Skribenter
95 108
redigeringer
→Under okkupasjonen
| Linje 10: | Linje 10: | ||
==Under okkupasjonen== | ==Under okkupasjonen== | ||
Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie utnevnt til minister. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder|kommissarisk politistatsråd]]. | Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder|kommissarisk politistatsråd]]. | ||
I januar [[1941]] var Lie den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia. I boken ''Over Balkans syv blåner'' skrev han om dette. Han mottok Jernkorset av 1. klasse og fikk graden ''Sturmbannführer''. Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som leder for [[1. politikompani]]. | I januar [[1941]] var Lie den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia. I boken ''Over Balkans syv blåner'' skrev han om dette. Han mottok Jernkorset av 1. klasse og fikk graden ''Sturmbannführer''. Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som leder for [[1. politikompani]]. | ||