Jens Schow Fabricius: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb høyre|Jens Schow Fabricius.jpg|Jens Schow Fabricius|}}'''[[Jens Schow Fabricius]]''' (født i [[Larvik]] [[3. mars]] [[1758]], død i [[Porsgrunn]] [[6. april]] [[1841]]) var sjøoffiser, [[eidsvollsmann]] og stortingsmann. Han oppnådde viseadmirals grad, og innehadde i mange år etter 1814 de høyeste stillinger i det norske sjøforsvaret. Det var han som den [[20. mai]] [[1814]] holdt en avskjedsappell for riksforsamlingen på Eidsvoll som endte med broderring og lovnaden om å være enig og tro til Dovre faller. På Eidsvoll tilhørte han [[Selvstendighetspartiet]], og kan best karakteriseres som liberal patriot. Som sjef for Sjøetatens kommando og generaladjutant for Marinen etter 1814 ble han imidlertid knyttet med sterke militære lojalitetsbånd til sin øverstkommanderende, kongen. For eksempel støttet han unødig aktivt Carl Johans militære sammentrekning ved Christiania i 1821 ([[Lystleiren på Etterstad]]), som var en direkte trussel mot Stortinget i dets motstand mot unionssammensmelting og økt kongemakt.

Jens Fabricius var sønn av Lars Sørensen Fabricius (1695-1761) og hans kone i andre ekteskap. Kildene oppgir vekselsvis Sophie Magdalene Brinck og Birgitte Marie Humble som Lars Fabricius' første og andre hustru og altså mor til Jens.<ref>Hos Koht og Lindstøl er morens navn oppgitt som Birgitte Marie Humble, mens i ''Dansk biografisk leksikon'' og ''Officerer ved Den dansk-norske Søetat'' er det Sophie Magdalene f. Brinck oppført som andre hustru og mor til Jens, mens Birgitte Marie Humble oppgis å være Laurs Fabricius' første hustru, d. 1739).</ref> Det framgår ikke av gjennomgåtte kilder hvor mellomnavnet Schow (også skrevet Schou og Schouw) kommer fra.

Sjøkrigskommissariatet ble etter inngåelsen av unionen omdannet til et [[Sjøkrigskollegium]], og Fabricius fortsatte som sjef for den nye institusjonen, utnevnt 17. november 1814 og forfremmet til [[kontreadmiral]]. Som kollegiesjef hadde han ansvar for «alt Commando- og Økonomivæsen vedkommende Søetaten samt Lods- og Fyrvæsenet». Fabricius var med andre ord sjøforsvarssjef. Denne myndigheten ble etter bare et år overført til marineministeren, men Fabricius skulle da være hans faste stedfortreder både som kollegiesjef og som marineminister. Han ble av den norske regjering utpekt til å lede forhandlingene med Danmark om eiendomsretten til den norske flåten, som jo hadde vært en integrert del av den danske sjøkrigsmakt. I følge Koht inntok Fabricius et «sterkt norsk standpunkt», somm kombinert med fleksibilitet som forhandler bidro til et godt resultat for Norge. I 1817 ble Fabricius utnevnt til sjef for Sjøetatens kommando, og året etter til kongens generaladjutant for marinen. Han ble i 1821 forfremmet til [[viseadmiral]].

Enten det hadde politiske eller andre årsaker, og enten det var i samsvar med Fabricius egne ønsker eller ikke, synes det klart at Fabricius i tiden etter dette hadde liten praktisk befatning med forvaltningen og utviklingen av marinen, tross de høye militære stillinger han fremdeles hadde. Koht skriver at han faktisk nå var «ute av aktiv tjeneste». Fabricius flyttet til [[Osebakken]], et tettsted rett ved [[Porsgrunn]] by. Der kjøpte han av apoteker Mülertz et hus som etter hvert ble kalt Admiralgården (Storgata 218), og som er bevart til denne dag.

*Koht, Halvdan: Artikkel om Fabricius i ''Norsk biografisk leksikon'' 1929.