Jens Schow Fabricius: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Jens Schow Fabricius]]''' (født i [[Larvik]] [[3. mars]] [[1758]], død i [[Porsgrunn]] [[6. april]] [[1841]]) var sjøoffiser, [[eidsvollsmann]] og [[Stortinget|stortingsmann]]. Han oppnådde viseadmirals grad, og innehadde i mange år etter 1814 de høyeste stillinger i det norske sjøforsvaret. Det var han som den [[20. mai]] [[1814]] holdt en avskjedsappell for [[Riksforsamlinga|riksforsamlingen]] på Eidsvoll som endte med broderring og lovnaden om å være [[Enige og tro til Dovre falder!|enige og tro til Dovre faller]]. På Eidsvoll tilhørte han [[Selvstendighetspartiet]], og kan best karakteriseres som liberal patriot. Som sjef for Sjøetatens kommando og generaladjutant for Marinen etter 1814 ble han imidlertid knyttet med sterke militære lojalitetsbånd til sin øverstkommanderende, kongen. For eksempel støttet han unødig aktivt Carl Johans militære sammentrekning ved Christiania i 1821 ([[Lystleiren på Etterstad]]), som var en direkte trussel mot Stortinget i dets motstand mot unionssammensmelting og økt kongemakt.</onlyinclude>

Jens Fabricius var sønn av Lars Sørensen Fabricius (1695-1761) og hans kone i andre ekteskap. Kildene oppgir vekselsvis Sophie Magdalene Brinck og Birgitte Marie Humble som Lars Fabricius' første og andre hustru og altså mor til Jens.<ref>Hos Koht og Lindstøl er morens navn oppgitt som Birgitte Marie Humble, mens i ''Dansk biografisk leksikon'' og ''Officerer ved Den dansk-norske Søetat'' er det Sophie Magdalene f. Brinck oppført som andre hustru og mor til Jens, mens Birgitte Marie Humble oppgis å være Laurs Fabricius' første hustru, d. 1739).</ref> Det framgår ikke av gjennomgåtte kilder hvor mellomnavnet Schow (også skrevet Schou og Schouw) kommer fra.