dietrichson og hans Kone var upraktiske, og da de desuden havde det smaat med Penge, levede de under daarlige huslige forhold. Den skandinaviske Koloni overlod dem en Kvistlejlighed i Foreningsbygningen (...) Dietrichson begravede sig i historiske Studier, fru Dietrichson malede paa Livet løs. Lejlighed, Madlavning og Pasning af Datteren overlod de til Pigens Forgodtbefindende. (...) Datteren, Honoria, blev dagen lang anbragt paa en Sivstol med et hul i Sædet, hvorunder der stod en natpotte. Da det stakkels Barn var to Aar, havde det verken lært at gaa eller tale.<ref>Sigurd Elkjær: Nielsine Bie: En mindebog. Lindhardt og Ringhof, Aug 28, 2017.</ref></blockquote>Til sist skal den danske fru Saabye ha tatt seg av henne, sydd klær og strikka sokker til henne og hjulpet henne til å snakke og gå. | |||
Familien flytta i 1865 tilbake til Christiania, men siden Honorias far ikke fikk jobb der, dro de allerede i 1866 videre til Stockholm. Her ble de boende til 1875. | |||
I 1875 ble Lorentz Dietrichson kunsthistorieprofessor i Kristiania, men før familien flytta tilbake til Norge reiste de til München hvor de ble boende helt til 1877. Her møtte de igjen familien Ibsen. Honorias far var barndomsvenn av [[Suzannah Ibsen]], og da de bodde i Roma, utvikla han også også et nært vennskap med Suzannahs mann, [[Henrik Ibsen|Henrik]]. [[Sigurd Ibsen]], som var et par år eldre enn Honoria, viste henne byen. De to familiene reiste også på fjellferie sammen, og de feira jul hjemme hos Ibsens.<ref>Astrid Sæther. ''Suzannah: Fru Ibsen.'' Gyldendal, Oslo 2008. s. 192. Sæther skriver riktignok at Honoria Dietrichson var 23 i 1875, noe som ikke er riktig. Hun var 13. Ferieturen er beskrevet i Jan W. Dietrichson: ''Lorentz Dietrichson og Henrik Ibsen: Vennskapets gleder og sorger.'' Emilia, Oslo 2004.</ref> | I 1875 ble Lorentz Dietrichson kunsthistorieprofessor i Kristiania, men før familien flytta tilbake til Norge reiste de til München hvor de ble boende helt til 1877. Her møtte de igjen familien Ibsen. Honorias far var barndomsvenn av [[Suzannah Ibsen]], og da de bodde i Roma, utvikla han også også et nært vennskap med Suzannahs mann, [[Henrik Ibsen|Henrik]]. [[Sigurd Ibsen]], som var et par år eldre enn Honoria, viste henne byen. De to familiene reiste også på fjellferie sammen, og de feira jul hjemme hos Ibsens.<ref>Astrid Sæther. ''Suzannah: Fru Ibsen.'' Gyldendal, Oslo 2008. s. 192. Sæther skriver riktignok at Honoria Dietrichson var 23 i 1875, noe som ikke er riktig. Hun var 13. Ferieturen er beskrevet i Jan W. Dietrichson: ''Lorentz Dietrichson og Henrik Ibsen: Vennskapets gleder og sorger.'' Emilia, Oslo 2004.</ref> | ||