Jørgen Herman Vogt: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Jørgen Herman Vogt]]''' (født [[21. juli]] [[1784]] i [[Bragernes]], død [[12. januar]] [[1862]] i [[Oslo|Christiania]]) var jurist, embetsmann og politiker. Han var en typisk representant for for de pliktoppfyllende og nøysomme embetsmennene som i tiden etter adskillelsen fra [[Danmark]] i 1814 tok på seg ansvaret for å utvikle den nye staten og som ved hjelp av [[Grunnloven]] fremmet og etablerte norsk selvstendighet innenfor rammene av unionen med Sverige. Vogt er den lengst sittende norske statsråd gjennom alle tider.

I 1803 hadde faren blitt [[Nordfjord sorenskriverembete|sorenskriver i Nordfjord]], og da han døde 1809 overtok sønnen dette embetet. Dette skjdde etter onkelens bruk a sin innflytelse og med sine anbefalinger fra finanskollegiet.  

21. januar 1810 giftet han seg i Bragernes med Ingeborg Maria Lorentzen (1788–1821), datter av kjøpmann Jacob Lorentzen (1738–1810) og Karen Rosenberg Stranger (1751–1817). Med henne fikk han døtrene Karen Rosenberg Vogt (1810-1855) og Marie Louise Vogt (1817-1900), samt sønnen [[Jacob Vogt (1819–1906)|Jacob Vogt]], som var lege.

Imidlertid ga embetet som soreskriver liten mulighet for utfoldelse og utvikling og etter tre år søkte han seg tilbake til den danske sentrale statsforvaltningen og fikk stilling som som [[assessor]] i finanskassedireksjonen og arkivar i finanskollegiet. Her fikk han bl.a. gjennomført en nyordning av statens utgiftsbudsjett med klassifisering av statsutgiftene etter formål.

Mellom Vogt og finansminister og regjeringens dominerende medlem [[Herman Wedel Jarlsberg]] var et et nært og godt samarbeid. De hadde et felles syn på hva,som burde gjøres og hvordan. Vogt var meget lojal overfor sin statsråd og hans arbeidsevne og administrative kreativitet var sentrale i saneringen av det tidligere pengevesenet og etableringen av den nye statens finansielle grunnlag.

Han ble enkemann 24. september 1821, men giftet seg igjen 22. november 1822 i Christiania med Hedvig Lovisa Frölich (22. juni 1787-7. januar 1880), datter av den svenske rittmester Adolf Fredrik greve Frölich (1756-1831) og Hedvig Eleonora Hummelhielm (1768-1846). De fikk datteren Ingeborg Hedvig Vogt (født 11. februar 1825 i Christiania, død 17. august 1904 i Tosterup, [[Skåne]]), senere gift med greve Albert Ehrensvärd, svensk utenriksminister. Ekteskapet ble imidlertid oppløst 1837.

I 1818 ble han medlem av den Lovkomiteen som ble nedsatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Her ble han en sentral og drivende kraft i å få opprettet det kommunale selvstyret gjennom [[formannskapslovene]] av 1837. I 1835 fikk han ansvaret for å utarbeide [[Straffeloven av 1842|en ny straffelov, vedtatt i 1842]] Her fikk han viktig bistand fra høyesterettsassessor [[Johan Henrik Rye (1787–1868)|Johan Henrik Rye]]. I disse årene hadde Vogt også flere andre verv, som blant annet en av kommissærene ved skiftebehandlingen av [[Det Ankerske fideikomiss|det Ankerske fideikomiss]], og han var blant stifterne og direksjonsmedlem i [[Christiania Sparebank]] (1822). Han deltok også i Christianias første ligningskommisjon og satt i styret for [[Christiania Borgerskole]]. Fra 1833 til sin død var han preses i [[Selskabet for Norges Vel]].

Vogt sto for en liberal-konservativ politisk linje, og var en vokter av både Norges likestilling i unionen og av regjeringens autoritet overfor både kongemakten og [[Stortinget]]. Han var en talsmann for «tidsmæssige Fremskridt med Varsomhed». Dette brakte ham etter hvert i konflikt med et stadig mer aktivistisk Storting. Denne drakampen mellom statsmaktene var bakgrunnen for at han i 1845 ble stilt for [[riksrett]], det formelle grunnlaget var strid om regjeringen hadde rett til å regulere tollembetsmenns andel av tollinntekter og om regjeringen hadde rett til å heve tollsatsene gjennom en [[provisorisk anordning]]. Takket være en gllendende forsvarstale fra [[Frederik Stang]] ble Vogt frifunnet.

Som en sterk forsvarer av Norges selvstendighet overfor den svenske kongemakten, ble han den første som brått ble skiftet ut i desember 1858 da [[Karl IV|kronprinsregent Karl]] ville gjøre plass i regjeringen for sin venn [[Christian Birch-Reichenwald]] og hans støttespillere. Da Vogt gikk ut av regjeringen ble det nye ministeriet ble kalt [[Sibbern/Birch/Motzfeldt-ministeriet]] og satt til 1861.

Både bakgrunnen for avskjeden og den brå behandlingen av Vogt skapte reaksjoner og han ble umiddelbart gjenstand for den varmeste sympati også hans tidligere skarpeste kritikere. Hans rettskaffenhet og nær to mannsaldres uegennyttige arbeid for nasjonen overskygget til sist all politisk uenighet.

Vogt var medlem av [[Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab]] fra 1828. Da [[St. Olavs Orden]] ble innstiftet i 1847 ble han ble utnevnt til sekretær og seremonimester. Han var skattmester ved samme orden o årene 1851 til 1857 og fikk ordenens storkors 1857. Samme år fikk han [[Borgerdådsmedaljen]] i gull. Han var innehaver av storkors av den svenske [[Nordstjerneordenen|Nordstjärneorden]] fra 1844 og ble ridder av [[Serafimerorden]], Sveriges høyeste utmerkelse i 1853.

Vogt er tidenes lengsittende norske statsråd og regjeringsmedlem, tilsammen 33 år. Fra han høsten 1825 ble utnevnt statsråd bestyrte han i perioder alle departementer unntatt [[Marinedepartementet]], Finansdepartementet var det departementet han bestyrte lengst, 13 år. I årene 1829 til 1836 hadde han tjenestefri, med status som statsråd, for å arbeide i Lovkommisjonen.  

| 15. januar 1829 || 19. september 1836 || Statsråd, permisjon for arbeid i Lovkommisjonen  

| 19. september 1836 || 10. november 1836 ||rowspan=3 align=left| [[Andre Wedel-ministerium]] ||Statsråd, permisjon

[[Kategori:Fødsler i 1793]]