Karbondatering: Forskjell mellom sideversjoner
mIngen redigeringsforklaring |
m (alle disse tyrkleifene...) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Karbondatering''', også kalt '''radiokarbondatering''', '''C14-metoden''' etc., er en dateringsmetode basert på radioaktiv nedbryting av | '''Karbondatering''', også kalt '''radiokarbondatering''', '''C14-metoden''' etc., er en dateringsmetode basert på radioaktiv nedbryting av karbonisotopen <sup>14</sup>C. Nedbrytingen av isotopen skjer med en nøye fastlagt forutsigelighet, og gitt som en halveringstid på 5730 år. Dette er tiden det tar for en gitt mengde av isotopen å bli omsatt til andre isotoper. Denne halveringstiden har vært satt til forskjellige verdier, og den vil også tilsynelatende kunne endres gjennom påvirkning fra omgivelsene. Det som skaper problemer er ikke at halveringstiden faktisk endrer seg, men at materialet vil bli utsatt for utvasking, diffusjon og lignende. Tallene vil derfor måtte vurderes utfra miljøet hvor prøvene er hentet. Ved varsomhet er tallene nokså pålitelige. | ||
Karbonisotopen finnes i alt organisk materiale, så om det på en gammel boplass kan påvises slikt materiale og dette kan knyttes til de som har brukt boplassen, så kan bruken av boplassen tidsfestes med rimelig stor grad av nøyaktighet. | Karbonisotopen finnes i alt organisk materiale, så om det på en gammel boplass kan påvises slikt materiale og dette kan knyttes til de som har brukt boplassen, så kan bruken av boplassen tidsfestes med rimelig stor grad av nøyaktighet. | ||
Sideversjonen fra 24. apr. 2008 kl. 07:37
Karbondatering, også kalt radiokarbondatering, C14-metoden etc., er en dateringsmetode basert på radioaktiv nedbryting av karbonisotopen 14C. Nedbrytingen av isotopen skjer med en nøye fastlagt forutsigelighet, og gitt som en halveringstid på 5730 år. Dette er tiden det tar for en gitt mengde av isotopen å bli omsatt til andre isotoper. Denne halveringstiden har vært satt til forskjellige verdier, og den vil også tilsynelatende kunne endres gjennom påvirkning fra omgivelsene. Det som skaper problemer er ikke at halveringstiden faktisk endrer seg, men at materialet vil bli utsatt for utvasking, diffusjon og lignende. Tallene vil derfor måtte vurderes utfra miljøet hvor prøvene er hentet. Ved varsomhet er tallene nokså pålitelige.
Karbonisotopen finnes i alt organisk materiale, så om det på en gammel boplass kan påvises slikt materiale og dette kan knyttes til de som har brukt boplassen, så kan bruken av boplassen tidsfestes med rimelig stor grad av nøyaktighet.
Angivelse av alderen skjer som oftest ved en formuleringen av typen 3500±100 BP. Det første tallet er året BP (Before Present), som er valgt til å være årstallet 1950. Dette brukes av alle dateringslaboratoriene for å unngå forvirring. Det neste tallet utgjør en feilmargin som er statistisk regnet ut, og som regel er dette standardavviket til målingen.
Metodiske feil som er knyttet til metoden indikerer at dateringer før ca 300 f.kr. gir for lav alder, senere blir alderen på prøvene for høy. Fra hundreårene før år null og fremover til omtrent 1400 e.kr. er dateringene rimelig korrekte, mens det blir store feil for de siste 500 år. Det er nedlagt et betydelig arbeid i å korrigere tallene utfra dendrokronologi og lignende metoder.
Typiske metodefeil som kan opptre, er knyttet til at en tester organisk materiale som er knyttet til aktiviteten en prøver å tidfeste, men som egentlig kan være fra en helt annen tidsalder. En boplass på kysten kan ha brukt drivved som har kommet fra et helt annet sted, og treet kan allerede ha vært dødt i mange hundre år.