Johannes Aagaard (1820–1900)

Johannes Aagaard (født i 1820 i Tønsberg, død i 1900) var kjøpmann og trelasthandler.

Familie

Johannes var sønn av den danskfødte kjøpmannen Lauritz Jørgen Aagaard 1793-1832 og Barbra Johanne Seeberg. I 1844 giftet han seg med Annie Noicoline Henriette Bruun.

Virke og eiendommer

Aagaard og kona var først bosatt i Drammen, men flyttet i 1846 til Sandefjord, der Aagaard begynte med trelasthandel og butikkhandel. Hans mor kjøpte i 1847 Hans Eriksen Grøns gård, som siden har vært kalt Aagaards-gården, og som sønnen overtok da han hadde lagt seg opp tilstrekkelig kapital. Til gården hørte også den store trelasttomten som fikk navnet Aagaards plass.

Foruten sine eiendommer i byen, eide Aagaard en løkke i Bugården. Han eide også skuter og var partsreder.

Aagaard ble meget benyttet i kommunens tjeneste. Han var blant annet byens ordfører i 1851 og 1852 og satt senere i mange år i formannskapet.

I 1870-årene var Aagaard blant de største skattytere i byen, lignet for 12 000 spd, som den gang var litt av en formue. Men så kom det store krakket i 1880-årene, som rev overende flere av byens største forretningsmenn, også Johannes Aagaard.

Jernbanesaken

Aagaard samarbeidet i mange år med dr. Ebbesen om opplegget for gjennomføringen av jernbanen i Sandefjord. Det var disse to som representerte byen, og de gikk inn for at banen skulle gå langs kysten, ikke inne i landet, og at banen skulle føres frem gjennom Kamfjorddalen, Grønli og til Bryggen. Men jernbanestyret fikk betenkeligheter med videreføring over Hjertnes, Pukkestad og Bugården, der stigningen ville bli for stor og kurven for liten. Det endte med anlegg av jernbanestasjon på Prestetraet, dit ingen vei førte. Verken Jernbanealleen, Dronningens gates øvre del, eller Castbergs gate var da anlagt.

Formannskapet nektet konsekvent å anerkjenne stasjonsbygningen som Sandefjord jernbanestasjon. Den ble omtalt som «den utenfor byen beliggende», i byens nærhet beliggende eller som det også het: Sandefjord må se jernbanen gå forbi på avstand. Så endelig kom Stasjonsveien, som senere ble til Jernbanealleen, og da ble alt såre vel.