Marokko
Marokko, formelt Kongedømmet Marokko, er en stat i Nord-Afrika. Landet grenser til Algerie i øst, i sør til Vest-Sahara, et omstridt område som Marokko gjør krav på og har okkupert siden 1976. Marokko har en lang kystlinje mot Atlanterhavet i vest, og en mindre mot Middelhavet i nord, med en sjøgrense til Spania. Det er også to spanske enklaver, Ceuta og Melilla, på nordkysten. Marokko har et areal på omkring 446 550 km² og et estimert innbyggertall på 36,6 millioner (2021).
Landets offisielle språk er arabisk og tamazigh (godkjent i 2011), fransk og til dels spansk er utbredt.
Geografi
Landet har mange ulike naturmiljøer og danner en geologisk overgangssone mellom Afrikas sletteland og det alpine fjellsystemet. 12,8 prosent av landets areal er dekket av skog (2019).
I nord, langs Middelhavskysten fra Tanger i vest og neste til Melilla i øst, ligger fjellkjeden Rif som går i en bue av høye fjellrygger på rundt 2000 meter over havet og brede daler parallelt med den bratte kysten.
De alpine Atlasfjellene noe lenger sør er landets dominerende trekk og kalles Marokkos «ryggrad», og strekker seg gjennom landet i retning sørvest–nordøst. Atlasfjellene består av tre fjellkjeder: Midtre Atlas (Moyen Atlas), flankert av elven Oum er-Rebia som renner mot Atlanterhavet, og av Moulouya som renner mot Middelhavet, hever seg til over 3000 meter over havet. I sørvest løper den sammen med Høye Atlas (Haut Atlas), som i Jabal Toubkal når 4167 meter over havet, er både Marokkos og Nord-Afrikas høyeste fjell, Sør for Høye Atlas, avbrutt av en senkningssone, ligger fjellkjeden Antiatlas. Denne fjellkjeden, som er den vestlige delen av Atlasfjellene, er et 1200–1500 meter høyt platå.
Disse fjellsystemene er viktige for Marokko da de sikrer vannforsyning og gir grunnlag for vanningssystemer til landbruket som er en viktig næringsvei for landet og sikrer en spredt bebyggelse.
I Høye Atlas ligger også Ouzoud-fallene, tre fosseløp som faller tilsammen 110 meter med høyeste enkeltfall på 75 meter. Dette gjør fallene til Afrikas best høyeste, etter Victoriafallene som har høyeste enkeltfall på 108 meter.
Styresett
Marokko ble ved uavhengigheten i 1956 et konstitusjonelt monarki. Landet regnes som et relativt demokratisk samfunn som tillater flere partier og avholder frie valg.
Etter grunnloven fra 2011, som ble vedtatt ved folkeavstemning gjennomført i etterkant av store demonstrasjoner under den arabiske våren, er kongen forpliktet til å utpeke en statsminister fra partiet med størst oppslutning i parlamentet. Grunnloven legger opp til at det må etableres koalisjonsregjeringer. Kongen har fortsatt utstrakt makt.
| Tiltrådte | Død | Navn |
|---|---|---|
| 1956 | 1961 | Mohammed V |
| 1961 | 1999 | Hassan II |
| 1999 | Regjerende | Mohammed VI |
Historie
Barbareskstatene
Utdypende artikkel: Barbareskstatene
Barbareskstatene eller røverstatene er et eldre navn på landene Marokko, Algerie, Tunisia og Tripolis i Nord-Afrika. Disse statene drev omfattende sjørøvervirksomhet på Middelhavet fram til den franske erobringen av Algerie i 1830-åra.
Mange norske og danske skip ble offer for sjørøvere, og en rekke nordmenn opplevde å bli holdt som slaver i området. Sjørøveriet var sanksjonert av de lokale herskerne, og var organisert omtrent som kaperfart.
Spansk og Fransk Marokko
Marokko ble underlagt europeisk innflytelse særlig fra 1600-tallet, men både engelskmenn og spaniere ble fordrevet fra området.
Alawitt-dynastiet, som også er dagens kongehus, klarte å opprettholde selvstendighet, men dagens Marokko ble delt et fransk og spansk protektorat i 1912. I tillegg ble det opprettet en internasjonal sone rundt byen Tanger ved innseilingen til Gibraltarstredet og Middelhavet. Tanger sto under sultanens overhøyhet fra 1912, og ved en britisk-fransk-spansk traktat i 1923 ble byen internasjonal sone på 582 km².
I åra 1919–1934 nedkjempet franske og spanske styrker motstanden fra berbere i innlandet. Selv om motstand ble slått ned, beholdt den marokkanske kongen sin trone. Allierte tropper ble landsatt i Marokko i 1942, hvilket påskyndet selvstendigheten i 1956.
Uavhengighet
Dagens Marokko ble uavhengig i 1956, basert på de to tidligere protektoratene Spansk Marokko og Fransk Marokko. Formelt hadde disse hatt den marokkanske kongen (sultan) som hersker, men var kontrollert av henholdsvis Spania og Frankrike. I tillegg ble også den internasjonale sonen Tanger en del av den nye staten.
Den spanske enklaven Ifni fra 1860 på Atlanterhavskysten sør i landet består overført til Marokko etter en avtale mellom de to landene i 1969.
Det er ytterligere to spanske enklaver på nordkysten mot Middelhavet. Marokko gjør krav på disse sammen med en rekke spanske øyer (Plazas de soberanía) utenfor nordkysten i Middelhavet. Disse områdene var ikke en del av Spansk Marokko, og Melilla har vært spansk siden 1497 og Ceuta fra 1580 etter å ha vært portugisisk fra 1415.
Da det spanske protektoratet fikk uavhengighet i 1956, fulgte ikke disse områdene med inn i den nye staten Marokko.
- Ceuta ligger nær Gibraltarstredet som skiller byen fra det spanske fastlandet. Eksklaven har et areal på om lag 28 km² og med 83 239 innbyggere (2024).
- Melilla ligger lenger øst, ikke så langt fra grensen til Algerie. Eksklaven har et areal på om lag 12,34 km² og med 85 811 innbyggere (2024). Byen er en garnisonsby og en frihavn.
Økonomi og næringsliv
Marokko har fra 2010 en frihandelsavtale med EU og fra 2006 med USA. Landet har en sammensatt økonomi med et betydelig innslag av industrialisering og en stor tjenesteytende sektor, inklusive turistindustrien. Landbruket er fortsatt viktig både i forhold til sysselsetting og eksport. Dette produserer og eksporterer særlig frukt og grønnsaker fra landbruket og produserer kjøtt for å dekke eget forbruk, mest sau og kveg.
Landets største industri er gruvedrift av fosfater og dette er landets største inntektskilde.
Den nest største inntektskilden er fra statsborgere som bor i utlandet som overfører penger til slektninger bosatt i Marokko.
Landets tredje største inntektskilde er turisme.
Befolkning, språk og religion
Marokko er det fjerde mest befolkede arabiske landet etter Egypt, Sudan og Algerie.
Rundt 63 prosent bor i byer (2019), og befolkningen der øker med tilflytting fra landsbygda. De største byene er Casablanca (største by), Rabat (hovedstad), Fès og Marrakech.
Der er ingen betydelige genetiske forskjeller mellom marokkanske arabere og marokkanske ikke–arabere (det vil si berbere og saharawis). Derfor er det sannsynlig at arabiseringen hovedsakelig var en kulturell prosess uten genetisk erstatning.
Marokkos offisielle språk er arabisk. Landets særskilte arabiske dialekt kalles marokkansk arabisk. Rundt 12 millioner (40 % av befolkningen), hovedsakelig i jordbruksområder, snakker berbisk.
De fleste marokkanerne er muslimer av den sunni-islamske retning, og av arabisk, berbisk eller blandet arabisk–berbisk opphav. Araberne invaderte Marokko i det 7. århundre og etablerte sin kultur der. Marokkos jødiske minoritet har sunket betraktelig og teller rundt 7000. De fleste av de 100 000 utenlandske beboerne er franske eller spanske, mange er lærere eller teknikere og stadig flere pensjonister, særlig i Marrakech.
Marokko og Norge
Diplomatiske forbindelser
Marokko og Norge opprettet diplomatiske forbindelser i 1958. Det bilaterale samkvemmet omfatter både handel og investeringer.
Marokko er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Marokko ved sin ambassade i Rabat, generalkonsulat i Casablanca og konsulater i Tanger og Agadir. Haakon Nord var første norske sendemann til Marokko, fram til 1964.
Det ble en diplomatiske konflikt mellom Norge og Marokko i 2009 da de to barna til idrettsutøveren Khalid Skah ble hentet til Norge i en privat operasjon.
Næringsliv
Gjennom EFTA inngikk Norge i 1999 en frihandelsavtale med Marokko.
Det er norske investeringer i Marokko blant annet innen IKT, skipsfart og fiskeriteknologi, samt produksjon av mineralgjødsel. Blant norske etableringer i Marokko er blant annet Elopak, Jotun, O. Mustad & Søn og Sjøvik-gruppen.
Arbeidsinnvandring
Arbeidsinnvandring fra Marokko til Norge har vært en viktig del av det bilaterale samkvemmet mellom Norge og Marokko.
Tidligere kontakter
Røverstatene
I tidligere tider måtte Danmark-Norge, som mange andre land, betale tributt til barbareskstatene for å få fritt leide gjennom området. Etter 1814 kunne norske skip føre svensk orlogsflagg i området og dermed få fritt leide.
For de uheldige sjømennene som havnet i slaveri i Nord-Afrika var det mulig å bli kjøpt fri, og det ble organisert en rekke innsamlingsaksjoner her i landet for å få hjem norske sjøfolk.
Fremmedlegionærer
Sigurd Gotaas skal ha vært blant annet i Marokko en periode i 1880-åra. Men fra mellomkrigstiden og fram til uavhengigheten i 1956 var det rekke nordmenn som tjenestegjorde i Marokko i den franske Fremmedlegionen, minst sju av disse er identifisert.
De fleste var i 3e REI (3e Régiment Étranger d'Infanterie) som var i Marokko fra omorganiseringen i 1920. I Marokko deltok regimentet i Rifkrigen 1920 til 1926 og deretter holde kontroll over landet og slå ned uro. I åra 1940 til 1942 var regimentet en del av Vichy-styrkene, men skiftet side i 1942 og gikk inn på alliert side og fulgte fronten mot tyskerne gjennom Algerie og Tunisia.
- Sigurd Gotaas (1863–1915), fra Verdal. I 2RE i fem år i Marokko, India og Tonkin i Indokina. Lot seg verve på nytt i 1915 under første verdenskrig og ble drept av en tysk granat samme år.
- Oskar Hansen (1892–1971), fra Lofoten. Lot seg verve 1908, 16 år gammel. Såra i kamp med arabiske stammer i Marokko, og dimittert etter fire og en halv måned som legionær. Senere amerikansk major og oberstløytnant på vestfronten under første verdenskrig, senere billedhogger og utsmykket blant annet i årene 1936–1941 Hooverdammen på grensen mellom Nevada og Arizona.
- August Beckmann Amundsen (1906–1949), fra Vestfold, tidligere sjømann. Lot seg verve 1931, og var i legionen til 1936, det meste av tida i 3e REI i Marokko. Sersjant da han ble dimittert. Lot seg verve til Den norske legion 1941, ble SS-Oberscharführer der basert på hans grad fra legionen. Var ved Leningradfronten, og fikk Jernkorset av 2. klasse for tapperhet og infanteristormmerket. Våpenansvarlig i 2. SS-Politikompani i Finland, senere overført til 3. SS-Politikompani og leder for støttepunktet i Tysfjord. Dømt til seks års fengsel for landssvik. Døde kort tid etter løslatelsen av hjernehinnebetennelse i januar 1949.
- Trygve Christiansen (1906–1976), fra Norderhov ved Hønefoss. Underoffiser i det norske artilleriet, lot seg verve 1929 og ble sersjant i legionen. Gikk på fransk krigsskole og ble fenrik (Sous-Lieutenant). I 3e REI i Marokko fra 1933, forfremma til løytnant i 1935. På permisjon i Norge da krigen brøt ut 1939, og klarte ikke å komme seg til Frankrike. Frivillig i Vinterkrigen hvor han fikk kallenavnet «Marokkos skrekk». Deltok i felttoget i Norge 1940, deretter krigsfange en kort tid. Involvert i motstandsarbeid, men lot seg så verve til Den norske legion som offiser. Ble syk, og derfor dimittert. Tiltalt for landssvik, men ikke straffa under rettsoppgjøret. Jobba senere som vekter i Norsk Vaktselskap.
- Johan Didriksen (d. 1945), tidligere hvalfanger, plantasjeeier og forretningsmann. Var i Fremmedlegionen i 3e REI i Marokko. Tjenestegjorde senere i de norske styrkene i Storbritannia under andre verdenskrig. Døde av forgiftning i Skottland 2. april 1945.
- Olav Jaconelli (1920–1943), fra Oslo. Tjenestegjorde i 3e REI, som var i Marokko som Vichy-styrker. Regimentet overgav seg til allierte styrker i november 1942, og skifta side. Falt i kamp mot tyske styrker 22. januar 1943 ved Bic el Arbi i Tunisia, 22 år gammel.
- Bjørn Holm (1928–1986), fra Trondheim. Sjømann som lot seg verve i Marseille i 1952. Følte seg lurt, og hadde trolig ikke forstått vilkårene i kontrakten. Rekruttopplæring i Algerie, deretter til Indokinan i 3e REI. Tatt til fange ved Dien Bien Phu. Alvorlig syk under fangenskap. Overlevert under fangeutveksling og evakuert til Hanoi. Mottok Croix de Guerre med gullstjerne for innsatsen i Indokina. Overført til Algerie kort tid etter at frigjøringskrigen brøt ut. Deltok i kamper i 1955. Overført til Marokko, der han i september 1955 var i kamp i Atlasfjellene. Dekorert flere ganger i forbindelse med disse kampene.
- Svein Skjalg (1934–2023). Lot seg verve i Paris juni 1954. Rekruttskole i Algerie, deretter til Indokina der han ankom kort tid før franskmennene trakk seg ut. Tilbake til Algerie og så videre til Marokko i 4e REI. Da Marokko ble selvstendig i mars 1956 ble han sendt til Taounate-regionen i den sørlige delen av landet, der det fortsatt var kamper fram til 1957 da 4e REI ble trukket ut av Marokko som siste enhet i legionens 50 prs tilstedeværelse i landet.