Skribenter
95 523
redigeringer
→Okkupasjonsårene
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 80: | Linje 80: | ||
Biskopen var fra Luxembourg, og hadde før krigsutbruddet søkt om norsk statsborgerskap. Da okkupasjonsmyndighetene kom over denne søknaden utløste det en reaksjon. Mangers ble i mai 1941 innkalt til Gestapo, hvor han ble utskjelt fordi han ville bli norsk. Fra tysk ståsted var han nemlig tysker, ettersom Luxembourg hadde blitt innlemma i Det tredje rike. | Biskopen var fra Luxembourg, og hadde før krigsutbruddet søkt om norsk statsborgerskap. Da okkupasjonsmyndighetene kom over denne søknaden utløste det en reaksjon. Mangers ble i mai 1941 innkalt til Gestapo, hvor han ble utskjelt fordi han ville bli norsk. Fra tysk ståsted var han nemlig tysker, ettersom Luxembourg hadde blitt innlemma i Det tredje rike. | ||
Da [[Den norske kirke]] protesterte mot [[ | Da [[Den norske kirke]] protesterte mot at ungdom ble tvangsutskrevet til [[Arbeidstjenesten]] i februar 1942 sluttet Mangers seg til protesten på Den katolske kirkes vegne. Han ble igjen innkalt og utskjelt, men tyskerne unnlot å fengsle ham. Senere på året fulgte protester fra Den norske kirke mot jødeforfølgelsene. Mangers sendte 10. november 1942 et brev til [[Innenriksdepartementet]] der han ba om at [[jøder]] som hadde konvertert og tilhørte Den katolske kirke måtte bli unntatt fra regelen i jødeloven av 26. oktober. Det var tre familier og to enkeltpersoner dette gjaldt, og ettersom myndighetene allerede kjente til deres jødiske herkomst ble de navngitt i brevet. Mangers ba også den ungarske generalkonsulen i Oslo om å gripe inn da en to ungarske borgere, mor og sønn, ble arrestert. Mangers ble kontakta av Den norske kirke senere samme dag som han sendte brevet og bedt om å bli med på en felles protest valgte han å ikke gjøre det, ettersom det ville ha ført til et umiddelbart avslag på søknaden om nåde. I februar 1943 hadde Mangers fått svar, og måtte melde til Roma at han bønn om nåde ikke hadde ført fram. Etter dette sluttet han seg til den generelle protesten mot behandlingen av jødene, siden det ikke lenger var fare for at det kunne skade enkeltpersoners sak. | ||
I 1944 skrev Mangers et hyrdebrev for fasten hvor han gikk svært langt. Spesielt setningen «Å betrakte sin egen nasjon eller rase som det høyeste gode og som innbegrepet av alt godt, mens man ser ned på andre folk, hater eller forakter dem, det er simpelthen hedenskap». Et så direkte angrep på de tyske raseteoriene var et avvik fra den diplomatiske linja, og måtte utløse en reaksjon. Man regna med at biskopen ble arrestert, men tyskerne tok i stedet fram et annet våpen. De skrev om brevet slik at det fikk en nazistisk undertone, og trykte det så i Kirkedepartementets ''Meddelelsesblad'' og noen aviser. Gjennom de katolske menighetene og undergrunnbevegelsen i Den norske kirke ble allikevel den korrekte versjonen godt kjent i kristne miljøer, så skaden ble nok mindre enn tyskerne hadde håpet på. | I 1944 skrev Mangers et hyrdebrev for fasten hvor han gikk svært langt. Spesielt setningen «Å betrakte sin egen nasjon eller rase som det høyeste gode og som innbegrepet av alt godt, mens man ser ned på andre folk, hater eller forakter dem, det er simpelthen hedenskap». Et så direkte angrep på de tyske raseteoriene var et avvik fra den diplomatiske linja, og måtte utløse en reaksjon. Man regna med at biskopen ble arrestert, men tyskerne tok i stedet fram et annet våpen. De skrev om brevet slik at det fikk en nazistisk undertone, og trykte det så i Kirkedepartementets ''Meddelelsesblad'' og noen aviser. Gjennom de katolske menighetene og undergrunnbevegelsen i Den norske kirke ble allikevel den korrekte versjonen godt kjent i kristne miljøer, så skaden ble nok mindre enn tyskerne hadde håpet på. | ||