Husmannslovgivning: Forskjell mellom sideversjoner

For en introduksjon til husmannsvesenet, se oppføringen [[Leksikon:Husmann|husmann]] i norsk historisk leksikon. Se også artikkelen [[husmann]] her i lokalhistoriewiki for en mer utfyllende innføring.

<onlyinclude>Husmannsvesenet var lite regulert før midten av 1700- tallet. Til da var det kapitel 5 om kontraktsinngåelser i Christian den Vs Norske lov man tok som utgangspunkt i forbindelse med tvister om husmannsavtaler. Denne krevde ingen skriftlig kontrakt. Det er flere mulige årsaker til at husmannsvesenet var så svakt regulert. En forklaring var at husmennene utgjorde en så liten del av befolkningen før 1700- tallet at det ikke ble ansett som nødvendig å ha egen lovgivning for dem.</onlyinclude> En annen årsak var, i følge Prestesæter, at staten unngikk å regulere husmannsvesenet fordi den heller så at det ble ryddet eller skilt ut nye gårder. Dette ville gi nye matrikulerte bruk, og dermed øke statens skatteinntekter. Husmannsplasser ville ikke øke statens skatteinntekter på den måten fordi de var en del av den matrikulerte gården.

Før midten av 1700-tallet var først og fremst skatteforordningene som fikk innvirkning på hvordan husmannsvesenet utviklet seg. I skattebrevet fra 1671 slås det fast at ”de Huusmend som boer paa Leylendings Grund oc Eyendomb, hvor Leylendingen skatter oc schylder, at komme Leylendingen till hielp oc ey widre schatte til os [dvs kongen]”. Dette var et administrativt trekk, men setningen slår med dette fast at gårdbrukeren hadde primært husbondansvar for sine husmenn (leilending i denne forbindelse er nok ensbetydende med gårdbruker, enten han eide eller leide gården). Primært husbondansvar innebar en husbonds rett til vederlag for det han hadde lagt ut for sine folk. Denne tolkningen støttes av arkivoversikten over Amtregnskapene i Rentekammeret ca 1660-1690, der det står at det er ”vanleg å rekne med at denne føresegna fekk mykje å seie for utviklinga av husmannsvesenet”. Rigmor Frimannslund Holmsen mente at ”i de ordene ligger faktisk gjemt en del av husmannens senere avgift til bonden. I og med denne forordningen kom lovgivningen til å legge grunnlaget for det sterke avhengighetsforholdet som husmannen kom i til bonden som eide plassen hans, bonden som altså nu blir husmannens husbonde.” Sølvi Sogner er enig i denne tolkningen, og Knut Dørum mener dette skattebrevet spilte en sentral rolle i utviklingen av husmannens underordnede posisjon. I følge Dørum medførte dette at ”husmannsplasser skulle […]ikke være særskilt skyldsatt eller være et eget matrikulert bruk, men inngå som en del av gården den tilhørte.”

===Forordningen av 9.oktober.1752===

I forordningen av 1752 fikk jordeierne gjennomslag for mange av sine klager. Den viktigste endringen var at husmenn ble delt i tre kategorier avhengig av lokalisering av plassen og festetid; utmarkshusmenn, innmarkshusmenn og strandsittere. Utmarkshusmenn; som selv ryddet plassen, skulle ha livstidsfeste og tinglyst kontrakt. Innmarkshusmenn; som hadde plasser i gårdens innmark og nærområde som ofte ikke behøvde ryddes. Disse stod svakere etter Forordningen av 1752 fordi de mistet livstidsfeste, og behov for kontrakt ble det ikke sagt noe om. Strandsittere var husmenn som bygslet jord ved sjøen og ofte hadde småhandel og fiske som sin viktigste inntekt. I Forordningen av 1752 er det uklart om de skulle behandles som utmarkshusmenn, men det ser ut til at det var vanlig at de forhandlet seg frem til kontrakt og at de eide husene selv. Forordning av 1752 slo fast den tidligere praksisen med at gårdens skyld ikke skulle øke ved rydding og etablering av nye husmannsplasser, uavhengig av om de var i utmark eller innmark.

===Forordningen av 1792===

Retten til skriftlig kontrakt som innmarkshusmenn mistet i forordningen av 1752, ble gjeninnført i Forordningen av 1792. Den slo videre fast at de som ikke hadde skriftlig kontrakt, fikk rett til livstidsfeste med de plikter som plassen i den siste tiden hadde ytt. Slik ble husmannens rettssikkerhet igjen noe styrket. Bakgrunnen for forordningen var rapporter om at husmenn ble bortvist fra plasser de hadde ryddet, eventuelt at årsavgifter ble økt så mye at det ikke var mulig or husmannen å betale. Dette fryktet staten ville føre til økt fattigdom, og dermed økte statlige utgifter.

I 1850 ble det nedsatt en kommisjon for å se på problemet med økt fattigdom blant husmenn. Verken i kommisjonen eller i høringsinstansene var det representanter fra husmennene. Kommisjonens arbeid resulterte i loven av 1851 som fastsatte regler for opprettelse av husmannskontrakter, dvs. at den skulle være skriftlig tinglyst. Loven fastsatte også at husmannen hadde rett på en fridag i uken, at regnskap skulle leveres på bestemte dager, regler for hva som definerte kontraktbrudd. Det var ikke lenger tillatt å pålegge husmannskona arbeidsplikt (men det var fremdeles mulig å pålegge barna). Videre fastsatte 1851-loven husmannens rettigheter og plikter til det offentlige, men dette var en oppsamling av tidligere forordninger. I følge Arnfinn Engen fikk 1851 loven liten praktisk betydning. Den gav husmennene større rettsikkerhet, men formaliserte egentlig bare de gamle ordningene. Et hovedproblem med loven av 1851 var at den manglet kontrollmekanismer.

:Grundig gjennomgang av hvordan man løste problemet med at det meste av jorden var blitt besatt på begynnelsen av 1700- tallet. Løsningene han tar opp er gårdeling og husmannsvesenet, og han vektlegger veksten i binæringer som årsaksforklaring på at folk klarte seg med mindre land/ jordbruk. Grundig geografisk gjennomgang av hvilken løsning ble valgt i de norske regionene som inneholder også en god gjennomgang av skatter, også med henblikk til husmenn. Tar ikke for seg strandsittere.

*Sogner, S.: «Bind 6. Krig og fred. 1660-1789», Helle, K.(red): ''Aschehougs Norges historie'', Aschehoug, Oslo, 1996, s. 180- 195

*Sogner, S., H.B. Randsborg og E. Fure: ''Fra stua full til trebarnskull''. Universitetsforlaget, 1984

:Tar for seg utbredelsen av husmannsvesenet på Sørvestlandet, både på 1900- tallet og langt tilbake i tid og gir et godt innblikk i husmennenes liv og gjøremål. Boken har utgangspunkt i fire hovedoppgaver i historie og en magistergradsavhandling i etnologi skrevet på 1980 og 1990- tallet.

[[Kategori:Eiendom]]