Innvandring til Oslo på 1970-tallet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Innvandring til Oslo på 1970-tallet er en kompleks historie. Byen har alltid vært et sted som har tiltrukket seg mennesker fra alle kanter av landet. Her er mulighetene for arbeid og utdanning store, så det har vært naturlig å dra inn til hovedstaden for kortere eller lengre perioder. Mange innflyttere ble værende i byen, og begrepet «Oslo-folk» omfatter minst like mange mennesker med røtter andre steder i landet som det omfatter folk som er født og oppvokst i Oslo.

Mot slutten av 1960-åra startet det vi kan kalle «den nye innvandringen» til Oslo. Den kan kalles ny først og fremst fordi denne innvandringen omfattet folk fra andre land enn tidligere. I Norge ble ord som fremmedarbeidere, arbeidsinnvandrere og gjestearbeidere ble brukt om de som kom til landet på 1970-tallet.

Arbeidsinnvandring

Med «den nye innvandringen» kom utlendinger fra ikke-vestlige land som kom til Oslo først og fremst for å arbeide. I Oslo var behovet for arbeidskraft stort på slutten av 60-tallet og utover i 70-åra. Det var åpne grenser, og det bød seg mange muligheter for de som var villige til å jobbe. Det var ingen organisert rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge, men de fleste europeiske land opplevde en økt innvandring på denne tiden. Så mye at enkelte land hadde begynt å stenge grensene sine. Norge var et av de få land hvor det i praksis ennå var fri innvandring, så derfor ble pågangen ekstra stor i Oslo. Det var nok ikke slik at Norge og Oslo var utlendingenes førstevalg. Mennesker som er ute etter arbeid, bedre levekår og en trygg økonomi, er villige til å ofre mye og gjøre store anstrengelser for å oppnå det de drømmer om. Noen reiser ut og gjør det godt, de forteller sine landsmenn om sitt nye land og alle mulighetene der.

Hvor kom de fra?

De kom hovedsakelig fra Pakistan, Tyrkia, og Marokko, altså fra asiatiske og afrikanske land. En god del kom også fra Jugoslavia. Mange fikk seg arbeid i industrien og på restauranter. Kresne var de ikke, så de fikk lett jobber som nordmenn helst ikke ville ha. Arbeidsplassene stilte ikke krav om bestemte kvalifikasjoner, og for mange nordmenn var disse jobbene lite attraktive.

Arbeidsinnvandringen var på ingen måte planlagt fra myndighetenes side, og det var ytterst tilfeldig hva innvandrerne fikk av norskopplæring og kunnskap om det norske samfunnet. Her møtte de en kultur og et samfunn som var svært annerledes enn deres eget, og når de heller ikke forsto særlig mye av språket, kan vi godt forstå at mange hadde det veldig vanskelig i begynnelsen.

Noen få av de utlendingene som kom til Norge på midten av 1970-tallet var ikke først og fremst arbeidsinnvandrere. De kom fra Sør-Amerika, og det var de politiske flyktningene fra Chile. De hadde søkt om asyl i Norge etter å ha flyktet fra militærdiktaturet i Chile etter kuppet i 1973. De var i en annen, og kanskje vanskeligere situasjon enn arbeidsinnvandrerne, ettersom de hadde forlatt landet sitt fordi de var forfulgt for sine meninger og sin politiske overbevisning.

Hvem kom til Oslo?

Det går tydelig fram av statistikken at de fleste som kom til Oslo var menn. De kom hit først og fremst for å arbeide og forsøke å skape seg en økonomisk trygg framtid for seg og sine familier.

Mange av disse mennene var gift i sine hjemland, og de sendte i begynnelsen nesten alle pengene de tjente til kone og barn. Mange håpet at de på sikt kunne etablere seg i Norge og få familien hit, men det var også noen som ikke hadde så konkrete fremtidsplaner. De skulle jobbe og tjene penger i Norge noen år, og spare opp en kapital så de kunne dra tilbake til sine land og få en bedre levestandard der. Dette var en vanlig tanke blant annet for pakistanerne, som ofte kom fra områder der sesongmigrasjon var vanlig.

I boken Norsk Innvandringshistorie, (kapittel 5) kan man lese at norske politikere tenkte at markedskreftene skulle regulere flyten av arbeidskraft fra andre land. Fremmedarbeidere skulle komme når Norge trengte dem, og når det ikke lenger var så stort behov for å importere arbeidskraft, skulle de reise tilbake. Dette var en stor feilvurdering, fordi det selvfølgelig handlet om mer enn arbeid for de menneskene som slo seg ned her. De fikk sosiale nettverk, mange tok utdanning og etablerte seg med familie. De trivdes og hadde det godt i Norge. Dermed ble det ofte større grunn til å bli enn til å reise tilbake.

Markedskreftene var ikke egnet som styringsredskap, og det skulle etterhvert utover på 70-tallet vise seg at arbeidsinnvandringen ikke var udelt positiv. Ufaglært arbeidskraft ble mindre etterspurt, norsk økonomi var i kraftig vekst, og landet hadde bruk for mer spesialisert arbeidskraft. Dette er noe av bakgrunnen for innvandringsstoppen som ble innført i 1975.

I årene fra 1975 -1985 fortsatte det å komme mange innvandrere til Oslo, men de som nå kom, var gjerne familiene til arbeidsinnvandrerne. Familiegjenforening utgjorde mesteparten av innvandringen i disse årene, og kvinneandelen blant afrikanere og pakistanere i Oslo steg kraftig. Innvandrerne begynte å bidra til befolkningsutviklingen i byen også gjennom barnefødsler. I 1987 fødte for eksempel hver kvinne i Norge fra den tredje verden i alderen 15-49 år gjennomsnittlig 3 ganger så mange barn som norske kvinner i samme alder. 10% av Oslos barn ble født av innvandrerkvinner. Etterhvert som årene går nærmet deres fruktbarhetsmønster seg det norske, men også i dagens Oslo føder innvandrerkvinnene flere barn enn etnisk norske. De er også yngre når de får sitt første barn. Statistikken viser at barn av innvandrere raskt nærmer seg vanlig norsk mønster for barnefødsler.

Hvor bosatte de seg?

På 70-tallet hadde store deler av Oslo boligmasse fremdeles ganske dårlig standard. De gamle bygårdene på østkanten var preget av forfall. Leilighetene var små og i dårlig forfatning.

De nordmenn som hadde anledning og økonomi til å flytte til bedre boliger andre steder i byen, gjorde det, og det er på 1970-tallet de store drabantbyene blir bygget. Ammerud, Romsås, Stovner, Furuset – alle oppover i Groruddalen. Idag er disse områdene blitt boligområder for veldig mange innvandrere og deres etterkommere, men på 1970-tallet var det først og fremst nordmenn som flyttet til disse stedene. For å få leilighet der, måtte man være medlem i et bolibyggelag, som for eksempel OBOS, og jo lengre tid man hadde vært medlem, jo større mulighet hadde man for å få kjøpt noe. Boligkooperasjonen var et ukjent system for innvandrerne som kom til Oslo på 70-tallet. Å få tildelt bolig gjennom kommunen var også veldig vanskelig på grunn av strenge krav for å bli godkjent som boligsøker.

De nye innvandrerne ble ofte henvist til å sette inn en annonse i avisene i håp om å få tak i en billig hybel. Men den vanligste løsningen for dem ble å få tildelt en tjenestebolig gjennom arbeidsgiveren. Disse boligene var gjerne veldig små og dårlige. Mange måtte dele en liten leilighet med flere arbeidere. Avhengighetsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver var heller ingen god situasjon å være i over lengre tid. For øvrig var det viktig med forbindelser og gode nettverk for å finne seg et sted å bo. Innvandrerne hadde ikke dette nettverket, men kunne etter hvert hjelpe hverandre. De fleste hadde ikke den nødvendige egenkapital for å kunne få lån til kjøp av bolig. Dessverre hendte det at innvandrerne som kom til Oslo ble utsatt for dårlig behandling og utnyttet av spekulanter på utleiemarkedet.

Myndighetene engasjerte seg i liten grad i boligforholdene til fremmedarbeiderne. For å komme i betraktning i kommunens offentlige boligformidling, var kravet at man hadde bodd i landet i to år. Deres boligsituasjon var dermed veldig problematisk.

Innvandrerne bosatte seg altså først og fremst på østkanten; i Oslo sentrum, på Grønland, Grünerløkka og Tøyen-området. Det var disse områdene nordmennene hadde flyttet fra, fordi de fikk bedre muligheter i de nybygde drabantbyene i Groruddalen. Det var i Oslo indre øst det var ledig husrom å få tak i, og mange betalte dyre husleier for krypinn som verken hadde kjøkken eller bad. Standarden var som regel svært dårlig. Noen måtte bo på hospitser eller leie en liten hybel. Det vanligste var at arbeidsgiveren ordnet med bolig til fremmedarbeiderne. Tilbudet kunne bestå av en brakke uten innlagt vann, eller et rom på et pensjonat hvor man måtte dele bad og kjøkken med mange andre.

Hvordan ble de mottatt i Norge?

De nye innvandrerne på 1970-talet var synlige i gatebildet. De hadde annerledes klesdrakt, de så annerledes ut, de hadde ofte en annen religion, en annen kultur, andre matvaner, og ikke minst et annet språk. Men innvandrerne var ikke bare forskjellig fra nordmenn, - det var også innbyrdes forskjeller dem imellom. Av den vanlige nordmann ble likevel fremmedarbeiderne sett på som en ensartet gruppe. En vanlig oppfatning var at dette var personer uten utdanning og fagkunnskap,de fikk også de dårligst betalte og mest ufaglærte jobbene, og de hadde særdeles dårlige boforhold.

Som arbeidskraft betraktet, ble de aller fleste ønsket velkommen. Det var behov for dem i arbeidslivet, og dette var stort sett mennesker som var svært arbeidsvillige, ikke storforlangende og kresne.

I tillegg til de praktiske vanskelighetene med dårlig økonomi, språket og tilpasning til livet i Norge, ble mange møtt med skepsis og intoleranse. Problemene så ut til å øke etter hvor sterkt innvandrerne skilte seg ut, utseendemessig og kulturelt. Konflikter som i bunn og grunn var basert på rasisme, var dessverre ikke en sjeldenhet.

I Norge skulle det ikke så mye til for å skille seg ut, det skulle mange fremmedarbeidere få erfare. Men mange vanskeligheter oppsto ikke først og fremst på grunn av rasisme. Språklige og kulturelle misforståelser var kanskje den vanligste årsaken til problemene mellom nordmenn og utlendinger.

Det er alltid vanskelig å være pioner, de som kom først ble sett på mer fremmede enn de som kom senere. De hadde ikke noe etablert nettverk å støtte seg til.De fleste var alene, og de opplevde nok mye ensomhet og hjemlengsel i tilllegg til alle de praktiske prolemene med arbeid og språk, og ikke minst det norske byråkratiet.

Hjelp til selvhjelp: Opplysningskontor for utlendinger

I 1970 ble det opprettet et opplysningskontor for utlendinger ved arbeidskontoret i Oslo, og språkundervisning ble organisert ved at de kunne få inntil 150 timer gratis.

På opplysningskontoret kunne de få praktisk hjelp til å forstå hvordan det norske samfunnet fungerte. Å fylle ut selvangivelsen var en av de tingene de kunne få hjelp til. På den tiden var selvangivelsen et stort og innviklet skjema som selv mange nordmenn hadde problemer med å fylle ut, så man kan jo tenke seg hvor uoverkommelig det måtte føles for en som var ukjent med språket og norske faguttrykk.

Innvandrerne fikk også sin egen forening allerede i 1971, FAF (Fremmedarbeidernes Arbeiderforening). FAF arbeidet for å sikre innvandrernes interesser mht til bolig- og arbeidsfohold. De utga fra 1974 avisen «Fremmedarbeideren», med stoff på sju språk.

Innvandringsstoppen

«FRA 1. FEBRUAR 1975 og i ett år fremover innføres generell stopp i adgangen til å oppnå arbeidstillatelse (innvandringsstopp).» Dette ble vedtatt av et enstemmig Storting 10. desember 1974.

I forkant av dette vedtaket i Stortinget hadde det versert en heftig debatt. Mange var imot innføringen av denne bestemmelsen, også mange av de stortingsrepresentantene som lojalt stemte for vedtaket. Blant folk flest var også meningene delte, også blant innvandrerne selv. Argumentene som ble brukt til å støtte vedtaket var mange. Begrepet «fremmedarbeiderproblemet» ble etablert. Man mente at det i løpet av få år hadde kommet for mange utenlandske arbeidere til landet, og at det hadde blitt så mange sosiale vansker for dem. De hadde så dårlige boligforhold og så mange vanskeligheter med å fungere i det norske samfunnet at det var bedre at myndighetene nå sørget godt for de som allerede hadde kommet hit, istedetfor å ta imot stadig nye. De ville sannsynligvis bli avhengig av sosialhjelp i fremtiden, mente mange.

Boligmarkedet var presset, særlig i de store byene, og noen mente at fremmedarbeiderne forverret situasjonen. Det ble skapt en frykt for at boligområder kunne bli mindre attraktive, slik at nordmennene flyttet ut når innvandrere flyttet inn.

Mye usaklig argumentasjon kom fram, som at «fremmedarbeiderne tar jobbene fra nordmennene». Man kunne ikke tillate at så mange med til dels alvorlige økonomiske, sosiale og kulturelle vanskeligheter kom inn på arbeidsmarkedet uten at det var bedre forberedt fra myndighetenes side. Tilhengerne av innvandringsstoppen mente at denne midlertidige bestemmelsen ville gi det norske samfunnet tid og anledning til å skape gode ordninger på alle måter for de menneskene landet allerede hadde tatt imot.

Utviklingen hadde gått i en retning som ikke var ønskelig, og innvandringsstoppen var et nødvendig virkemiddel for å forbedre situasjonen. Mange av innvandrerne selv var også enig i dette. De hadde selv opplevd problemene på kroppen. Det var imidlertid viktig for dem og deres støttespillere at fremmedarbeiderne i seg selv ikke ble fremstilt som et problem, men at det var oppstått vanskeligheter fordi det norske samfunnet ikke var tilpasset den nye situasjonen. Mange nordmenn tenkte det samme. De mente at det nå var avdekket svakheter i det norske samfunnet, og at myndighetene ikke hadde god nok kontroll og oversikt.

Innvandringsstoppen skulle være en midlertidig ordning, men den ble gjort permanent i 1981. Forskriften om innvandringsstopp ble imidlertid opphevet i 1991. Da trådte en ny utlendingslov og -forskrift i kraft, for øvrig samme lov og forskrift som vi har i 2003.

Innvandringssituasjonen i Groruddalen i Oslo etter 1985

I Groruddalen begynte folk å bli vant til å få stadig flere utenlandske naboer i løpet av 80-åra, men rundt 1985 var det fremdeles litt uvanlig for den alminnelig nordmann med sterk, fremmedartet mat, eksotiske krydder og ukjente typer frukt og grønnsaker. Men når naboene i oppgangen og i lokalmiljøet etterhvert kommer fra alle verdenshjørner, og side om side lever med hver sin kultur, mer eller mindre norskpåvirket, så blir mangfoldigheten gradvis en naturlig del av tilværelsen for alle som bor der. Barna vokser opp sammen, går i barnehagen og på skolen, de tenker knapt over at deres familiebakgrunn og kultur er forskjellig. De har sine miljøer hvor de omgås sine egne, samtidig deltar de i fellesskapet på skolen og i fritidsaktiviteter sammen med «alle», uansett farge, religion og kultur.

Kilder

  • Aakervik, Gunnhild Mangfold i nærmiljøet; Internasjonal Vennskapgruppe på Romsås gjennom 15 år. 1984-1999. Almater Forlag, 1999
  • Lande, Marit Oslo gjennom 1000 år. Cappelen forlag, 2000
  • Bø, Bente Puntervold Fremmedarbeidernes boligsituasjon i Oslo. Universitetsforlaget, 1980.
  • Gundersen, Gunnar Bull Vi er så gode så; fra mine fremmedarbeidernotater. Aschehoug forlag, 1975
  • Holen, Øyvind Groruddalen; en reiseskildring. Cappelen forlag, 2005
  • Innvandrere i Norge; hvem er de, hva gjør de og hvordan lever de? Red. av Kåre Vassenden. Statistiske Analyser. Statistisk Sentralbyrå, 1997
  • Tjelmeland, Hallvard/Brochmann, Grete Norsk innvandringshistorie, Red. av Knut Kjeldstadli. Bind 3: I globaliseringens tid 1940- 2000. Pax forlag, 2003
  • Kadafi, Zaman Norge i svart, hvitt og brunt; en multikulturell mosaikk. Aschehoug, 1999. Oslo Bys historie. Capppelen 1994, bind 5
  • Mubashir, Noman Mitt liv som Ola Noman. Kagge forlag, 2004
  • Min stemme – Vår historie; dokumentasjon av det flerkulturelle Norge. ABM-skrift nr 19. ABM-utvikling, 2005
  • Statistisk Årbok for Oslo Flere årganger, men spesielt 2005
  • Vi og de; en håndbok om kommunikasjon på tvers av kulturer. UDI, 2006
  • Byminner nr 3/1998 Tidsskrift
  • 100 år – Norge 1905-2005 Hundreårsmagasinet. Informasjonsbilag fra Norge 2005, distribuert av Aftenposten
  • Prosa nr 4/2003 faglitterært tidsskrift
  • Avisartikler fra Dagbladet, Aftenposten, Morgenbladet, VG, Arbeiderbladet


Erdetherny.jpg Innvandring til Oslo på 1970-tallet er basert på en artikkel fra prosjektet Er det her jeg hører til? publisert på nettstedet Erdether.no og lagt ut på lokalhistoriewiki.no under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten.