Husmannsplasser under Tveiter: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>[[Bilde:Tveiter.jpg|thumb|Kart over Tveiter (Asker Turlag / Jan Martin Larsen)]][[Husmannsplasser under Tveiter|Husmannsplassene under Tveiter]] ligger i Semsvannet landskapsvernområde i [[Asker kommune]] i [[Akershus]]. Verneområdet ble opprettet i 1992 for å bevare det egenartede og vakre kulturlandskapet rundt Semsvannet. Semsvannet er Askers tusenårssted, og området er en av Askers største utfartssteder. Vannet har en rekke fiskeslag, og det drives oppdrett av ørret i anlegget ved Sem. Det er et bratt jordbrukslandskap der gårdene [[Tveiter]], [[Store Berg]] og [[Sem]] har store beiteområder. På turen går du forbi husmannsplassene [[Kølabonn]], [[Mobråtan]], [[Svensrud]], [[Tømmervika]], [[Tangen]] og [[Hajem]]</onlyinclude>

Folketellingen i 1801 lister opp tre plasser under Tveiter riktignok uten navn, men det er plassene Svensrud, Kullebund og Mobråten.

Tveiterbonden betalte landskyld eller jordskatt av både innmark og utmark, så plassfolket betalte ikke skatt av jorda direkte til staten. Husmennene under Tveiter ble ilagt arbeidsplikt som betaling av leie for plassen. Det gjaldt for alle husmenn med jord, som også ble kalt arbeidshusmenn. I andre steder av landet, i sør, på vestlandet og i nord-Norge var bygselhusmannen det vanlige. Han gjorde opp for plassen i kontanter og arbeidet gjerne som håndverker. Strandsittere var en type bygselhusmenn som livnærte seg av fiske. I Asker bodde de i små stuer langs askerlandet.

Husmennene under Tveiter var sikret arbeid på gården, og tveiterbonden var sikret stabil arbeidskraft. Likevel satt ikke alltid plassfamilien like trygt. Det fantes de gårdeiere som kastet ut husmannen og familien hans, for selv å legge plassjorden til egen innmark. Dette uvesenet, som presten Neumann kalte det, ble forsøkt stoppet av statlige forordninger, men det var først i 1851 at loven om husmannsvesenet ble vedtatt. Loven påbød skriftlige avtaler mellom bonden og husmannen bl. a. for å unngå tilfeldige oppsigelser av plassfamilien. En husmannskontrakt regulerte arbeidsplikten til husmannen og de øvrige plikter og også rettigheter han skulle følge.

Fra 1700-tallet og fremover økte tallet på husmenn, - vi kan si i takt med befolkningsveksten. I det før-industrielle samfunnet bodde ca. 90% på landsbygda, og det var jorda som skulle gi utkomme til de fleste. Mange gifteferdige måtte ty til en husmannsplass for å kunne brødfø seg og en familie. På landsbasis topper tallet på husmenn seg i 1865 med hele 65000. På slutten av 1800-tallet blir det stadig færre husmenn inntil det avvikles i løpet av mellomkrigstiden. I 1928 vedtok Stortinget en lov som ga husmenn forkjøpsrett til plassene.

==Ekstern lenke==