Juniopptøyene: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>'''[[Juniopptøyene]]''' i [[Christiania]] begynte [[13. juni]] [[1795]]. Da gikk det rykter i Christiania om at kammerherre [[Bernt Anker]] planla å utskipe en skipslast bygg, rug, gryn og erter til ''Frankrike''. Som en reaksjon på disse ryktene samlet en mengde arbeidere seg for å arrestere Ankers skip, ''Spadille''. Arbeiderne bordet skipet og førte det til [[Tollboden (Oslo)]]. Under forhørene som fulgte i kjølvannet av opprøret, sa arbeiderne selv at de hadde fraktet skipet til Tollboden for at myndighetene skulle gå gjennom lasten og sjekke at det ikke var noe ulovlig der, - og om det faktisk viste seg å være korn i lasten, ønsket de at kammerherre Anker selv skulle stilles for retten. Som et resultat av disse handlingene, ble fire personer arrestert for oppvigleri og grovt språk. Siden opprørerne selv mente at de hadde loven på sin side, oppfattet byens arbeiderbefolkning arrestasjonene som urettferdige. Som en protest mot disse arrestasjonene, fant det sted store demonstrasjoner foran byens [[Rådstuen (Oslo)|rådstue]]. Til sist friga [[Andreas Bull|politimesteren]] arrestantene, mot at de lovte å møte i retten til videre forhør og dom.<ref>Bull og Sønstevold 1936, Norske Intelligenz-Sedler, SAO Christiania Politikammer. Forhørsprotokoller. Protokoll 4. 1790-1790. (Katalog BV 3b, Hyllesignatur: 4c095. (6/4)</ref></onlyinclude>

Juniopptøyene, markerte seg i samtiden på grunn av sin voldsomhet.<ref>Holm 1909, s. 397</ref> Historikeren [[Edvard Bull d.e]] så på dette opprøret som et resultat av at det sene 1700-tallets revolusjonære ideer hadde preget tankegangen til Christianias arbeidere.<ref>3 Bull 1936, s. 440</ref> [[Edvard Holm]] samtykket derimot med Bernt Anker i at «''et saadant opløb henger'' for en deel sammen med Almuens Misundelse over visse Huuses fortrinlige velstand»,<ref>Holm 1909, s. 398</ref> og ser dermed på opprøret som en reaksjon på arbeidernes fattigdom og Ankerfamiliens rikdom. Holm drøfter imidlertid ikke opprørets form og målsetning. Her vil jeg drøfte hvorvidt dette opprøret følger de revolusjonære tendensene som i perioden gjorde seg gjeldende blant annet i Frankrike og USA, eller om det snarere følger en legalistisk modell, slik Knut Sprauten argumenterer for.<ref>Sprauten 1981</ref> I en slik legalistisk modell fremlegges et krav fra arbeidere og fattige om at overklassen skal følge eksisterende normer og lover. Som en forlengelse av dette vil jeg drøfte hvorvidt opprørerne og myndighetene hadde det samme synet på årsakene til opprøret. Slik vil jeg argumentere for at dette opprøret viser en forskjell i rike og fattiges syn på opprør i Norge. Mens de rike fryktet arbeidernes revolusjonslyst, var det et legalistisk tankegods som drev arbeiderne til å gjøre opprør. For å underbygge dette, vil jeg vise til vitneutsagn fra avhørene som ble avholdt i farvannet av opprøret, samt analysere handlingsforløpet i en samfunnskontekst.

[[Christiania politikammer]]s forhørsprotokoller har vært min hovedkilde, og store deler av materialet jeg har brukt til å underbygge argumentasjonen min med, er hentet derfra. Kilden er skrevet fortløpende under forhørene. Dette ser vi blant annet ved at det er foretatt rettelser flere steder i teksten, der vitnet har endret på forklaringene sine. Kildens hovedstyrke er at leseren får innsikt i hvilke spørsmål som ble stilt i retten, noe som åpner for tolkning rundt hva myndighetene så på som viktigst i forbindelse med opprøret. Vi kjenner altså til kildens samfunnskontekst.

En annen av kildens sterke sider, er at holdninger formidles fra opprørernes egen munn. Likevel er utsagnene deres sterkt preget av forhørssituasjonen. Selv om 37 av personene som avgir forklaring i forhørsprotokollene selv har deltatt i opprøret, er det påfallende hvor lite de innrømmer å kjenne til, både om opprøret og dets ledere. Det er flere elementer som underbygger at dette skyldes bevisst tilbakeholding av informasjon. Flertallet av dem som ble forhørt ble laugdaget, det vil si innkalt, flere ganger før de faktisk møtte opp i retten. Dette tyder på at de var motvillige til å avgi forklaring, noe som både kan skyldes sympati for opprørerne og redsel for straff. Straffene for å delta i opptøyer var strenge. Blant annet ble Michael Gundersen straffet for «å ha brukt skjældsord og ansaa det for at være sin pligt»,<ref>Bull 1936, s. 447</ref> og dømt til seks måneders arbeid ved [[Christiania Tukthus]]. En frykt for slike straffer har helt sikkert preget vitneforklaringene.

Riktignok utgjør disse 37 personene kun en liten del av de som tok del i opprøret. Det er rimelig å anta at de som er innkalt til avhør er personer som fremsto som lederskikkelser under selve opprøret. Om kjønnsfordelingen blant denne gruppen er den samme som i opprøret som helhet, er ikke mulig å lese ut av verken forhørsprotokoller eller Norske Intelligenz-Sedler. En slik overveiende mannsdominert kjønnsfordeling stemmer likevel godt med andre norske opprør. Også Strilekrigen i 1760-årenes Bergen hadde en mannlig overrepresentasjon.<ref>Samtale med Hilde Sandvik. 18.05.2005.</ref>

Geografisk er opprørerne fordelt på byens østlige forsteder: [[Fjerdingen]], [[Grønland]], [[Saugsbanken]] og [[Vaterland]]; fattige bydeler med stor arbeiderbefolkning. Opprørernes yrker nevnes i 19 av tilfellene. Her nevnes 10 arbeidere, 7 høkere, en skredder og en båtfører. I tillegg nevnes det at syv borgermenn skal ha deltatt i oppløpet, men dette tilbakevises senere i forhøret. Arbeiderne tilhørte en fattig underklasse, og også høkerne var en økonomisk svak yrkesgruppe.<ref>Holm, s. 397</ref> Juniopptøyene var altså i stor grad dominert av en fattig underklasse.

==Ulike former for opprør==

I tidlig moderne tid var de lavere klassenes matopprør den mest fremtredende formen for folkeprotest.<ref>Rudé 1980, s. 64</ref> Disse opptøyene kom både som en reaksjon mot et faktisk matunderskudd og som en reaksjon mot at høye varepriser forhindret deler av befolkningen i å dekke sine grunnleggende behov. Den nordeuropeiske befolkningen var mindre opprørsvillige enn den i syd- og sentral-Europa. Dette ser vi blant annet i nødsårene 1739-43, som gikk inn i historien uten at det fant sted et eneste opprør.<ref>Sprauten 1981, s. 6</ref> Likevel var det tendenser til opprørsvilje også i Norge: vi kan blant annet nevne [[strilekrigen]] i [[1760-årene]], og [[lofthusreisinga]] i [[1780-årene]].<ref>Ibid.</ref>

Historikere har vært opptatt av å finne en måte å klassifisere ulike former for opprør. Den første modellen er E. P. Thompsons legalistiske modell.<ref>Thompson 1971.</ref> Den andre er George Rudés modell,<ref>Rudé 1980.</ref> som i all hovedsak tar utgangspunkt i geografiske og tidstypiske forhold. Historikeren Georges Rudé tar først og fremst utgangspunkt i geografiske skillelinjer når han klassifiserer de forskjellige opprørene. Ifølge Rudé var bygdeopprørene som fant sted i etterkant av den franske revolusjonen hovedsakelig preget av spontan matmangel, mens byopprørene bar sterkere preg av kollektive mentaliteter og ideologiske aspekter.<ref>Rudé 1980, s. 139</ref> Dette står imot E. P Thompson, som setter frem eksempler på opprør, hvor både by- og bygdeopprørene følger en felles tankegang. Rudé argumenterer også for at food riots were often taken over, if not instigated in the first place, by more influential outside groups, and were thus more susceptible to the intrusion of political ideas.<ref>Ibid, s. 166</ref> Slik ser vi at Rudé ikke ser på matopprørene som politiske i seg selv. Snarere behandler han mat- og kornopprørene som upolitiske fordi han ikke kan spore helhetlige revolusjonære ideer i disse opprørene. Som en kontrast til Rudé, vitner opprørene Thompson trekker frem om et legalistisk tankesett. Her appellerer opprørerne selv til myndigheter og brødhandlere om å gå tilbake til det lovfestede paternalistiske systemet, hvor fødevarer måtte selges på markeder i byen, noe som igjen førte til kontroll over varepriser og noen grad av prisdifferensiering mellom over- og underklasse. Problemet med Rudé, og grunnen til at jeg ikke velger å benytte hans modell når jeg analyserer Juniopptøyene, er at han tar utgangspunkt i at underklassen i noen grad har en felles klassebevissthet,<ref>Ibid, s. 139</ref> samt at matopprør i seg selv ikke er et resultat av en politisk bevissthet hos arbeidere og underklasse. Juniopptøyene fremstår, som jeg skal argumentere for i neste kapittel, som et opprør med et klart politisk tilsnitt. Thompson fokuserer også sterkt på dyrtid og moralske kornpriser, noe som gjør hans legalistiske modell mer anvendelig på dette opprøret.

Et opprør er ikke noen isolert enkelthendelse, men snarere en handling som er nært knyttet til både regionale mentaliteter og politiske situasjoner. 14. juni-opprøret var først og fremst en reaksjon mot ryktet om at Bernt Anker ville skipe fødevarer utenlands. Likevel fremgår det av forhørsprotokollene at det også var en samlet reaksjon mot en situasjon snarere enn en enkelthendelse. I dette avsnittet vil jeg drøfte hvorvidt Thompsons legalistiske modell er overførbar på Juniopptøyene. Bakgrunnen for flere av opprørene som nevnes hos Thompson, var at korn- og brødhandelere hadde latt markedskreftene råde over kornprisene, og brutt byprivilegiene ved å handle utenfor byens grenser. Det samme forekom i Christiania. Bernt Anker selv handlet med høkere og kjøpmenn utenfor bygrensene for å skaffe seg korn til lavere pris enn det han kunne skaffe inne i selve Christiania. Kornvarene som var lastet opp i Spadille på opprørskvelden var innkjøpt hos [[Nicolay Bøegh]]. Bøegh var bosatt i forstaden [[Storgaten]], som på det daværende tidspunktet lå utenfor bygrensen. Likevel er det ikke dette protestene 14. juni var rettet mot. Om det også i Norge var reaksjoner på handel utenfor bygrensene i en tid hvor næringslovgivningen var i ferd med å bli liberalisert, kjenner

Bernt Anker så på seg selv som en velgjører, og som patrisier inntok han nettopp en slik formynderrolle overfor deler av byens befolkning.<ref>Holck 2005</ref> For å markere sin posisjon som velgjører for Christianias befolkning, hadde han blant annet solgt korn til redusert pris, og tidvis også delt ut gratis kornvarer til de fattige.<ref>Ibid, s. 109</ref> At Bernt Anker selv sto i sentrum for dette opprøret er dermed spesielt, ettersom det tyder på at underklassen likevel ikke var fornøyd med hans posisjon overfor de fattige. Borgerskapet selv så på samtidens sosiale fordeling som en faktisk nødvendighet. [[Andreas Bull]], som var politimester i Christiania i 1795, skrev i [[Topographisk Journal]] at:

Niels Rossing, [[Stivelsemaker|Stivelsemager]], blev indkaldet i Anledning af, at nogle Bønder, havde været inde hos ham, der skulle have været indkaldte at Møde paa Grønland, mandag afften forkl: sig saaledes: saavel nogle Bønder, hvilke han ikke kjendte, havde sagt at de vare av Lænsmanden indkalte at møde paa [[Grønland]] bemeldte afften, som og Underlænsmænderne Møllerup og Kurboe vare inde hos han og sagde: at de vare udsendte af Lænsmanden for at kalde Bønder ind i andledning af Oprøret.<ref>SAO Christiania Politikammer. Forhørsprotokoller. Protokoll 4. 27. juni 1795</ref>

<references/>

:Bagge, Sverre og Mykland, Knut. ''Norge I dansketiden, 1380-1814''. J. W. Cappelens Forlag A.S. S.l. 1989.

:Bull, Andreas. ''Topographisk journal for Norge'', tredje hefte: "Om Haandverkerne i Kristiania". Jens Orbek Berg. Christiania 1793.

:Bull, Edvard og Sønstevold, Valborg. ''Kristianias historie'' bind 3. Oslo 1936.

:Dyrvik, Ståle. ''Norsk Historie 1625-1814, Vegar til sjølstende.'' Det norske samlaget. Oslo 1999.

:Folketellingen 1801. Digitalisert utgave. [URL www.digitalarkivet.no]

:Holck, Per. ''Bernt Anker, samtid, liv og forfatterskap,'' Solum Forlag. Oslo 2005.

:Holm, Edvard. ''Danmark-Norges historie fra den store nordiske krigs slutning til rigernes adskillelse'' (1720-1814), sjette binds :annen del). G. E. O. GAD. Kjøbenhavn 1909. ''Norske Intelligenz-Sedler'' 1795, 24, 25, 26, 27.

:Rudé, George. ''Ideology and popular protest.'' Lawrence and wishart. London 1980.

:Schou, Jacob Henric (red). ''Chronologisk Register over de Kongelige Forordninger og Aabne Breve samt andre trykte Anordninger som fra aar 1670 ere udkomne.'' X deel. Kjøbenhavn 1795.

:Sprauten, Knut. «Fra kamp for sin rett til kamp om bedre lønn» i ''Tidskrift for arbeiderbevegelsens historie'' 1, 1981. Pax forlag. Oslo 1981.

:Statsarkivet i Oslo. Christiania Politikammer. Forhørsprotokoller. Protokoll 4. 1790-1790. (Katalog BV 3b, Hyllesignatur: 4c095. 6/4)

:Thompson, E. P. «The moral economy of the English crowd in the 18th century» I ''past and present'' number 50. The past and present society. S.l. 1971.

:Wollstonecraft, Mary. ''Min nordiske reise, beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795''. Pax Forlag A/S. Oslo 1995.