322 840
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 42: | Linje 42: | ||
Hans Moe likte seg godt i byen, og tok stadig inn hos kjøpmannen som tok imot tømmeret hans. Det ble mange turer ut på byen, og han glemte viktige ting som å føre regnskap. Karen beskriver ham som en som trodde alle mennesker handler rett. Med uorden i regnskapene var det lett å unytte ham, og pengene begynte å renne ut. På samme tid ble han sterkt angrepet av [[rosen]], og helsa begynte å svikte. Mora begynte også å få problemer, etter at flere av hennes ansatte hadde slutta. De nyansette gjorde ikke en like godt jobb, og kreditten hennes ble svekka. Hun slet med å få nok malm til jernverket. I 1770 gikk Hans Moe inn og tok over drifta av gruvene, ettersom Karens brødre var opptatt annensteds og ikke kunne hjelpe sin mor. Men før de fikk opp en eneste tønne malm hadde foretaket kosta 15 000 riksdaler. Direksjonen på verket fortalte Karens brødre om hva som foregikk, og de var ikke imponert over at deres arv ble sløst bort. | Hans Moe likte seg godt i byen, og tok stadig inn hos kjøpmannen som tok imot tømmeret hans. Det ble mange turer ut på byen, og han glemte viktige ting som å føre regnskap. Karen beskriver ham som en som trodde alle mennesker handler rett. Med uorden i regnskapene var det lett å unytte ham, og pengene begynte å renne ut. På samme tid ble han sterkt angrepet av [[rosen]], og helsa begynte å svikte. Mora begynte også å få problemer, etter at flere av hennes ansatte hadde slutta. De nyansette gjorde ikke en like godt jobb, og kreditten hennes ble svekka. Hun slet med å få nok malm til jernverket. I 1770 gikk Hans Moe inn og tok over drifta av gruvene, ettersom Karens brødre var opptatt annensteds og ikke kunne hjelpe sin mor. Men før de fikk opp en eneste tønne malm hadde foretaket kosta 15 000 riksdaler. Direksjonen på verket fortalte Karens brødre om hva som foregikk, og de var ikke imponert over at deres arv ble sløst bort. | ||
Opp mot jul 1770 kom det også et krav om betaling fra [[Peter Elieson (1727–1773)|Peter Elieson]] på [[Hafslund | Opp mot jul 1770 kom det også et krav om betaling fra [[Peter Elieson (1727–1773)|Peter Elieson]] på [[Hafslund hovedgård]], som var en ungdomsvenn av Hans Moe og svoger av Karens onkel. Da Hans Moe fikk beskjed av sin tjener falt han sammen. Karen fikk fullstendig sjokk, men klarte å få liv i ham. Hun fikk ham hjem til jul, men han lå syk hele vinteren. Problemene med malm til verket fortsatte i de neste månedene, og pengene rant fortsatt ut. I mars 1772 ble det klart at gården Ås med innbo skulle selges på auksjon for å dekke gjeld. Det gjorde ikke Hans Moes helse bedre. | ||
Karen lot hente medisin fra byen, men det hjalp ikke. Hun fant ut at hun måtte reise selv, og fikk fatt i [[Johan Henrich Maschmann]] på [[Elephant-Apotheket (Oslo)|Elephant-Apotheket]]. Hun fikk med seg medisiner, og hadde et håp om at det kunne hjelpe. I hennes memoarer er det hele veien tydelig at hun elska sin mann, uansett om han var uforstandig i forretninger. Den 22. mars ble auksjonen gjennomført, uten at Karen fikk med seg hva som skjedde der. Hun var opptatt med mannen, som lå på sitt siste og som døde samme kveld. Ei venninne sendte 100 riksdaler så hun kunne få gjennomført begravelsen; så dårlig sto det til med økonomien. Vondt ble verre da hun fikk kondolansebrev fra onkelens enke, [[Karen Elieson (1723–1806)]]. Broren Niels Sverdrup snappa det ufølsomme brevet fra henne, noe hun tydeligvis satte pris på. Eldstebroren Bernt Ancher Sverdrup var ikke like grei å ha med å gjøre. Hun var i Christiania etter dødsfallet, og han hadde blitt slottsprest der. Da de traff hverandre bebreida han både Karen og Hans Moe for en rekke ting som hun mente å ikke ha noen skyld i, og selv hennes tårer fikk ikke roet ham ned. | Karen lot hente medisin fra byen, men det hjalp ikke. Hun fant ut at hun måtte reise selv, og fikk fatt i [[Johan Henrich Maschmann]] på [[Elephant-Apotheket (Oslo)|Elephant-Apotheket]]. Hun fikk med seg medisiner, og hadde et håp om at det kunne hjelpe. I hennes memoarer er det hele veien tydelig at hun elska sin mann, uansett om han var uforstandig i forretninger. Den 22. mars ble auksjonen gjennomført, uten at Karen fikk med seg hva som skjedde der. Hun var opptatt med mannen, som lå på sitt siste og som døde samme kveld. Ei venninne sendte 100 riksdaler så hun kunne få gjennomført begravelsen; så dårlig sto det til med økonomien. Vondt ble verre da hun fikk kondolansebrev fra onkelens enke, [[Karen Elieson (1723–1806)]]. Broren Niels Sverdrup snappa det ufølsomme brevet fra henne, noe hun tydeligvis satte pris på. Eldstebroren Bernt Ancher Sverdrup var ikke like grei å ha med å gjøre. Hun var i Christiania etter dødsfallet, og han hadde blitt slottsprest der. Da de traff hverandre bebreida han både Karen og Hans Moe for en rekke ting som hun mente å ikke ha noen skyld i, og selv hennes tårer fikk ikke roet ham ned. | ||