Immateriell kulturarv

Immaterielle kulturminner er kulturminner som ikke eksisterer som fysiske gjenstander, men som minner som er bevart på annen måte. Det kan være sagn og historier som er bevart muntlig eller skriftlig, musikk og dans som er overlevert på forskjellige måter, håndverkstradisjoner som går ut over det fysiske produktet og mye annet.

Det er ofte et nært forhold mellom de materielle og de immaterielle kulturminnene, der det immaterielle kan tilføye viktige dimensjoner til det materielle. Dette kan best forklares med et konkret eksempel: Røldalskrusifikset er et materielt kulturminne, som vi kan definere som et 85 cm langt krusifiks utskåret i tre på 1200-tallet. Til dette er det knytta et immaterielt kulturminne: En historie om hvordan krusifikset ble funnet gjennom et under, og hvordan det ble gjenstand for valfart gjennom lang tid. Alle tradisjoner som er overlevert, og som til dels fortsatt er levende tradisjoner, gjør at krusifikset går fra å være et sjeldent kulturminne til å bli noe som er nær unikt i norsk sammenheng. Lignende forhold mellom det materielle og det immaterielle kan vi se på mange andre felter - det fysiske instrumentet og musikken som er skrevet for det, en gammel bygning og historien om de som har levd der og så videre.

UNESCO registrerer og bidrar til vern av immaterielle såvel som materielle kulturminner på internasjonal plan. I Norge foregår mye av vernet av de immaterielle minnene gjennom frivillige organisasjoner, med økonomiske bidrag fra myndighetene. Noe som er særskilt for immaterielle kulturminner er at en i mindre grad enn for de materielle kan sikre dem gjennom lovgivning. En kan forby inngrep på en freda bygning, men en kan ikke bruke lover for å forhindre at tradisjonsbærere dør og at ting blir glemt. Mange av de immaterielle kulturminnene er derfor helt avhengige av at det finnes entusiaster som bevarer kunnskapen, og at myndighetene går inn med de nødvendige midler til å sikre aktivitet og bevaring.

Museer og andre formidlingsinstitusjoner har i senere år blitt stadig mer oppmerksomme på viktigheten av å formidle både de fysiske museumsgjenstandene og den immaterielle arven som knytter seg til dem. Dette har forsåvidt blitt gjort lenge gjennom omvisninger, men man har også tatt i bruk nye utstillingsformer, multimedia og annet for å styrke formidlinga. En annen viktig arena for formidling til større deler av befolkninga er festivaler, der for eksempel håndverk, matlagingstradisjoner og musikk formidles.

Kilder

• Immateriell kulturarv i Norge på regjeringen.no.