Husmannslovgivning

Denne artikkelen handler om husmannslovgivning, og ble opprinnelig skrevet av Ragnhild Hutchison for nettsiden lokalhistorie.no.

For en introduksjon til husmannsvesenet, se oppføringen husmann i norsk historisk leksikon. Se også artikkelen husmannsvesen her i lokalhistoriewiki for en mer utfyllende innføring.

Husmannslovgivningen frem til 1814:

Før 1750

Husmannsvesenet var lite regulert før midten av 1700-tallet. Til da var det kapitel 5 om kontraktsinngåelser i Christian den Vs Norske lov man tok som utgangspunkt i forbindelse med tvister om husmannsavtaler. Denne krevde ingen skriftlig kontrakt. Det er flere mulige årsaker til at husmannsvesenet var så svakt regulert. En forklaring var at husmennene utgjorde en så liten del av befolkningen før 1700- tallet at det ikke ble ansett som nødvendig å ha egen lovgivning for dem. En annen årsak var, i følge Prestesæter, at staten unngikk å regulere husmannsvesenet fordi den heller så at det ble ryddet eller skilt ut nye gårder. Dette ville gi nye matrikulerte bruk, og dermed øke statens skatteinntekter. Husmannsplasser ville ikke øke statens skatteinntekter på den måten fordi de var en del av den matrikulerte gården.

Før midten av 1700-tallet var først og fremst skatteforordningene som fikk innvirkning på hvordan husmannsvesenet utviklet seg. I skattebrevet fra 1671 slås det fast at ”de Huusmend som boer paa Leylendings Grund oc Eyendomb, hvor Leylendingen skatter oc schylder, at komme Leylendingen till hielp oc ey widre schatte til os [dvs kongen]”. Dette var et administrativt trekk, men setningen slår med dette fast at gårdbrukeren hadde primært husbondansvar for sine husmenn (leilending i denne forbindelse er nok ensbetydende med gårdbruker, enten han eide eller leide gården). Primært husbondansvar innebar en husbonds rett til vederlag for det han hadde lagt ut for sine folk. Denne tolkningen støttes av arkivoversikten over Amtregnskapene i Rentekammeret ca 1660-1690, der det står at det er ”vanleg å rekne med at denne føresegna fekk mykje å seie for utviklinga av husmannsvesenet”. Rigmor Frimannslund Holmsen mente at ”i de ordene ligger faktisk gjemt en del av husmannens senere avgift til bonden. I og med denne forordningen kom lovgivningen til å legge grunnlaget for det sterke avhengighetsforholdet som husmannen kom i til bonden som eide plassen hans, bonden som altså nu blir husmannens husbonde.” Sølvi Sogner er enig i denne tolkningen, og Knut Dørum mener dette skattebrevet spilte en sentral rolle i utviklingen av husmannens underordnede posisjon. I følge Dørum medførte dette at ”husmannsplasser skulle […]ikke være særskilt skyldsatt eller være et eget matrikulert bruk, men inngå som en del av gården den tilhørte.”

En annen ting som skattebrev og privilegier på 1640, 50 og 60- tallet forteller er at det var strid om strandsitternes rett til å drive handel eller annen borgerlig næring uten lisens (uprivilegert). Gjentatte statlige påbud i både skattebrev og byprivilegier indikerer at strandsitterne fortsatte sin uprivilegerte aktivitet. Endringer i skattelovene i 1664 der strandsittere som handlet eller drev egen næring ble opprettet som egen skatteklasse, viser at staten etter hvert fikk et mer pragmatisk syn på denne gruppen.

Utover 1700-tallet ble myndighetene gradvis mer positivt innstilt til husmannsvesenet. En innså at selv om det ikke var store skatteinntekter å få fra husmennene, støttet husmannsvesenet opp under befolkningsveksten, som igjen ville sikre landet flere soldater og arbeidere til både jordbruket og den grynende industrien, noe som var viktig for landets stilling utad. På lang sikt håpet staten å få skatteinntekter fra plassene. Husmannsvesenet åpnet også muligheter for livberging, noe som var viktig for å motvirke den økende fattigdommen. Sistnevnte kom til å bli en viktig drivkraft i arbeidet med reguleringene av husmannsvesenet.

Forordningen av 9 oktober 1750

Den første forordningen som tok for seg husmannsvesenet direkte var forordningen 9.10.1750. Den var et resultat av embetsmenns bekymring over fattigdom blant husmenn. Det ble hevdet i samtiden at mangelen på skriftlig kontrakt lett kunne føre til at husmennene ble kastet fra plassen. Skjedde det, ville de ofte være nødt til å vende seg fattigkassen for hjelp, noe som betydde økte utgifter for det offentlige.

Forordningen. 9.10.1750 slo fast at alle husmenn skulle ha skriftlig kontrakt og at de skulle ha livstidsfeste, forutsatt at pliktene som avtalen slo fast ble oppfylt. Husmannsenker fikk sitte på plassen til de giftet seg på nytt. I kontrakten skulle plassen beskrives og bygselsummen oppgis dvs. innfestingssummen som ble betalt ved overtakingen av plassen. Kontrakten skulle også tinglyses.

Forordningen av 29. april 1752

Ifølge generalprokurør Stampe møtte Forordningen av 9.10.1750 massiv motstand fra jordeierne. Det var spesielt punktet om livstidsfeste for husmenn som skapte brudulje. I følge ham hadde ”Jordeierne, som ikke vilde være den Tvang underkastede, næsten overalt opsagde Huusmændene, og selv brugte Jorden, hvorover der indløbe Klager”.

I forordningen av 29. april 1752 fikk jordeierne gjennomslag for mange av sine klager. Den viktigste endringen var at husmenn ble delt i tre kategorier avhengig av lokalisering av plassen og festetid; utmarkshusmenn, innmarkshusmenn og strandsittere. Utmarkshusmenn; som selv ryddet plassen, skulle ha livstidsfeste og tinglyst kontrakt. Innmarkshusmenn; som hadde plasser i gårdens innmark og nærområde som ofte ikke behøvde ryddes. Disse stod svakere etter Forordningen av 1752 fordi de mistet livstidsfeste, og behov for kontrakt ble det ikke sagt noe om. Strandsittere var husmenn som bygslet jord ved sjøen og ofte hadde småhandel og fiske som sin viktigste inntekt. I Forordningen av 1752 er det uklart om de skulle behandles som utmarkshusmenn, men det ser ut til at det var vanlig at de forhandlet seg frem til kontrakt og at de eide husene selv. Forordning av 1752 slo fast den tidligere praksisen med at gårdens skyld ikke skulle øke ved rydding og etablering av nye husmannsplasser, uavhengig av om de var i utmark eller innmark.

Forordningen av 29. juni 1792

Retten til skriftlig kontrakt som innmarkshusmenn mistet i forordningen av 1752, ble gjeninnført i Forordningen av 29. juni 1792. Den slo videre fast at de som ikke hadde skriftlig kontrakt, fikk rett til livstidsfeste med de plikter som plassen i den siste tiden hadde ytt. Slik ble husmannens rettssikkerhet igjen noe styrket. Bakgrunnen for forordningen var rapporter om at husmenn ble bortvist fra plasser de hadde ryddet, eventuelt at årsavgifter ble økt så mye at det ikke var mulig or husmannen å betale. Dette fryktet staten ville føre til økt fattigdom, og dermed økte statlige utgifter.

Lover og forordninger om husmannsvesenet mellom 1814 og 1851

Retter og plikter etter 1814

I tiden etter 1814 var det det som var igjen av forordningene av. 1750, 1752, 1792, C Vs Norske lov og noen mindre forordninger som gjaldt for husmannsvesenet. Det var således få regler som grep direkte inn i forholdet mellom husmann og husbond. Husmennene hadde ikke stemmerett, og ble stort sett holdt utenfor offentlige verv og posisjoner. Når det gjaldt skatter og avgifter slapp de fleste husmenn unna billigere enn jordeier eller leilending. En årsak var at mange skatter ikke gjaldt husmenn fordi plassene ikke var skyldsatt, en annen årsak var at husmennene ofte hadde lavere betalingsevne, og derfor betalte mindre.

I 1850 ble det nedsatt en kommisjon for å se på problemet med økt fattigdom blant husmenn. Verken i kommisjonen eller i høringsinstansene var det representanter fra husmennene. Kommisjonens arbeid resulterte i loven av 1851 som fastsatte regler for opprettelse av husmannskontrakter, dvs. at den skulle være skriftlig tinglyst. Loven fastsatte også at husmannen hadde rett på en fridag i uken, at regnskap skulle leveres på bestemte dager, regler for hva som definerte kontraktbrudd. Det var ikke lenger tillatt å pålegge husmannskona arbeidsplikt (men det var fremdeles mulig å pålegge barna). Videre fastsatte 1851-loven husmannens rettigheter og plikter til det offentlige, men dette var en oppsamling av tidligere forordninger. Ifølge Arnfinn Engen fikk 1851 loven liten praktisk betydning. Den gav husmennene større rettsikkerhet, men formaliserte egentlig bare de gamle ordningene. Et hovedproblem med loven av 1851 var at den manglet kontrollmekanismer.

Lover om husmannsvesenet etter 1851

I tiden etter 1851 loven var det flere diskusjoner om husmannsvesenet, men ikke noe egentlig lovarbeid. Diskusjonene bunnet i bekymring over mangelen på arbeidskraft i landbruket som oppstod mot slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre på grunn av emigrasjon, urbanisering og mekanisering av jordbruket. Tross den juridiske stillstanden, ble det etablert flere støtteordninger for husmenn, blant annet ”Lov om småbruk- og boliglån” i juli 1915, som førte til opprettelsen av ”Småbruk og boligbanken” som tilrettela for at husmenn kunne kjøpe plassene. Et annet tiltak var ”Midlertidig lov om forlengelse av leietiden for husmenn, bygselsmenn og leilendinger” som ble vedtatt hvert år fra 1920 til 28 for å gi husmennene sikkerhet mot å bli oppsagt fra plassene sine mens Stortinget diskuterte husmannsvesenets fremtid.

Først i 22.6.1928 kom ”Lov om ordning av visse jordspørsmål” Spesielt kapittel 5 grep inn i kontraktsforholdet mellom husmann og husbond ved at den gjorde det mulig for leieren (husmannen) å forlange arbeidsplikten omgjort til en pengeavgift, samt at den åpnet for forlengelse av leieforholdet utover det kontraktsfestede. Det mest vidtrekkende var at den gav husmenn forkjøpsrett på plassene, og åpnet i mange tilfeller for at plassene kunne bli ekspropriert. I de tilfellene der det ikke kom til frivillige løsninger mellom husmann og husbond, var det etter 1928 denne loven som ble brukt.

Husmannskontrakter

Her følger et transkribert utvalg av husmannskontrakter som Rigmor Frimanslund Holmsen samlet inn på 1950- tallet for Senter for sammenlignende kulturforskning. Kontraktene har, av ukjent grunn, blitt anonymisert. Utvalget er såpass lite at det ikke kan vise geografiske særegenheter ei heller kan noen kontrakt sies å være typisk for sitt distrikt. Svært mange av kontraktene kunne like gjerne høre hjemme i andre landsdeler. Utvalget er likevel med på å gi et inntrykk av hvordan husmannskontakter kunne se ut og hvilke forhold husmennene kunne leve under. Materialet er gjengitt med Frimannslunds tillatelse.

Bibliografi

Utvalgt bibliografi over husmenn og husmannsvesenet

Bibliografien inneholder en del oversiktslitteratur om husmenn, samt innspill i noen av debattene som har vært om husmannsvesenet. Den er ment som en smakebit på den mengden av litteratur som er skrevet om husmenn, og er på langt nær komplett.

Det er også skrevet mye lokalhistorisk litteratur om husmenn. Du kan lete etter slik litteratur for ditt område i NLIs lokalhistoriske databaser.

Du kan også søke etter artikler om husmannsvesenet i Heimen og Historisk tidsskrift.

Bjørkvik, R.: «Husmannen- lokalhistorikerens dårlige samvittighet eller hans ulykkelige kjærlighet?» i Heimen, 1972, XV

Setter lys på det faktum at mange lokal og gardshistorier ofte ikke har tatt for seg husmennene og husmannsplassene, ikke p.g.a. uvilje, men fordi det ofte har vært vanskelig å finne kilder om denne samfunnsgruppen. Artikkelen tar for seg hvordan man kan gi husmennene sin rettmessige plass i disse historiene, samt også noe om hvor man kan finne kilder.

Bjørkvik, R.: «Gardfolk og plassfolk», i Semmingsen, I., N.K. Monsen, S. Tschudi-Madsen, Y. Ustvedt (red.); Norges kulturhistorie, bind 4, Aschehoug, Oslo: 1980

God gjennomgang av forholdene på bygdene i Norge, med fokus på variasjonen både innen gårdbrukergruppen og blant husmenn. Inneholder også gode forklaringer på de ulike betegnelsene man finner brukt om husmenn.

Dørum, K.: «Fikk overgangen til selveie betydning for fremveksten av husmannsvesenet ca 1660- 1850?», Historisk tidskrift 2/1996

Tar utgangspunkt i Sogners artikkel i 1976 og undersøker, ved å gå gjennom arbeider som er blitt gjort om husmenn og selveie, om overgangen til selveie fikk innvirkning på graden av gårddeling og fremveksten av sosialt lavere husstander. Han finner at det ble opprettet omtrent like mange husmannsplasser på selveiende gårder som på leilendingsgårder. Han mener derfor at det er vanskelig å si at overgangen til selveie har hatt en avgjørende betydning, men åpner for at det kan ha spilt en rolle i noen områder. Artikkelen gir for øvrig en god oversikt over tidligere forskning og litteratur og inneholder mye empiri.

Dyrvik, S.: «Den lange fredstiden», b. 8, Mykland, K. (red.): Norges historie, Cappelen, Oslo, 1977, s. 80-193 og s. 370 – 432

Grundig gjennomgang av hvordan man løste problemet med at det meste av jorden var blitt besatt på begynnelsen av 1700- tallet. Løsningene han tar opp er gårddeling og husmannsvesenet, og han vektlegger veksten i binæringer som årsaksforklaring på at folk klarte seg med mindre land/ jordbruk. Grundig geografisk gjennomgang av hvilken løsning ble valgt i de norske regionene som inneholder også en god gjennomgang av skatter, også med henblikk til husmenn. Tar ikke for seg strandsittere.

Dyrvik, S., A.B. Fossen, T. Grønlie, E. Hovland, H. Nordvik, S. Tveite: Norsk økonomisk historie 1500-1970, b. 1 1500-1850, Universitetesforlaget, Bergen, 1979, Kapitel 19

Tar for seg bruksdeling og husmannsvesen som to måter å løse problemet med mangel på jord. Gir en grundig gjennomgang av de geografiske variasjonene i utbredelsen av dem.

Engen, A.: Husmannstid og husmannsfolk, Dølaringen boklag, Lillehammer 2001

Gir en oversikt over utviklingen av husmannsvesenet, spesielt i Gudbransdalen men og generelt og tar opp samfunnsdebatten og lovarbeidet omkring husmannsvesenet. Fokuserer på tiden 1750 til 1930.

Frimannslund Holmsen, R.: Gårdssamfunn og grannesamfunn, Foreløpig manuskript utarbeidet på grunnlag av utrykte samlinger i Institutt for Sammenlignende Kulturforskning. Etter forelesninger i etnologi ved Universitetet i Oslo 1964-1970, s. 100- 136

Tar for seg gards og grannesamfunnene og hvilke grupper og aktører som fantes i disse. Humenn får en sentral plass. God gjennomgang av de ulike husmannstypene vi finner i landet, og hvordan forholdet var mellom husmenn og andre grupper. Er skrevet fra et etnologisk perspektiv, men har også gode historiske poeng. Absolutt verdt å lese!

Gjerdåker, B.: Norges landbrukshistorie 1814-1920. b. III, Kontinuitet og modernitet, Samlaget, Oslo, 2002, s. 131- 146 og s. 165- 173

Tar for seg utviklingen av husmannsvesenet på 1800- tallet og frem til 1920 og illusterer med figurer og tall. Får klart frem de store regionale forskjellene i utbredelsen av husmannsvesenet og påpeker økt sosial polarisering og distanse mellom husmenn og gårdeiere i perioden pga. hyppigere plasskifte og fjernere slektskap. Forklarer godt svingningene i utbredelsen av husmannsvesnet i perioden. Tar også kort for seg prosessen rundt forberedelsene til den nye jordloven som opphevet husmannsvesenet i 1928.

Heimen, 2/ 2004, Temanummer om husmenn

Nummeret inneholder 5 artikler om husmannsvesenet som er basert på innlegg fra en sesjon om husmenn under Den Norske Historiske Forening (HIFO) sitt seminar i Stavanger 9. – 11. mai 2003. Artiklene dreier seg om det er tegn på husmannsvesenet slik vi kjenner det fra 1700- og 1800- tallet også tidligere.

Hovdhaugen, E.: Husmannstida, Det Norske Samlaget, 1975

God introduksjon til husmannsvesenet og husmennenes hverdag.

Lunden, K.: Norges landbrukshistorie, b. 2. 1350-1814, Frå svartedauen til 17. mai, Samlaget, Oslo, 2002, s. 119-140 og s. 376- 380

God gjennomgang av befolkningsutviklingen i Norge fra 1520. God redegjørelse for endringer i betydningen av begrepet husmann over tid og for mangfoldet som fantes blant husmenn, både internt i gruppen og geografisk i landet. Tar også opp husmennenes betydning som arbeidskraft i jordbruket.

Mongstad, L.: «Husmenn og husmannskår. Etter Hans Hyldbakk: Husmenn og husmannsplasser i Surnadal», i Du mitt Nordmøre, 1988

Artikkelen er en kortversjon av Hans Hyldbakks «Husmenn og husmannsplasser i Surnadal» fra 1942. Den er svært god og kort på å klargjøre skillet mellom arbeidshusmenn og bygselshusmenn, samt at den også er god på årsaker til opprettelsen av husmannsvesenet som institusjon og til at det ble en slutt på ordningen.

Mykland, K. (red.); Norges historie, bind 15, Cappelen, Oslo: 1980

God gjenomgang av sosiale forskjeller om husmenn i tiden ca 1660 til ca 1900. spesielt interessant er at den inneholder flere tabeller som gjør det mulig å kvantifisere, med forbehold, utbredelsen av husmannsvesenet.

Næss, H. E.: «The Crofters as a Social Group» i Sandvik, H., K. Telsete, G. Thorvaldsen (red); Pathways of the Past, Essays in Honour of Sølvi Sogner On her 70th Anneversary, Novus Forlag, Oslo, 2002

Artikkelen viser at husmenn var en etablert gruppe allerede på 1600- tallet og argumenterer med at beskrivelsen av husmenn slik den ofte blir gitt i bøker må revideres fordi de ikke fanger opp mangfoldet av betydninger som husmannsbegrepet har rommet over tid.

Prestesæter, P.: «Husmannskontrakter og lovregulering», Rettshistoriske studier nr. 3, Institutt for offentlig retts skriftserie nr. 3/1998

Tar grundig for seg utvikling av lovgivning og regulering av husmannsvesenet, men fokuserer først og fremst på lovgivningen på slutten av 1700- tallet. Har et rettshistorisk perspektiv.

Randen, O.; Brøyte seg rydning. Bureisningstid og bureisarliv. Boksmia, Valdres: 2002

Svært god bok om bureiserne i første del av 1900- tallet. Har mye om avviklingen av husmannsvesenet og ordninger omkring dette, bl.a. om jordlova i 1928 og ulike finansierings- og lånetiltak.

Sandvik, G.: Prestegard og prestelønn, Universitetsforlaget, Sarpsborg, 1965

Handler primært om det historiske problemet omkring eiendomsretten til norske prestegårder i historisk tid. I denne forbindelse kommer han inn på husmenn og husmannsplasser under prestegårdene.

Skappel, S.: Om husmandsvæsenet i Norge. Dets oprindelse og utvikling., Kristiania, 1922

Skappels bok om husmannsvesenets opprinnelse er et godt utgangspunkt for å lære mer om husmannsvesenet, men leseren må være klar over at den er utdatert på mange felter. Den tar først og fremst for seg husmann slik vi kjenner dem fra 1700- tallet og fremover.

Sogner, S.: «Hva betydde overgangen til selveie for endringen i den sosiale strukturen i det norske bondesamfunn på 1700- tallet?», Imsen, S. Og S. Supphellen (red.); Studier i norsk historie 1537- ca 1800, Norske historikere i utvalg VIII, Universitetsforlaget; 1984. Norsk manuskript til Freeholder and cotter, JSH 1, 1976: 181-199

Drøfter om det er sammenheng mellom overgangen til selveie og endringer i den sosiale strukturen, og gjennom hvilke mekanismer det i så fall skjer. Konkluderer med at overgangen i seg selv ikke formidlet egaliserende innflytelse, men den medførte økt differensiering i bondesamfunnet, deriblant gav den flere mulighet til å opprette husmannsplasser. Artikkelen er hovedsakelig teoretisk.

Sogner, S.: «Bind 6. Krig og fred. 1660-1789», Helle, K.(red): Aschehougs Norges historie, Aschehoug, Oslo, 1996, s. 180- 195. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Er en grundig og lettfattelig gjennomgang av husmannsvesenets utvikling.

Sogner, S., H.B. Randsborg og E. Fure: Fra stua full til tobarnskull. Utg. Universitetsforlaget. 1984. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Tar for seg endringer i demografi og husholdsstruktur.

Tranberg, A.: «Historikeren i språkkamp med bonden og husmannen. Kjønnsperspektiv på landbrukshistorien – språk og begreper.» i Gjerdåker, B.(red): Norges landbrukshistorie. Rapport fra seminar om Norges landbrukshistorie- nov 1998. Trondheim, 1999

Artikkelen tar for seg historikerens problem med å inkludere kvinner i historien som følge av språklig kulturarv, spesifikt i forhold til landbruket.

Østrem, N.O.: Arbeid- armslag-armod. Husmenn og husmannsordningar på Sørvestlandet, Lokalhistorisk stiftelse, 2000

Tar for seg utbredelsen av husmannsvesenet på Sørvestlandet, både på 1900- tallet og langt tilbake i tid og gir et godt innblikk i husmennenes liv og gjøremål. Boken har utgangspunkt i fire hovedoppgaver i historie og en magistergradsavhandling i etnologi skrevet på 1980 og 1990- tallet.

Husmannslovgivning

Innhold