Hyttfossklokka: Forskjell mellom sideversjoner

==== '''Hyttfossklokka''' ====

 

"Saugen på Roven Brug støpt på fabrikken ved Nidelven år ?".  

[[Klæbu Arbeiderungdomslag]] med daværende formann [[Johan Nervik]] fikk overta klokka etter at sagbruket på Hyttfossen ikke var noe mer. Klokka ble fraktet til [[Folkets Hus]] i Moadalen og hengt opp der. Tanken bak var at klokka skulle brukes til å ringe nye år inn. I mange år ble det nye året også ringt inn med Høttklokka. Et fint innslag og til minne om de mange som hadde arbeidet på bruket.  

===== Innvielsen av Høttklokka =====

 

Nyttårskvelden 31. desember i 1945 ble klokka heist ned i passende høgde ved siden av et norsk flagg. Klokka 24:00 kimte Høttklokka inn et nytt år. [[Sonja Nervik]] (senere Sonja Jensen) i nydelig lyseblå kjole leste diktet om klokka som hennes far Johan Nervik hadde skrevet for anledningen.

'''Hyttfossklokka'''

Vil du høre noen vers om klokka som nettopp ringte så vakkert for oss.

Den sang som i gamle dage, da den hang på Hyttfoss.

Da den hang der på brakketaket i sitt lille klokkehus

og blanda sin malmfulle stemme til røsten fra fossens sus.

Da hang det på Hyttfossen Bruk i lange og trange år

og nøyaktig fulgte med i arbeidstidens kår.

Den så det yrende livet som foregikk under seg-

Det var smått med det som het fritid,

det var for det meste "Arbeid!".

Med klokka fulgte tida, det var den som passa på

når arbeidsfolket skulle komme og når det kunne gå.

Hver morgen tidlig sang den en tung og vemodig sang

som minnet arbeidsfolket om arbeidstid og tvang.

Men derimot om kvelden når klokka satte i

da rangla og sangla og sang den; "No e arbeisfolket fri".

Men neste morgen gjenntok den sin vedmodige sang

Og arbeidsfolket måtte gå sin gang.

Dem kom fra "Selbu-stugguin", og dem kom nedover  

Sagabakken.

Det var unger, ungdom og manndom. Det var gamle som lutet

med nakken.  

Og slik gikk det år etter år. Det pustende liv gikk sin gang.

Et folk som passet sitt arbeid og ei klokke som passet sin sang.

Men plutselig stoppet det hele. Det yrende liv gikk falitt.

Det lønte seg ikke lengre å arbeide. Det skaffet ikke nok profitt.

Det ble taust og stille og tida ble tung og lang.

Det var ikke nok folk i arbeid og inga klokke som sang.

Den kunne liksom ikke forstå,

hvor det ble av dem som skulle komme og gå.

Men så sa den farvel til fossens sus.

Den begav seg nedover veien og stoppa ved Folkets Hus.

Her traff den gamle venner, hun stoppa dem midt i dansen,

og hilste på Hågen Hansen.

Det var et rørende møte med de to,

som ville være arbeidsfolkets tradisjoner tro.

De ville sammen synge om arbeidsfolkets fri.

Og mane dem til arbeid for ei ny og bedre tid.

Slik gikk det til at klokka fra Hyttefoss

kom hit til Folkets Hus i kveld og sang for oss.

Den sang om det nye året, og om den nye arbeidstid.

Og sang så vakkert "No e arbeidsfolket fri".