Husmannsvesen: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>En '''husmann''' var en bruker på en plass som han bygslet av gårdeieren, kalt en [[husmannsplass]]. Betalingen skjedde gjennom pliktarbeid og/eller i kontanter. Husmenn satt ikke på matrikulert jord; bygslet man matrikulert jord var man å betrakte som [[leilending]]. Husmannsplassen hadde altså ikke eget [[matrikkel]]nummer, men var en del av eierens gård. Husene var ofte husmannens egne, og var gjerne [[lafting|laftede]] tømmerhus som lett kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet. Statusen som husmann kunne vise seg i en persons navn. Det var vanlig å bruke navnet på gården man bodde på som en del av navnet, og husmenn brukte da ofte eiergårdens navn med tillegg av -eie. </onlyinclude>

Betydningen av begrepet husmann har forandret seg over tid. Før midten av 1600- tallet betydde begrepet husmann dels en person som var innlosjert hos en bonde eller gårdeier i byen og som ikke drev jordbruk som hovednæring, dvs. tilsvarende en innerst. Men i denne tiden kunne betegnelsen husmann også bli brukt om en gardbruker i en lavere skatteklasse. Fra midten av 1600- tallet og utover 1700-tallet og 1800- tallet endret betegnelsen husmann seg til å bety en person som leide et ikke særskilt matrikulert jordstykke av en gårdbruker. Han betalte leien i penger eller ved arbeid for bonden. I følge Sølvi Sogner er"...viktigste kriterium på en husmann er adgangen til å pålegge ham arbeidsplikt, uten hensyn til om denne adgangen utnyttes eller ikke. Sorterer han ikke under husmannsloven med dens adgang til å ilegge ham arbeidsplikt, går han over i en annen kategori, og må regnes som innerst." <ref>S.Sogner NHU VIII s. 236-237.</ref>

Hadde husmannsplassen et jordstykke som var stort nok til å kunne drive sitt eget jordbruk, ble husmannen kalt husmann med jord. De hadde en plass med åker og eng, beiterett i utmark og gjerne en [[seter]]. Størrelsen på plassene varierte mye, og selv om de fleste var avhengig av inntekter fra annet arbeid for å klare seg, kunne plassen være stor. Tidvis var den største forskjellen fra et selvstendig bruk at husmannen ikke selv eide plassen. Plassene lå nær eiergården, og kunne bli innlemmet i den dersom det var mer hensiktsmessig for eieren. En annen viktig forskjell fra en selvstendig gård var at husmannen oftest hadde arbeidsplikt på eiergården. I onna måtte han derfor først jobbe på eiergården, og så på sin egen plass. Vår- og høstonn var derfor en ekstra krevende tid for husmenn, og deres avlinger kunne bli dårligere fordi de på det optimale tidspunktet for såing og innhøsting måtte være et annet sted. Arbeidsplikten omfattet ofte også andre familiemedlemmer. Husmenn med jord var vanlige på [[Østlandet]], og I [[Folketellingen_1801|1801-tellingen]] utgjorde denne gruppen 80% av alle husmenn.  

{{Q1}}