Veiledere, Administratorer
173 321
redigeringer
→Retter og plikter etter 1814: lenke
(→Før 1750: lenke) |
(→Retter og plikter etter 1814: lenke) |
||
| Linje 31: | Linje 31: | ||
I tiden etter 1814 var det det som var igjen av forordningene av. 1750, 1752, 1792, C Vs Norske lov og noen mindre forordninger som gjaldt for husmannsvesenet. Det var således få regler som grep direkte inn i forholdet mellom husmann og husbond. Husmennene hadde ikke stemmerett, og ble stort sett holdt utenfor offentlige verv og posisjoner. Når det gjaldt skatter og avgifter slapp de fleste husmenn unna billigere enn jordeier eller leilending. En årsak var at mange skatter ikke gjaldt husmenn fordi plassene ikke var skyldsatt, en annen årsak var at husmennene ofte hadde lavere betalingsevne, og derfor betalte mindre. | I tiden etter 1814 var det det som var igjen av forordningene av. 1750, 1752, 1792, C Vs Norske lov og noen mindre forordninger som gjaldt for husmannsvesenet. Det var således få regler som grep direkte inn i forholdet mellom husmann og husbond. Husmennene hadde ikke stemmerett, og ble stort sett holdt utenfor offentlige verv og posisjoner. Når det gjaldt skatter og avgifter slapp de fleste husmenn unna billigere enn jordeier eller leilending. En årsak var at mange skatter ikke gjaldt husmenn fordi plassene ikke var skyldsatt, en annen årsak var at husmennene ofte hadde lavere betalingsevne, og derfor betalte mindre. | ||
I 1850 ble det nedsatt en kommisjon for å se på problemet med økt fattigdom blant husmenn. Verken i kommisjonen eller i høringsinstansene var det representanter fra husmennene. Kommisjonens arbeid resulterte i loven av 1851 som fastsatte regler for opprettelse av husmannskontrakter, dvs. at den skulle være skriftlig tinglyst. Loven fastsatte også at husmannen hadde rett på en fridag i uken, at regnskap skulle leveres på bestemte dager, regler for hva som definerte kontraktbrudd. Det var ikke lenger tillatt å pålegge husmannskona arbeidsplikt (men det var fremdeles mulig å pålegge barna). Videre fastsatte 1851-loven husmannens rettigheter og plikter til det offentlige, men dette var en oppsamling av tidligere forordninger. | I 1850 ble det nedsatt en kommisjon for å se på problemet med økt fattigdom blant husmenn. Verken i kommisjonen eller i høringsinstansene var det representanter fra husmennene. Kommisjonens arbeid resulterte i loven av 1851 som fastsatte regler for opprettelse av husmannskontrakter, dvs. at den skulle være skriftlig tinglyst. Loven fastsatte også at husmannen hadde rett på en fridag i uken, at regnskap skulle leveres på bestemte dager, regler for hva som definerte kontraktbrudd. Det var ikke lenger tillatt å pålegge husmannskona arbeidsplikt (men det var fremdeles mulig å pålegge barna). Videre fastsatte 1851-loven husmannens rettigheter og plikter til det offentlige, men dette var en oppsamling av tidligere forordninger. Ifølge [[Arnfinn Engen]] fikk 1851 loven liten praktisk betydning. Den gav husmennene større rettsikkerhet, men formaliserte egentlig bare de gamle ordningene. Et hovedproblem med loven av 1851 var at den manglet kontrollmekanismer. | ||
===Lover om husmannsvesenet etter 1851=== | ===Lover om husmannsvesenet etter 1851=== | ||
I tiden etter 1851 loven var det flere diskusjoner om husmannsvesenet, men ikke noe egentlig lovarbeid. Diskusjonene bunnet i bekymring over mangelen på arbeidskraft i landbruket som oppstod mot slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre på grunn av emigrasjon, urbanisering og mekanisering av jordbruket. Tross den juridiske stillstanden, ble det etablert flere støtteordninger for husmenn, blant annet ”Lov om småbruk- og boliglån” i juli 1915, som førte til opprettelsen av ”Småbruk og boligbanken” som tilrettela for at husmenn kunne kjøpe plassene. Et annet tiltak var ”Midlertidig lov om forlengelse av leietiden for husmenn, bygselsmenn og leilendinger” som ble vedtatt hvert år fra 1920 til 28 for å gi husmennene sikkerhet mot å bli oppsagt fra plassene sine mens Stortinget diskuterte husmannsvesenets fremtid. | I tiden etter 1851 loven var det flere diskusjoner om husmannsvesenet, men ikke noe egentlig lovarbeid. Diskusjonene bunnet i bekymring over mangelen på arbeidskraft i landbruket som oppstod mot slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre på grunn av emigrasjon, urbanisering og mekanisering av jordbruket. Tross den juridiske stillstanden, ble det etablert flere støtteordninger for husmenn, blant annet ”Lov om småbruk- og boliglån” i juli 1915, som førte til opprettelsen av ”Småbruk og boligbanken” som tilrettela for at husmenn kunne kjøpe plassene. Et annet tiltak var ”Midlertidig lov om forlengelse av leietiden for husmenn, bygselsmenn og leilendinger” som ble vedtatt hvert år fra 1920 til 28 for å gi husmennene sikkerhet mot å bli oppsagt fra plassene sine mens Stortinget diskuterte husmannsvesenets fremtid. | ||