Skribenter
95 110
redigeringer
→Forfatterkarrieren
| Linje 41: | Linje 41: | ||
Boka sikra også et stipend, og i 1871 kunne Lie ta med familien til Roma. Der ble de i tre år, og han skrev da ''Fortællinger og Skildringer fra Norge'' (1872), ''Tremasteren 'Fremtiden' eller Liv nordpaa'' (1872) og ''Lodsen og hans Hustru'' (1874). Et sentralt tema er å gi poetiske bilder av ulike områder i Norge. Dette var en annen type litteratur enn den man fant i Danmark, men den slo gjennom i Norge. Lies program var å bane vei for en egen norsk litteratur. | Boka sikra også et stipend, og i 1871 kunne Lie ta med familien til Roma. Der ble de i tre år, og han skrev da ''Fortællinger og Skildringer fra Norge'' (1872), ''Tremasteren 'Fremtiden' eller Liv nordpaa'' (1872) og ''Lodsen og hans Hustru'' (1874). Et sentralt tema er å gi poetiske bilder av ulike områder i Norge. Dette var en annen type litteratur enn den man fant i Danmark, men den slo gjennom i Norge. Lies program var å bane vei for en egen norsk litteratur. | ||
I 1874 fikk Lie innvilga diktergasje av [[Stortinget]]. Avgjørelsen var enstemmig. Han ble den første mottakeren av Oscar IIs belønningsmedalje i gull som takk for en kantate han skrev til [[kongekroninga i 1873]]. Han ble også ridder av [[St. Olavs Orden]]; senere fikk han også storkorset. Dette var en voldsom framgang for en nokså fersk forfatter, men det ble også noe problematisk for Lie. Den frisinna pressen likte det dårlig, og Lie ble framstilt som kongens yndling. Da kongen i 1878 tilbød seg å betale Lies gjeld, takka forfatteren nei. Han reiste også fra Norge igjen, først til Stuttgart og så til Dresden med sommerne i Berchtesgarden. I 1882 flytta de til Paris, der Jonas og Thomasine Lie ble boende helt til 1906. | I 1874 fikk Lie innvilga diktergasje av [[Stortinget]]. Avgjørelsen var enstemmig. Han ble den første mottakeren av [[Kong Oscar IIs belønningsmedalje]] i gull i 1873 som takk for en kantate han skrev til [[kongekroninga i 1873]]. Han ble også ridder av [[St. Olavs Orden]]; senere fikk han også storkorset. Dette var en voldsom framgang for en nokså fersk forfatter, men det ble også noe problematisk for Lie. Den frisinna pressen likte det dårlig, og Lie ble framstilt som kongens yndling. Da kongen i 1878 tilbød seg å betale Lies gjeld, takka forfatteren nei. Han reiste også fra Norge igjen, først til Stuttgart og så til Dresden med sommerne i Berchtesgarden. I 1882 flytta de til Paris, der Jonas og Thomasine Lie ble boende helt til 1906. | ||
Lie var svært klar over at han ble forfatter sent i livet, og ville vie seg helt til forfatterskapet. Men han klarte ikke alltid å holde seg utafor politiske debatter, selv om han anbefalte Bjørnson om å slutte å delta i stridene for å få fred til å dikte. Da Lie i 1881 skrev en kantate til avdukinga av Wergelandsstatuen i Kristiania ble det tolka som at Lie hadde bidratt til å holde Bjørnson unna. Lie ble kraftig provosert, og skrev en artikkel i ''[[Dagbladet]]'' der han kraftfullt presenterte sine synspunkter. På høsten 1881 ble ''[[Nyt Tidsskrift]]'' lansert, og Lie ble medarbeider der. Høyrepressen mente at han innynda seg hos [[Venstre]] for å få økt diktergasjen. Lie svarte i ''[[Morgenbladet]]'', og gjorde det klart at det var den frie diskusjonen han var ute etter. | Lie var svært klar over at han ble forfatter sent i livet, og ville vie seg helt til forfatterskapet. Men han klarte ikke alltid å holde seg utafor politiske debatter, selv om han anbefalte Bjørnson om å slutte å delta i stridene for å få fred til å dikte. Da Lie i 1881 skrev en kantate til avdukinga av Wergelandsstatuen i Kristiania ble det tolka som at Lie hadde bidratt til å holde Bjørnson unna. Lie ble kraftig provosert, og skrev en artikkel i ''[[Dagbladet]]'' der han kraftfullt presenterte sine synspunkter. På høsten 1881 ble ''[[Nyt Tidsskrift]]'' lansert, og Lie ble medarbeider der. Høyrepressen mente at han innynda seg hos [[Venstre]] for å få økt diktergasjen. Lie svarte i ''[[Morgenbladet]]'', og gjorde det klart at det var den frie diskusjonen han var ute etter. | ||