Karl Heinz Hoffmann: Forskjell mellom sideversjoner

== Brevik ==  

Da skipet la til kai ble de tatt imot av tungt væpnet britisk militærpoliti og håndtert som om alle var stor-forbrytere.  Enhver illusjon om at de hadde blitt løslatt til friheten, ble knust. Hvorfor? Kunne det ha vært en kommunikasjonssvikt, eller misforståelse? Var det britene som så dem som en trussel eller var det bare slik at de ikke brydde seg? Fangene trodde at det var offiserer i den 210. infanteridivisjon som ville forpurre dem retten til fred og frihet. Uaktet; fangene ble marsjert til [[Wehrmachtsgefängnis Rohrbrunn]], en tysk fangeleir i [[Brevik]] ved [[Porsgrunn]]. Her stiftet de bekjentskap med soldater som var dømt av krigsretten. Den største overraskelsen for fangene var å oppdage at en tysk krigsrett fortsatt hadde jurisdiksjon og fortsatte med å avsi dommer. Selv den 24. oktober 1945, samme dag som [[Vidkun Quisling]] var blitt henrettet, dømte retten en tysk soldat til tre års tukthus for utsagn han hadde kommet med. «[Ludwig] Böse har ikke skammet seg for å erklære at han har hilst med glede den ende krigen fikk for Tyskland. Dermed har den anklagede stilt seg utenfor rekken av anstendige soldater,» lød dommernes kommentar. 30. oktober 1945 falt dom mot to andre soldater, men så klarte fanger i leiren å tipse norske aviser om hva som foregikk. De fattet naturlig nok umiddelbart interesse. Den 7. november erklærte [[Dagbladet]] med store typer på forsiden: «Tysk krigsrett i full virksomhet i Norge!» Og journalisten fulgte opp: «Hvem vil tro dette? Ingen. For det høres helt utrolig. Men dette er ikke desto mindre sant. En domstol bestående av høyere tyske offiserer er siden midten av oktober måned i virksomhet i en leir ved Brevik. Fangene som sitter bak en høy piggtrådsperring bevoktet av tyske og norske soldater, bevæpnet med ladde geværer, består av tyske antinazister, desertører og demokrater i et antall av ca. 230 innesperret sammen med ca. 30 tyske vanlige kriminelle fanger!»