Jonas Rein

Jonas Rein (født 30. januar 1760, død 1821) var residerende kapellan i Bergen og Eidsvollsmann.

Rein ble født i Sunndalen, og var prestesønn. Han ble student i 1777, og ble en av lederne i Det norske selskab. Han ble teologisk kandidat i 1780, og reiste så tilbake til Norge for å virke som huslærer. I denne perioden skrev han tragedien Hagen og Axel og diktet «Vinteren i Norge». 1787–1791 var han igjen i København. I 1789 tok han den store filosofiske eksamen for å bli lærer, men i 1791 fikk han sitt første geistlige embete. Ved folketellingen 1801 var han sogneprest i Eidanger, bosatt på Eindanger prestegård med sin kone Anne Frederiche Bergersen og datteren Anne Cathrine. Dette var hans andre ekteskap, og mens han selv var 42 år gammel var hans kone bare 22. I 1808 ble Rein sogneprest i Nykirken i Bergen.

Han ble i 1814 valgt til 3. representant til Riksforsamlingen for Bergen Bye. Under arbeidet med Grunnloven knyttet han seg til selvstendighetspartiet.

Fra 1817 var han forfatter og medredaktør i Den Norske Tilskuer, som han grunnla sammen med Christian Magnus Falsen og H. Foss. Rein hadde forhåpninger om å bli biskop i Bjørgvin etter Nordahl Bruns død, men ble forbigått. Han mente dette var en stor urett; det er godt mulig at det skyldtes hans virke i det opposisjonelle ukebladet.

Etter hans død ble det satt opp en minneplate i Nykirken, som bekranses av sjefen i Nordnæs Bataillon hver 17. mai. En gate i Nygård ble oppkalt etter ham i 1882.