322 870
redigeringer
Johan Christopher Vogelius (1728–1799) (vis kilde)
Sideversjonen fra 1. jul. 2016 kl. 07:55
, 1. jul. 2016→Liv
(Ny side: {{thumb|Johan Christopher Vogelius gravminne.JPG|Gravminnet over Vogelius og hans to koner er bevart på Asker kirkegård.|Stig Rune Pedersen|2013}} '''Johan Christopher Vogelius (1728...) |
(→Liv) |
||
| Linje 14: | Linje 14: | ||
Johan Christopher Vogelius ble født i Tønsberg, men allerede året etter flytta familien til [[Moss]] der faren ble [[residerende kapellan]]. Der ble de ikke så lenge, og i 1731 bar det av sted til [[Fredrikshald]] der de var til 1740. Frantz Vogelius ble da sokneprest til Asker, og familien flytta til [[Asker prestegård]]. | Johan Christopher Vogelius ble født i Tønsberg, men allerede året etter flytta familien til [[Moss]] der faren ble [[residerende kapellan]]. Der ble de ikke så lenge, og i 1731 bar det av sted til [[Fredrikshald]] der de var til 1740. Frantz Vogelius ble da sokneprest til Asker, og familien flytta til [[Asker prestegård]]. | ||
I 1746 ble Johan Vogelius immatrikulert ved [[Københavns Universitet]], og den 23. februar 1750 avla han sin teologiske embetseksamen med non. Han ble utnevnt til [[personell kapellan]] under faren i 1751, og allerede året etter ble han sokneprest. Han hadde da såvidt nådd 25 års alder, grensa for å bli ordinert. Som kapellan hadde han måttet ha dispensasjon fra aldersgrensa, og han fikk da ikke forvalte sakramentene. Utnevnelsen til sokneprest kan virke helt uproblematisk på overflaten, men det var en spesiell omstendighet. Faren hadde nemlig allerede en kapellan, [[Even Nielsen Vold (1709–1759)|Even Nielsen Vold]], som han hadde overtatt etter sin forgjenger. Vold ble dermed for andre gang forbigått, og han ble ikke engang forfremma til residerende kapellan slik han skulle ha blitt etter en forordning fra 1742. Trolig har Vogelius senior brukt sine kontakter i embetsverket – og han var kjent som en kongetro mann – for å fremme sønnens karriere på bekostning av Volds. | I 1746 ble Johan Vogelius immatrikulert ved [[Københavns Universitet]], og den 23. februar 1750 avla han sin teologiske embetseksamen med non. Han ble utnevnt til [[personell kapellan]] under faren i 1751, og allerede året etter ble han sokneprest. Han hadde da såvidt nådd 25 års alder, grensa for å bli ordinert. Som kapellan hadde han måttet ha dispensasjon fra aldersgrensa, og han fikk da ikke forvalte sakramentene. Utnevnelsen til sokneprest kan virke helt uproblematisk på overflaten, men det var en spesiell omstendighet. Faren hadde nemlig allerede en kapellan, [[Even Nielsen Vold (1709–1759)|Even Nielsen Vold]], som han hadde overtatt etter sin forgjenger. Vold ble dermed for andre gang forbigått, og han ble ikke engang forfremma til residerende kapellan slik han skulle ha blitt etter en forordning fra 1742. Først da gamle Vogelius døde i 1755 fikk han den forfremmelsen. Trolig har Vogelius senior brukt sine kontakter i embetsverket – og han var kjent som en kongetro mann – for å fremme sønnens karriere på bekostning av Volds. | ||
Det finnes en tradisjon som hevder av Vogelius hadde åpen gane, noe som ga ham en snøvlete uttale. Dette ble blant annet gjengitt i [[Halvard Torgersen (1855–1949)|Halvard Torgersens]] bok ''Asker''.<ref>Torgersen 1941: 463.</ref> Kildene støtter ikke dette; han fikk laud for sin dismiss-preken, og den gang tok man ikke hensyn til spesielle omstendigheter når man bedømte slikt. Han var også prekenlærer for [[Johan Jørgen Lange (prest)|Johan Jørgen Lange]] gjennom hele seks år, uten at det er nevnt noe om problemer med uttalen i den forbindelse. Trolig dreier det seg om en sammenblanding med den tidligere Askerpresten [[Oluf Nielsen Helsingør]] (sokneprest 1664–1678) som hadde store skader i ansiktet etter forsvaret av København i 1658. Under en dåpsfest i 1798, året før Vogelius døde, fortalte han selv om sine prekener. Han kunne da berette at allmuen i prestegjeldet likte det best dersom man gjentok Bibelens tekster ordrett så mye som mulig, og dette gjorde han da også. Grunnen til at vi kjenner denne uttalelsen er at [[Conradine Dunker]] var med på festen da [[Henrik Grauer]], sønn av [[Johan Reinholdt Grauer]], hadde blitt døpt i [[Tanum kirke (Bærum)|Tanum kirke]], og hun skrev den ned i sin bok ''Gamle Dage''.<ref>Dunker 1871: 333.</ref> Vogelius' oppfatning ble bekrefta av soknepresten til [[Eiker prestegjeld|Eiker]], [[Fredrik Schmidt (prest)|Fredrik Schmidt]], som også var på festen. Han kunne fortelle at han som student en gang hadde glemt manus til sin preken, og han var ikke kar om å huske hva han hadde skrevet. Da kom han seg ut av knipa ved å sitere det ene bibelverset etter det andre, og han fikk stor takk av tilhørerne etterpå. | Det finnes en tradisjon som hevder av Vogelius hadde åpen gane, noe som ga ham en snøvlete uttale. Dette ble blant annet gjengitt i [[Halvard Torgersen (1855–1949)|Halvard Torgersens]] bok ''Asker''.<ref>Torgersen 1941: 463.</ref> Kildene støtter ikke dette; han fikk laud for sin dismiss-preken, og den gang tok man ikke hensyn til spesielle omstendigheter når man bedømte slikt. Han var også prekenlærer for [[Johan Jørgen Lange (prest)|Johan Jørgen Lange]] gjennom hele seks år, uten at det er nevnt noe om problemer med uttalen i den forbindelse. Trolig dreier det seg om en sammenblanding med den tidligere Askerpresten [[Oluf Nielsen Helsingør]] (sokneprest 1664–1678) som hadde store skader i ansiktet etter forsvaret av København i 1658. Under en dåpsfest i 1798, året før Vogelius døde, fortalte han selv om sine prekener. Han kunne da berette at allmuen i prestegjeldet likte det best dersom man gjentok Bibelens tekster ordrett så mye som mulig, og dette gjorde han da også. Grunnen til at vi kjenner denne uttalelsen er at [[Conradine Dunker]] var med på festen da [[Henrik Grauer]], sønn av [[Johan Reinholdt Grauer]], hadde blitt døpt i [[Tanum kirke (Bærum)|Tanum kirke]], og hun skrev den ned i sin bok ''Gamle Dage''.<ref>Dunker 1871: 333.</ref> Vogelius' oppfatning ble bekrefta av soknepresten til [[Eiker prestegjeld|Eiker]], [[Fredrik Schmidt (prest)|Fredrik Schmidt]], som også var på festen. Han kunne fortelle at han som student en gang hadde glemt manus til sin preken, og han var ikke kar om å huske hva han hadde skrevet. Da kom han seg ut av knipa ved å sitere det ene bibelverset etter det andre, og han fikk stor takk av tilhørerne etterpå. | ||