Skribenter
95 606
redigeringer
→Da engelskmennene kom
(bredsporet og normalsporet er ikke det samme) |
|||
| Linje 11: | Linje 11: | ||
== Da engelskmennene kom == | == Da engelskmennene kom == | ||
Tjue år etter åpningen av verdens første jernbanelinje mellom Stockton og Darlington i England, ble det igjen åpnet for å drøfte tanken om å innføre dette nye kommunikasjonsmiddel i Norge. | Tjue år etter åpningen av verdens første jernbanelinje mellom Stockton og Darlington i England, ble det igjen åpnet for å drøfte tanken om å innføre dette nye kommunikasjonsmiddel i Norge. I 1844 ble det tatt et privat initiativ da trelasthandler [[Westye Egeberg (1805–1898)|Westye Egeberg]] for egen kostnad engasjerte ingeniørkaptein [[Johan Georg Ræder (1814–1898)|Johan Georg Ræder]] til å stikke ut en jernbanetrasé mellom [[Lillestrøm]] og Christiania, med med et tilhørende kostnadsoverslag. Statråd [[Frederik Stang]] i [[Indredepartementet]] fremmet deretter forslag om å nedsette en jernbanekommisjon som fikk i oppdrag å undersøke og avgi innstilling om den mest hensiktsmessige måte «et Communcationsanlæg kan istandbringes til Forbindelse mellom Christiania, Øieren og Mjøsen». Medlemmer av denne jernbanekommisjonen var amtmann [[Erik Røring Møinichen|Erik R. Møinichen]], oberst [[Balthazar Nicolai Garben|Baltazar N. Garben]], professor [[Anton Martin Schweigaard]], nevnte ingeniørkaptein Ræder og grosserer [[Hans Gulbranson (1787–1868)|Hans Gulbranson]]. Dette ble vedtatt i kongelig resolusjon av 16. juni 1845. | ||
Samme høst anbefalte jernbanekommisjonen en søknad om konsesjon fra den engelske generalkonsul i Norge, John R. Crowe, på å anlegge en jernbane mellom Kristiania, [[Øyeren]] og [[Mjøsa]]. Crowe fikk Robert Stephenson, sønn av den legendariske George Stephenson, til å lage rapport om prosjektet. | |||
Vilkårene i Stephensons sluttrapport godtok imidlertid ikke jernbanekommisjonen. Med et kostnadsoverslag på 1 900 000 spesiedaler, hvorav den norske stat skulle overta en tredjedel uten adgang til utbytte, ønsket den heller å anlegge en jernbane for egen regning. Den store nasjonale jernbanesaken ble således ikke avgjort på Stortinget i 1848. Først og fremst hersket det uklarhet med hensyn til de ekstraordinære låneoperasjoner for et så betydelig statslån. Utenfra kjentes uroen i kjølvannet av februarrevolusjonen i Frankrike og den dansk-tyske krigens nærhet. | Vilkårene i Stephensons sluttrapport godtok imidlertid ikke jernbanekommisjonen. Med et kostnadsoverslag på 1 900 000 spesiedaler, hvorav den norske stat skulle overta en tredjedel uten adgang til utbytte, ønsket den heller å anlegge en jernbane for egen regning. Den store nasjonale jernbanesaken ble således ikke avgjort på Stortinget i 1848. Først og fremst hersket det uklarhet med hensyn til de ekstraordinære låneoperasjoner for et så betydelig statslån. Utenfra kjentes uroen i kjølvannet av februarrevolusjonen i Frankrike og den dansk-tyske krigens nærhet. | ||