276 671
redigeringer
m
Robot: Endrer mal: Bokhylla
Ingen redigeringsforklaring |
m (Robot: Endrer mal: Bokhylla) |
||
| (11 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{ | {{thumb|Karl Johan Fredriksen - Stor-Johan.JPG|Stor-Johan på gamlehjemmet i Våler i Solør.|Ukjent}} | ||
'''[[Karl Johan Fredriksen (1844–1946)|Karl Johan Fredriksen]]''', kjent som '''«Stor-Johan»''' (trolig født mellom [[1844]] og [[1851]] i [[Hobøl kommune|Hobøl]], død [[20. februar]] [[1946]] i [[Våler kommune (Hedmark)|Våler i Solør]]) var stamfar til [[Stor-Johanætten]] og en legendarisk skikkelse i det norske [[ | '''[[Karl Johan Fredriksen (1844–1946)|Karl Johan Fredriksen]]''', kjent som '''«Stor-Johan»''' (trolig født mellom [[1844]] og [[1851]] i [[Hobøl kommune|Hobøl]], død [[20. februar]] [[1946]] i [[Våler kommune (Hedmark)|Våler i Solør]]) var stamfar til [[Stor-Johanætten]] og en legendarisk skikkelse i det norske [[romanifolk|romanimiljøet]] i første halvdel av 1900-tallet. | ||
==Slekt og familie== | ==Slekt og familie== | ||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
Slektsforskere som har tatt for seg Stor-Johan har kommet til at han var sønn av Karl Gustav Fredriksen Hartmann (1833–1896) og Hedda Sofie Ström (1832–1862). Faren var omreisende kurvmaker, og sønn av kobberslager Johan Fredrik Fredriksen Hartmann (f. 1775) og Anna Kajsa Hermansdatter (f. 1813). Dette plasserer ham inn i en svensk romanislekt. Farens [[patronym]] forklarer også hvorfor han kalte seg Fredriksen. Dette er så langt den teorien som har best grunnlag i kildene.<ref>Jf. «Slektstreet på plass» i ''Glåmdalen'' 2016-01-21.</ref> | Slektsforskere som har tatt for seg Stor-Johan har kommet til at han var sønn av Karl Gustav Fredriksen Hartmann (1833–1896) og Hedda Sofie Ström (1832–1862). Faren var omreisende kurvmaker, og sønn av kobberslager Johan Fredrik Fredriksen Hartmann (f. 1775) og Anna Kajsa Hermansdatter (f. 1813). Dette plasserer ham inn i en svensk romanislekt. Farens [[patronym]] forklarer også hvorfor han kalte seg Fredriksen. Dette er så langt den teorien som har best grunnlag i kildene.<ref>Jf. «Slektstreet på plass» i ''Glåmdalen'' 2016-01-21.</ref> | ||
Andre mener å ha funnet bekreftelse på at faren var skolemesteren Karl på [[Rotberget (Åsnes)|Rotberget]] (i [[Hof kommune (Hedmark)|Hof]], nå [[Åsnes kommune]].<ref>Gotaas 2007: 297.</ref> Hvis dette stemmer er det usikkert om han sjøl var av romanislekt, eller om han var en av de mange bonde- eller husmannssønner som valgte liv langs landeveien. Var man først fattig, mente mange at det var bedre å være fattig og fri enn å sitte bofast. En mulighet er at faren var bofast, men at mora var av romanislekt; en teori er at hun var av Fredriksen-ætt, hvilket jo også forklarer Stor-Johans navn.<ref>Gotaas 2007: 297.</ref> | Andre mener å ha funnet bekreftelse på at faren var skolemesteren Karl på [[Rotberget (Åsnes)|Rotberget]] (i [[Hof kommune (Hedmark)|Hof]], nå [[Åsnes kommune]].<ref>Gotaas 2007: 297.</ref> Hvis dette stemmer er det usikkert om han sjøl var av romanislekt, eller om han var en av de mange bonde- eller husmannssønner som valgte liv langs landeveien. Var man først fattig, mente mange at det var bedre å være fattig og fri enn å sitte bofast. En mulighet er at faren var bofast, men at mora var av romanislekt; en teori er at hun var av Fredriksen-ætt, hvilket jo også forklarer Stor-Johans navn.<ref>Gotaas 2007: 297.</ref> Dattera Marie Lovinie mente at han nok var av ren taterslekt.<ref>Møller 1974: 15.</ref> | ||
I en notis fra 1941 om at han skulle ha fylt 100 år kom enda en versjon: Han skal da ha fortalt at faren var svensk og het Fredriksson, mens mora het Anne Stina. Svensken Fredriksson passer med den tidligere nevnt Karl Gustav Fredriksen Hartmann, men Anne Stina er et avvik fra det han hadde sagt tidligere.<ref>«For 75 år siden» i ''Smaalenenes Avis'' 2016-05-25.</ref> | I en notis fra 1941 om at han skulle ha fylt 100 år kom enda en versjon: Han skal da ha fortalt at faren var svensk og het Fredriksson, mens mora het Anne Stina. Svensken Fredriksson passer med den tidligere nevnt Karl Gustav Fredriksen Hartmann, men Anne Stina er et avvik fra det han hadde sagt tidligere.<ref>«For 75 år siden» i ''Smaalenenes Avis'' 2016-05-25.</ref> | ||
| Linje 27: | Linje 27: | ||
* Johan Petter Johansen (f. 1896) | * Johan Petter Johansen (f. 1896) | ||
I tillegg var det en sønn fra hennes første ekteskap, Fredrik Hartmann, og seks [[sankebarn]] som de oppdro som sine egne. | I tillegg var det en sønn fra hennes første ekteskap, Fredrik Hartmann, og seks [[sankebarn]] som de oppdro som sine egne. | ||
I 1885 ble en Karl Fredrik døpt i [[Åsnes kirke]], og ført som deres barn. Han skal ha vært født på [[Røros]] i 1869, uten at dette framgår av kirkeboka. Begge foreldre er ført som omstreifere uten fast bopæl, han født i 1846 og hun i 1850. Det er usikkert om dette virkelig var Stor-Johan og Ullas biologiske sønn, om han var identisk med Fredrik Hartmann eller om det er et av sankebarna.<ref>{{digitalarkivet-skann|kb20060725050217|SAH, Åsnes prestekontor, H/Ha/Haa/L0000B: Ministerialbok, 1870-1889, s. 170}} (Karl Fredriks dåp).</ref> | |||
==Navn== | ==Navn== | ||
| Linje 33: | Linje 35: | ||
Karl Johan Fredriksen eller Karl Johan Algodt Fredriksen er det offisielt registrerte navnet. I tillegg fikk han kallenavnet Stor-Johan på grunn av sin store fysiske styrke og sitt vakre utseende. Han brukte også noen ganger etternavnet Løvgren etter ei svensk romanislekt, og fornavnet ble noen ganger skrevet Karljohan. | Karl Johan Fredriksen eller Karl Johan Algodt Fredriksen er det offisielt registrerte navnet. I tillegg fikk han kallenavnet Stor-Johan på grunn av sin store fysiske styrke og sitt vakre utseende. Han brukte også noen ganger etternavnet Løvgren etter ei svensk romanislekt, og fornavnet ble noen ganger skrevet Karljohan. | ||
En av historiene som fortelles om | En av historiene som fortelles om hvordan han fikk tilnavnet er at han en gang hadde kjørt fast en [[fjording]] i ei myr, og tok tak under hesten og løfta den opp på sikker grunn. En annen historie forteller at i [[Rendalen]] var det en hest som hadde gått over ende i en trang stall og ikke kom opp igjen. Fem mann hadde prøvd å få den på beina igjen uten å klare det, men Stor-Johan løfta den rett opp alene.<ref>Grønoset 1974: 19.</ref> Dattera Marie Lovinie fortalte at han en gang løfta en hest på [[Hamarmart'n]], etter at eieren hadde sagt at han skulle få den om han klarte å løfte den.<ref>Møller 1974: 15–16.</ref> | ||
==Alder== | ==Alder== | ||
| Linje 45: | Linje 47: | ||
==Liv og virke== | ==Liv og virke== | ||
Vi vet ingenting sikkert om hans barndom. Han fortalte selv mange historier, som til dels utelukker hverandre. Dattera Milla fortalte at han ble sendt fra den ene familien til den andre, mens Marie Lovinie fortalte at han vokste opp hos ei tante, og at han aldri traff faren. | Vi vet ingenting sikkert om hans barndom. Han fortalte selv mange historier, som til dels utelukker hverandre. Dattera Milla fortalte at han ble sendt fra den ene familien til den andre,<ref>Grønoset 1974: 16.</ref> mens Marie Lovinie fortalte at han vokste opp hos ei tante, og at han aldri traff faren. | ||
Først da han ble gift med Ulla, trolig 1870/1871, begynner det bli litt flere sikre opplysninger. De var aldri formelt gift etter norsk eller svensk lov, men var gift på tatervis med en velsignelse fra deres overhode. Barna ble døpt forskjellige steder i Solør, et område hvor det var mange norsk-svenske reisende familier som holdt til. Som vi har sett over fikk de ti barn, og når vi legger til Ullas barn fra tidligere og seks sankebarn ble det altså 17 barn de reiste rundt med. Dermed utgjorde denne familien alene et nokså stort taterfølge. | Først da han ble gift med Ulla, trolig 1870/1871, begynner det bli litt flere sikre opplysninger. De var aldri formelt gift etter norsk eller svensk lov, men var gift på tatervis med en velsignelse fra deres overhode. Barna ble døpt forskjellige steder i Solør, et område hvor det var mange norsk-svenske reisende familier som holdt til. Som vi har sett over fikk de ti barn, og når vi legger til Ullas barn fra tidligere og seks sankebarn ble det altså 17 barn de reiste rundt med. Dermed utgjorde denne familien alene et nokså stort taterfølge. | ||
Han skal ha forsøkt å unngå å havne i slåsskamper, men i tråd med romanifolkets tradisjoner slik de ble holdt i hevd da han var ung trakk han seg aldri når det kunne gå på æra løs. Han hadde klare og faste regler for familien, og ungene måtte holde seg innafor disse. Dersom de vanlige skikkene blant romanifolk er noe å gå etter, betyr dette at man ikke skulle stjele eller lure fattigfolk, men at det var innafor å lure en bonde til å betale for mye for varer eller tjenester. | Han skal ha forsøkt å unngå å havne i slåsskamper, men i tråd med romanifolkets tradisjoner slik de ble holdt i hevd da han var ung trakk han seg aldri når det kunne gå på æra løs. Dattera Milla fortalte at han hadde blitt merka av «kjuron», kniven – ryggen skal ha vært full av kutt og knivstikk.<ref>Grønoset 1974: 17.</ref> Han hadde klare og faste regler for familien, og ungene måtte holde seg innafor disse. Dersom de vanlige skikkene blant romanifolk er noe å gå etter, betyr dette at man ikke skulle stjele eller lure fattigfolk, men at det var innafor å lure en bonde til å betale for mye for varer eller tjenester. | ||
Familien reiste rundt sommer som vinter. På vinteren måtte de forsøke å få nattely på gårder og plasser – oftest var det lettere å få husmenn til å åpne dørene enn å få innpass hos bønder. De hadde gjerne med seg en fleskebit som de delte med plassfolket, som på sin side stilte med poteter, melk og smør. På sommeren var livet lettere, da kunne man sove under åpen himmel eller slå opp et telt. Ungene fikk opplæring i tradisjonelle håndverk, som å lage knivslirer. De lærte også å handle og stelle med hester. Stor-Johan var god til å kurere hester, noe som var en etterspurt tjeneste. Han var opptatt av at de ikke skulle gifte seg med bofaste, «buroen», men ta vare på de gamle tradisjonene. | Familien reiste rundt sommer som vinter. På vinteren måtte de forsøke å få nattely på gårder og plasser – oftest var det lettere å få husmenn til å åpne dørene enn å få innpass hos bønder. De hadde gjerne med seg en fleskebit som de delte med plassfolket, som på sin side stilte med poteter, melk og smør. På sommeren var livet lettere, da kunne man sove under åpen himmel eller slå opp et telt. Ungene fikk opplæring i tradisjonelle håndverk, som å lage knivslirer. De lærte også å handle og stelle med hester. Stor-Johan var god til å kurere hester, noe som var en etterspurt tjeneste. Han var opptatt av at de ikke skulle gifte seg med bofaste, «buroen», men ta vare på de gamle tradisjonene. | ||
I [[folketellinga 1900]] dukker familien opp på [[Sparby (Åsnes)|Sparby]] i Hof i Solør. De er ført som midlertidig tilstedeværende. Ingen av familien har fått med etternavn i tellinga, ei heller fødselsår eller fødested. Som yrke står det «omstreifer», og det er notert en merknad: «Storjohansfamilien». Storjohan – det er navnet han har i tellinga – var da sammen med kona Ulla og seks barn: Emma, Ammanda, Nikolai, Peter, Emilie og ei datter som ikke er navngitt.<ref>{{folketelling|pf01037061001428|Storjohan|1900|Hof herred}}.</ref> De | I [[folketellinga 1900]] dukker familien opp på [[Sparby (Åsnes)|Sparby]] i Hof i Solør. De er ført som midlertidig tilstedeværende. Ingen av familien har fått med etternavn i tellinga, ei heller fødselsår eller fødested. Som yrke står det «omstreifer», og det er notert en merknad: «Storjohansfamilien». Storjohan – det er navnet han har i tellinga – var da sammen med kona Ulla og seks barn: Emma, Ammanda, Nikolai, Peter, Emilie og ei datter som ikke er navngitt.<ref>{{folketelling|pf01037061001428|Storjohan|1900|Hof herred}}.</ref> De var også på [[Bækhaugen (Åsnes)|Bækhaugen]] på [[Kvernmoen (Åsnes)|Kvernmoen]] i [[Gjesåsen (Åsnes)|Gjesåsen]] flere vintre, og ungene som var i skolepliktig alder gikk på [[Glorvigsmoen skole]].<ref>«Noen glimt og minner fra Stor-Johans gravferd» i ''Solungavisa'' 2015-04-01.</ref> Ifølge Marie Lovinie hadde foreldrene kjøpt denne plassen, og de bodde der tre vintre, og reiste på somrene.<ref>Møller 1974: 20–22.</ref> | ||
Vi finner dem også i [[folketellinga 1910]], på [[Rostillet (Våler)|Rostillet]] i Våler i Solør. Her er han ført opp som Karl Johan Fredrikson, med yrke «Omstreifer (tatere) Opgav at de var beskjætiget med jordarbeide om sommeren». Kona er ført som Lena Uldrika Peterson, og de har fire av ungene med seg: Fridolf, Peter Th., Anne og Marie, alle med patronymet Johansen. Heller ikke her finner vi fødselsår eller fødested på noen av dem. {{folketelling|pf01036410004185|Karl Johan Fredriksen|1910|Våler herred}}. | Vi finner dem også i [[folketellinga 1910]], på [[Rostillet (Våler)|Rostillet]] i Våler i Solør. Her er han ført opp som Karl Johan Fredrikson, med yrke «Omstreifer (tatere) Opgav at de var beskjætiget med jordarbeide om sommeren». Kona er ført som Lena Uldrika Peterson, og de har fire av ungene med seg: Fridolf, Peter Th., Anne og Marie, alle med patronymet Johansen. Heller ikke her finner vi fødselsår eller fødested på noen av dem. {{folketelling|pf01036410004185|Karl Johan Fredriksen|1910|Våler herred}}. | ||
Den 25. november 1912 ble han enkemann, da Ulla døde på Kvernmoen der de som nevnt tilbrakte flere vintre. Lene Ulrikke Petterson er oppført som omstreiferske i kirkeboka. Det står også at hun var ugift, men med «Stor-Jans kone» i parentes. Hennes fødselsdato er her oppgitt å være 10. januar 1850, med fødested Dalby i Sverige. Dødsårsaken var hjertefeil.<ref>{{digitalarkivet-skann|kb20060321030157|SAH, Åsnes prestekontor, H/Ha/Haa/L0000D: Ministerialbok nr. 0B, 1890-1929, s. 155}} (Ullas gravferd).</ref> Muligens var tilstanden et resultat av at hun lenge hadde lidd av struma, en sykdom som var nokså utbredt blant reisende i innlandet som sjelden fikk i seg nok jod.<ref>Møller 1974: 37.</ref> Hun ble gravlagt fra [[Gjesåsen kirke]]. | |||
Stor-Johan fortsatte å reise sammen med barn og svigerbarn. I [[mellomkrigstida]] ble livet vanskeligere for omreisende. Handellovene ble endra slik at man ikke kunne drive omreisende handel. For en familie som hele tida hadde levd på sultegrensa var dette katastrofalt. De måtte ofte gå uten mat, og hadde heller ikke mulighet til å ha hest. De siste årene han gikk langs landeveien måtte de fra en slede etter seg med alt de eide. Han begynte også å drikke mer enn hva godt var, men da barna ba ham slutte gjorde han det, og rørte ikke en dråpe mer.<ref>Gotaas 2007: 299.</ref> | |||
Som eldre mann | Som eldre mann måtte Stor-Johan i 1936 flytte inn på aldershjem i Våler, men på somrene dro han ut sammen med følget. På aldershjemmet aksepterte de heldigvis det; plassen hans sto klar da høsten kom. Han fikk ofte familiebesøk, og selv om synet og hørselen etter hvert svikta var han i god form. Etter hvert ble han helt blind, men han fortsatte å hogge ved. Lukta av nyhogd bjørk minte om bålene ved landeveien, og gjorde ham lykkelig. Mens han hogde, og ellers mens han vandra rundt på hjemmet, pleide han å mumle bønner.<ref>Grønoset 1974: 22–23.</ref> De den siste langturen gikk til [[Østfold]] for å oppleve barndommens trakter. | ||
Stor-Johan døde på aldershjemmet av lungebetennelse i 1946. Han ble gravlagt fra [[Våler kirke (Hedmark)|Våler kirke]] i det som regnes som en av de største romanigravferdene i Norge. Også mange av bygdefolket møtte opp. | Stor-Johan døde på aldershjemmet av lungebetennelse i 1946. Han ble gravlagt fra [[Våler kirke (Hedmark)|Våler kirke]] i det som regnes som en av de største romanigravferdene i Norge. Også mange av bygdefolket møtte opp. Avisene sendte også folk; blant annet hadde ''[[Dagbladet]]'' en utsendt medarbeider der.<ref>«Når gauken gol tok han landeveien fatt igjen - Taternes konge stedt til hvile i går» i ''Dagbladet'' 1946-02-28. {{Nb.no|NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19460228_77_50_1}}.</ref> Prost [[Oscar Michelsen (prost)|Oscar Michelsen]] forretta, mens [[Eilif Kaaten]] var organist under begravelsen. Styreformannen for gamlehjemmet, forstkandidat [[Bernt Marius Berg]], sa i sin minnetale at Karl Johan Fredriksen ville etterlate seg et stort savn på hjemmet. Betjeninga på gamlehjemmet ga en krans, med teksten: «Nå har den omflakkende fugl lagt sine vinger til ro».<ref>«Noen glimt og minner fra Stor-Johans gravferd» i ''Solungavisa'' 2015-04-01.</ref> | ||
==Referanser== | ==Referanser== | ||
| Linje 72: | Linje 76: | ||
* Borge, Liv: [https://nbl.snl.no/Karl_Johan_Fredriksen Karl Johan Fredriksen] i ''Norsk biografisk leksikon''. | * Borge, Liv: [https://nbl.snl.no/Karl_Johan_Fredriksen Karl Johan Fredriksen] i ''Norsk biografisk leksikon''. | ||
* Gotaas, Thor: ''Taterne : livskampen og eventyret''. Utg. Andresen & Butenschøn. 2007. ISBN 9788276942118. | * Gotaas, Thor: ''Taterne : livskampen og eventyret''. Utg. Andresen & Butenschøn. 2007. ISBN 9788276942118. | ||
* Grønoset, Dagfinn: ''Tater-Milla, Stor-Johans datter.''. Utg. Aschehoug. Oslo., 1974. {{Nb.no|NBN:no-nb_digibok_2007052404001}}. | |||
* Møller, Arvid: ''Tater-dronningen : Marie Lovinie - Stor-Johans datter''. Utg. Luther. Oslo. 1974. {{Nb.no|NBN:no-nb_digibok_2007071001014}} | |||
* {{WP-lenke|Stor-Johan|nb}}. | * {{WP-lenke|Stor-Johan|nb}}. | ||
| Linje 77: | Linje 83: | ||
[[Kategori:Personer]] | [[Kategori:Personer]] | ||
[[Kategori:Handelsfolk]] | [[Kategori:Handelsfolk]] | ||
[[Kategori: | [[Kategori:Romanifolkets historie og kultur]] | ||
[[ | [[Kategori:Indre Østfold kommune]] | ||
[[ | [[Kategori:Hobøl]] | ||
[[Kategori:Åsnes kommune]] | |||
[[Kategori:Fødsler i 1844]] | |||
[[Kategori:Dødsfall i 1946]] | [[Kategori:Dødsfall i 1946]] | ||
{{bm}} | {{bm}} | ||