Honoria Dietrichson (1863–1934): Forskjell mellom sideversjoner

Honoria Dietrichsons foreldre møttes i Düsseldorf i 1860. Mora, [[Johanne Mathilde Bonnevie (1837–1921)|Mathilde Dietrichson f. Bonnevie]] var kunstner og studerte der. Faren, [[Lorentz Dietrichson]], som fram til dette først og fremst hadde brent for litteraturen, utvikla på denne tysklandsreisen også en så sterk interesse for billedkunst at han valgte å utdanne seg til kunsthistoriker. Lorentz og Mathilde gifta seg i 1862, og levde i årene fram til 1865 det ''Norsk biografisk leksikon'' kaller «et vagabondliv i Tyskland og Italia». I Roma ble Honoria Dietrichson født mens faren var sekretær ved det svensk-norske konsulatet i Roma. Familien hadde lite penger og bodde i en kvistleilighet i bygninga til [[Skandinavisk Forening for kunstnere og videnskabsdyrkere]].

I Roma dyrka foreldrene sine egne pasjoner intenst. Nielsine Bie skrev i sine memoarer at:<blockquote>Baade Dietrichson og hans Kone var upraktiske, og da de desuden havde det smaat med Penge, levede de under daarlige huslige forhold. Den skandinaviske Koloni overlod dem en Kvistlejlighed i Foreningsbygningen (...) Dietrichson begravede sig i historiske Studier, fru Dietrichson malede paa Livet løs. Lejlighed, Madlavning og Pasning af Datteren overlod de til Pigens Forgodtbefindende. (...) Datteren, Honoria, blev dagen lang anbragt paa en Sivstol med et hul i Sædet, hvorunder der stod en natpotte. Da det stakkels Barn var to Aar, havde det verken lært at gaa eller tale.<ref>Sigurd Elkjær: Nielsine Bie: En mindebog. Lindhardt og Ringhof, Aug 28, 2017.</ref></blockquote> Til sist skal den danske fru Saabye ha tatt seg av henne, sydd klær og strikka sokker til henne og hjulpet henne til å snakke og gå. I familiens egne brev og dagbøker fra denne perioden beskrives dårlige erfaringer med barnepiker, som i noen grad kan bekrefte Bies påstander, men også en kjærlighet og tilstedeværelse som ikke kommer fram i beskrivelsene til Nielsine Bie.