Husmannslovgivning: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>Husmannsvesenet var lite regulert før midten av 1700- tallet. Til da var det kapitel 5 om kontraktsinngåelser i Christian den Vs Norske lov man tok som utgangspunkt i forbindelse med tvister om husmannsavtaler. Denne krevde ingen skriftlig kontrakt. Det er flere mulige årsaker til at husmannsvesenet var så svakt regulert. En forklaring var at husmennene utgjorde en så liten del av befolkningen før 1700- tallet at det ikke ble ansett som nødvendig å ha egen lovgivning for dem.</onlyinclude> En annen årsak var, i følge Prestesæter, at staten unngikk å regulere husmannsvesenet fordi den heller så at det ble ryddet eller skilt ut nye gårder. Dette ville gi nye matrikulerte bruk, og dermed øke statens skatteinntekter. Husmannsplasser ville ikke øke statens skatteinntekter på den måten fordi de var en del av den matrikulerte gården.

Før midten av 1700-tallet var først og fremst skatteforordningene som fikk innvirkning på hvordan husmannsvesenet utviklet seg. I skattebrevet fra 1671 slås det fast at ”de Huusmend som boer paa Leylendings Grund oc Eyendomb, hvor Leylendingen skatter oc schylder, at komme Leylendingen till hielp oc ey widre schatte til os [dvs kongen]”. Dette var et administrativt trekk, men setningen slår med dette fast at gårdbrukeren hadde primært husbondansvar for sine husmenn (leilending i denne forbindelse er nok ensbetydende med gårdbruker, enten han eide eller leide gården). Primært husbondansvar innebar en husbonds rett til vederlag for det han hadde lagt ut for sine folk. Denne tolkningen støttes av arkivoversikten over Amtregnskapene i Rentekammeret ca 1660-1690, der det står at det er ”vanleg å rekne med at denne føresegna fekk mykje å seie for utviklinga av husmannsvesenet”. Rigmor Frimannslund Holmsen mente at ”i de ordene ligger faktisk gjemt en del av husmannens senere avgift til bonden. I og med denne forordningen kom lovgivningen til å legge grunnlaget for det sterke avhengighetsforholdet som husmannen kom i til bonden som eide plassen hans, bonden som altså nu blir husmannens husbonde.” Sølvi Sogner er enig i denne tolkningen, og Knut Dørum mener dette skattebrevet spilte en sentral rolle i utviklingen av husmannens underordnede posisjon. I følge Dørum medførte dette at ”husmannsplasser skulle […]ikke være særskilt skyldsatt eller være et eget matrikulert bruk, men inngå som en del av gården den tilhørte.”