Innvandring til Oslo på 1970-tallet

Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle «den nye innvandringen» til Oslo. Byen har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturligå dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder.Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo.

Arbeidsinnvandring

Med "den nye innvandringen" kan vi snakke om utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Så mye at enkelte land hadde begynt å stenge grensene sine.Norge var et av de få land hvor det i praksis ennå var fri innvandring, så derfor ble pågangen ekstra stor i Oslo. Det var nok ikke slik at Norge og Oslo var utlendingenes førstevalg.Begreper som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet.Mennesker som er ute etter arbeid, bedre levekår og en trygg økonomi, er villige til å ofre mye og gjøre store anstrengelser for å oppnå det de drømmer om. Noen reiser ut og gjør det godt, de forteller sine landsmenn om sitt nye land og alle mulighetene der.

Hvor kom de fra?

De kom hovedsakelig fra Pakistan, Tyrkia, og Marokko, altså fra asiatiske og afrikanske land. En god del kom også fra Jugoslavia.

Mange fikk seg arbeid i industrien og på restauranter. Kresne var de ikke, så de fikk lett jobber som nordmenn helst ikke ville ha. Arbeidsplassene stilte ikke krav om bestemte kvalifikasjoner, og for mange nordmenn var disse jobbene lite attraktive.

Arbeidsinnvandringen var på ingen måte planlagt fra myndighetenes side, og det var ytterst tilfeldig hva innvandrerne fikk av norskopplæring og kunnskap om det norske samfunnet. Her møtte de en kultur og et samfunn som var svært annerledes enn deres eget, og når de heller ikke forsto særlig mye av språket, kan vi godt forstå at mange hadde det veldig vanskelig.

Noen få av de utlendingene som kom til Norge på midten av 1970-tallet var ikke først og fremst arbeidsinnvandrere. De kom fra Sør-Amerika, og det var de politiske flyktningene fra Chile. De hadde søkt om asyl i Norge etter å ha flyktet fra militærdiktaturet i Chile etter kuppet i 1973. De var i en annen, og vanskeligere situasjon enn arbeidsinnvandrerne, ettersom de hadde forlatt landet sitt fordi de var forfulgt for sine meninger og sin politiske overbevisning.

Hvem kom til Oslo?

Det går tydelig fram av statistikken at de fleste som kom til Oslo var menn. De kom hit først og fremst for å arbeide og forsøke å skape seg en økonomisk trygg framtid for seg og sine familier.

Mange av disse mennene var gift i sine hjemland, og de sendte i begynnelsen nesten alle pengene de tjente til kone og barn. Mange håpet at de på sikt kunne etablere seg i Norge og få familien hit, men det var også noen som ikke hadde så konkrete fremtidsplaner. De skulle jobbe og tjene penger i Norge noen år, og spare opp en kapital så de kunne dra tilbake til sine land og få en bedre levestandard der. I boken Norsk Innvandringshistorie, (kapittel 5) kan man lese at norske politikere tenkte at markedskreftene skulle regulere flyten av arbeidskraft fra andre land. Fremmedarbeidere skulle komme når Norge trengte dem, og når det ikke lenger var så stort behov for å importere arbeidskraft, skulle de reise tilbake. Dette var en stor feilvurdering, fordi det selvfølgelig handlet om mer enn arbeid for de menneskene som slo seg ned her. De fikk sosiale nettverk, mange tok utdanning og etablerte seg med familie. De trivdes og hadde det godt i Norge. Dermed ble det ofte større grunn til å bli enn til å reise tilbake.

Markedskreftene var ikke egnet som styringsredskap, og det skulle etterhvert utover på 70-tallet vise seg at arbeidsinnvandringen ikke var udelt positiv. Ufaglært arbeidskraft ble mindre etterspurt, norsk økonomi var i kraftig vekst, og landet hadde bruk for mer spesialisert arbeidskraft. Dette er noe av bakgrunnen for innvandringsstoppen som ble innført i 1975.

I årene fra 1975 -1985 fortsatte det å komme mange innvandrere til Oslo, men de som nå kom, var gjerne familiene til arbeidsinnvandrerne. Familiegjenforening utgjorde mesteparten av innvandringen i de årene, og kvinneandelen blant afrikanere og pakistanere i Oslo steg kraftig. Innvandrerne begynte å bidra til befolkningsutviklingen i byen også gjennom barnefødsler. I 1987 fødte f.eks hver kvinne i Norge fra den tredje verden i alderen 15-49 år gjennomsnittlig 3 ganger så mange barn som norske kvinner i samme alder. 10% av Oslos barn ble født av innvandrerkvinner. Etterhvert som årene går nærmer deres fruktbarhetsmønster seg det norske, men også i dagens Oslo føder innvandrerkvinnene flere barn enn etnisk norske. De er også yngre når de får sitt første barn.

Innvandringsstoppen

«FRA 1. FEBRUAR 1975 og i ett år fremover innføres generell stopp i adgangen til å oppnå arbeidstillatelse (innvandringsstopp).» Dette ble vedtatt av et enstemmig Storting 10. desember 1974.

I forkant av dette vedtaket i Stortinget hadde det versert en heftig debatt. Mange var imot innføringen av denne bestemmelsen, også mange av de stortingsrepresentantene som lojalt stemte for vedtaket. Blant folk flest var også meningene delte, også blant innvandrerne selv. Argumentene som ble brukt til å støtte vedtaket var mange. Begrepet "fremmedarbeiderproblemet" ble etablert. Man mente at det i løpet av få år hadde kommet for mange utenlandske arbeidere til landet, og at det hadde blitt så mange sosiale vansker for dem. De hadde så dårlige boligforhold og så mange vanskeligheter med å fungere i det norske samfunnet at det var bedre at myndighetene nå sørget godt for de som allerede hadde kommet hit, istedetfor å ta imot stadig nye. De ville sannsynligvis bli avhengig av sosialhjelp i fremtiden, mente mange.

Boligmarkedet var presset, særlig i de store byene, og noen mente at fremmedarbeiderne forverret situasjonen. Det ble skapt en frykt for at boligområder kunne bli mindre attraktive, slik at nordmennene flyttet ut når innvandrere flyttet inn.

Mye usaklig argumentasjon kom fram, som at "fremmedarbeiderne tar jobbene fra nordmennene". Man kunne ikke tillate at så mange med til dels alvorlige økonomiske, sosiale og kulturelle vanskeligheter kom inn på arbeidsmarkedet uten at det var bedre forberedt fra myndighetenes side. Tilhengerne av innvandringsstoppen mente at denne midlertidige bestemmelsen ville gi det norske samfunnet tid og anledning til å skape gode ordninger på alle måter for de menneskene landet allerede hadde tatt imot. Utviklingen hadde gått i en retning som ikke var ønskelig, og innvandringsstoppen var et nødvendig virkemiddel for å forbedre situasjonen. Mange av innvandrerne selv var også enig i dette. De hadde selv opplevd problemene på kroppen. Det var imidlertid viktig for dem og deres støttespillere at fremmedarbeiderne i seg selv ikke ble fremstilt som et problem, men at det var oppstått vanskeligheter fordi det norske samfunnet ikke var tilpasset den nye situasjonen. Mange nordmenn tenkte det samme.De mente at det nå var avdekket svakheter i det norske samfunnet, og at myndighetene ikke hadde god nok kontroll og oversikt.

Innvandringsstoppen skulle være en midlertidig ordning, men den ble gjort permanent i 1981. Forskriften om innvandringsstopp ble imidlertid opphevet i 1991. Da trådte en ny utlendingslov og -forskrift i kraft, for øvrig samme lov og forskrift som vi har i dag.